Diogenes Laërtius

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Diogenes Laërtius (gresk Διογένης Λαέρτιος, Diogénes Laértios) var en gresk filosofihistoriker, som levde rundt år 200 e.Kr. Man antar at han har fått sitt etternavn fra byen Laerte i Kilikia i Lilleasia, eller fra den romerske familien Laërtii. Han er forfatteren bak et senantikt filosofihistorisk verk bestående av 10 bøker, som er den viktigste sekundærkilden som er på området. En av de mest brukte navnene på verket er Liv, lære og utsagn av kjente filosofer.

[rediger] Liv

Nesten ingenting er kjent fra hans liv. Han må ha levd en gang etter legen og filosofen Sextus Empiricus (ca 200 e.Kr.), som han nevner i sin tekster, og før Stephanus av Bysants (ca 500 e.Kr.), som siterer ham. Det er sannsynlig at han var virksom på den første halvdelen av 200-tallet under regimet til Alexander Severus (222–235) og dennes etterfølgere.

[rediger] Skrifter

Diogenes Laërtius’ egne meninger er vanligvis uvisse. Av noen ble han sett på som en kristen, men det synes mer antagelig at han enten var en skeptiker eller, mer sannsynlig, en epikureer ^[1]. Det verk som har gjort ham kjent er Peri biōn dogmatōn kai apophthegmatōn tōn en philosophia eudokimēsantōn, fritt oversatt som Liv, lære og utsagn av kjente filosofer. Det var skrevet på gresk og bekjenner seg til å gi en opptegnelse over livene og utsagnene til greske filosofer. Selv om på sitt beste er en ukritisk og lite filosofisk samling ligger dens verdi i at den har gitt ettertiden et innsyn i de private livene til de greske filosofer, på samme måte som fikk Montaigne til å utbryte at han ønsket at det isteden for én Diogenes Laërtius hadde vært mange.

Han behandler sitt emne i to deler som han beskriver som de joniske og italienske skoler; inndelingen er noe tvilsom og synes å ha blitt tatt fra en tapt doxografi (lovprisning) av Sotion. Biografiene til den siste begynner med Anaximander og slutter med Kleitomachos, Theofrastos, Krysippos fra Soli, mens den siste begynner med Pythagoras og avslutter med Epikur. Den sokratiske skolen, med dens ulike grupper, er klassifisert som jonisk, mens eleaterne og skeptikerne blir plassert under den italienske skole.

Det meste av den siste boken er viet Epikur og inneholder tre svært interessante brev adressert til Herodot, Pythokles og Menoikeus. Hans fremste autoriteter er Diodes av Magnesias Korte notiser om filosofer og Favorinos’ Diverse historie og minner. Fra utsagn til Burlaeus (Walter Burley, en munk på 1300-tallet) i dennes verk De vita et moribus philosophorum kan det synes som om teksten til Diogenes må ha vært mer omfattende enn hva som eksisterer i dag. I tillegg til sitt ovennevnte verk var han også forfatter til av en bok på vers om berømte menn.

Hovedverket Liv, lære og utsagn av kjente filosofer finnes oversatt til engelsk i Lloeb-biblioteket (to bind) som Diogenes Laertius, Lives of Eminent Philosophers, med en engelsk oversettelse av R. D. Hicks, M. A., fellow ved Trinity College, Cambridge. I to bind, Harvard University Press og William Heinemann Ltd, Cambridge Massachusetts og London. (Gresk og engelsk pararelltekst). E-tekst, se nedenfor.

[rediger] Oversikt

Bok: De Sju Vise og forfatterens filosofteori (basert på den joniske og italienske skolen)
Bok: Anaximander, Anaxagoras, Sokrates og de såkalte mindre sokratikere
Bok: Platon
Bok: Platons skole
Bok: Aristoteles og hans elever (peripatetikerne)
Bok: Antisthenes og den kyniske skolen
Bok: Zenon, Kleanthes og Krysippos fra Soli (stoikerne) (Deler av boken er tapt)
Bok: Pythagoras, Empedokles og andre pytagoreere
Bok: Heraklit, Xenophanes, Parmenides, Zenon fra Elea, Leukippos, Demokrit, Protagoras, Pyrrho og Timon
Bok: Epikur

[rediger] Sitat

«Grunnleggende for enhver nasjon er å utdanne ungdommen».

[rediger] Referanse

^ Om Diogenes' behandling av skeptisisme, se Jonathan Barnes (1992).

[rediger] Litteratur

Diogenes Laertius: Lives of Eminent Philosophers. ISBN 0-674-99204-0
Barnes, Jonathan, «Diogenes Laertius IX 61-116: the philosophy of Pyrrhonism» i W. Haase og H. Temporini (red.) Aufstieg und Niedergang der römischen Welt, II 36.6 (de Gruyter: Berlin/New York, 1992): sidene 4241-4301.