Dialekt
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Viktig opprydning: Denne artikkelen dekker et viktig tema, men har for dårlig standard og trenger en opprydning for å ordne dette.
En dialekt (fra gresk διάλεκτος; diálektos) betegner alle typer variasjoner i et språksamfunn som defineres ut fra geografi.
Så og si alle språk snakkes i ulike geografiske varianter, dvs. de har ulike dialekter.
Innhold |
[rediger] Skillelinjer innen et språksamfunn
En dialekt kan skille seg ut på svært mange ulike nivåer. Nedenfor følger noen eksempler fra norsk språk, og disse finner sine paralleller i språk verden over.
[rediger] Grammatiske forskjeller (Morfologi)
Dialektene kan ha ulike grammatiske kategorier. I norsk er det for eksempel kjent at bergensk ikke har hunkjønn, som ellers er svært vanlig i norske dialekter, i nynorsk og til dels i bokmål. Noen dialekter i Norge skiller mellom nominativ og dativ i substantiver, noe som ikke brukes i de fleste dialekter og i de offisielle målformene. Å sluke endelser (apokope) er et annet hyppig forekommende fenomen.
[rediger] Fonetiske forskjeller (Fonologi)
Lyder i språket kan tjene som målmerker. Eksempelvis finnes den såkalte tjukke l'en på Østlandet, i Trøndelag og i deler av Møre og Romsdal og Nordland. Palatalisering, slik som «hannjhunnj i bainn» finnes fra nord på Østlandet og nordover. Tonefallet i språket er ofte også distinkt; mens nordlendinger avslutter et spørsmål med en lavere tone, avslutter østlendingene en vanlig frase med en høyere tone. Noen dialekter mangler en spesiell lyd, for eksempel finnes det en del dialekter som erstatter alle y-ene med i. For utenforstående blir det da selsomt å bli invitert til å overvære premieskyting.
[rediger] Setningsoppbygging (Syntaks)
Setningsoppbygging kan også variere fra dialekt til dialekt. Et eksempel er setningen «Hvor kommer du fra?» som på for eksempel nordnorsk blir «Kor du kjæm fra?».
[rediger] Vokabular
Ordforrådet kan også variere.
- Et ord kan være helt ulikt. Et eksempel er det nordnorske ordet tua, som betyr klut
- Et ord kan være en variasjon av det samme ordet, slik som ordet ask, som betyr eske på Toten.
[rediger] Dialektgrupper
Et enkelt språklig fenomen, slik som f.eks. tjukk l eller a-endelse i infinitiv kan gjengis på et kart. Det kan trekkes ei linje mellom de stedene et fenomen finnes og ikke finnes, for eksempel tjukk l. Denne skillelinja kalles en isogloss. I Norge kan man ofte høre forskjeller mellom sin egen grend og den neste få kilometer borte. For å systematisere, snakker man derfor om dialektgrupper. Disse dialektgruppene har riktignok forskjeller innbyrdes, men de er små. Ikke-trøndere hører ofte ikke forskjell mellom ulike dialekter i Trøndelag, mens trønderne selv hører forskjellene med en gang.
Hvordan man skal dele inn dialektene i dialektgrupper, er imidlertid lingvistene ikke enige om. For eksempel deler noen lingivister norske dialekter i to hovedgrupper
- Vestnorsk: Dialektene på Sørlandet, Vestlandet opp til Romsdal og Nord-Norge.
- Østnorsk: Dialektene på Østlandet, i Trøndelag og på Nordmøre.
Denne oppdelingen er basert på at østnorske dialekter har såkalt kløyvd infinitiv (noen infinitiver ender på -e, andre på -a), mens i de øvrige har infinitivene alltid samme endelse, -e, -a, eller ingen.
Andre bruker mer sammensatte kriterier, og deler dialektene inn i eksempelvis: - Nordnorsk - Trøndersk - Vestlandsk - Østlandsk
[rediger] Forhold mellom dialekt og standardspråk
I noen språk, og da spesielt språk som har en skriftkultur som går langt tilbake i historien, finnes det talte språkformer som anses som en norm, en allmenngyldig standard, ja endog som «riktigere» enn de øvrige dialektene innen språksamfunnet.
[rediger] Snakker alle dialekt?
Finnmarkinger og totninger i Oslo kan ofte høre uttalelser som «du som snakker en dialekt» fra oslofolk. Implisitt ligger det i det at oslofolk ikke selv anser at de har noen dialekt, men snakker et standardspråk. På italiensk omtaler man standard-italiensk rett og slett som «italiano», men dialektene heter «dialetti». På tysk snakker man om «Hochdeutsch» (Høytysk) som en motsetning til dialekter. Noen oslofolk anser på samme måte at deres talespråk er en landsgyldig standard som står i motsetning til mangfoldet av dialekter. Siden dialekter imidlertid har blitt oppvurdert i Norge, mener andre oslofolk at språket i Oslo, som heller ikke er ensartet, er en dialekt, eller flere dialekter, på linje med sunnmøring og halling.
Nord-samisk mangler helt en standardisert form, alle som snakker dette språket, snakker en dialektvariant av det.
[rediger] Status
Å bruke en dialekt som fraviker standardspråket kan gi ulik status. Dialektene fra «bunadbygder» i Telemark og Sogn kan gi prestisje i mange kretser, man kan bli en sensasjon i selskapslivet. En forsikringsselger fra Fredrikstad føler derimot ofte behov for å tone ned æ'ane sine for å selge flere poliser. Dette er ikke ukjent i mange språksamfunn. Londonerne synes sære skotske dialekter er morsomme, mens galluper viser at engelskmenn generelt er mest skeptisk til å kjøpe bruktbil av en «scouser» fra Liverpool. En innfødt venetianer snakker gjerne venetiansk med bysbarna for å distansere seg fra innflyttede søritalienere. De samme venetianerne vurderer imidlertid søritalienske dialekter til å ha svært lav verdi.
[rediger] Å endre dialekt
Mange mennesker føler et press for å kvitte seg med en brysom dialekt, kanskje fordi det hefter noe uutdannet eller komisk ved den. I mange tilfelle er det nok å se til at grammatiske endelser og ordforråd er i samsvar med standardspråket, mens man fortsatt kan bruke intonasjon og lyder fra sin opprinnelige dialekt. Andre går lengre, slik som noen engelskmenn som går på kurs i «received pronunciation». Der øver de på intonasjon og lyder, slik at de skal lære seg en perfekt BBC-uttale. I Sveits finnes en interessant variasjon; her tilbys det kurs i sveitsisk dialektuttale. For en tilflytter fra Tyskland vil kunnskaper i sveitsertysk være en døråpner både sosialt og jobbmessig.
[rediger] Standardspråk
Alle språk manglet i utgangspunktet et standardspråk, de levde kun i form av sine ulike dialekter. Før eller siden utviklet det seg imidlertid et standardspråk, en uttale og en grammatikk som ble ansett som normgivende og «riktig». Det er ofte tilfeldig hvor i et språks geografiske utbredelsesområde et standardspråk kunne oppstå.
- Nederlandsk standard er både preget av språket i de flamske byene Brugge og Antwerpen, siden de var ledende i den første blomstringen av litteratur på nederlandsk, og språket i Amsterdam, som senere ble toneangivende.
- Høytysk sies å stamme fra Hannover, men er egentlig et kompromiss mellom mellom- og sørtyske dialekter.
- Italiensk standard er basert på dialektene i Toscana.
- Fransk er basert på parisisk uttale.
[rediger] Flere standardspråk
I noen språksamfunn finnes det flere standardiseringer.
- Innen engelsk finnes det to viktige standardiseringer, nemlig britisk og amerikansk. Oxford-ordboka er toneangivende for britisk engelsk, mens Webster-ordboka setter standarden for amerikansk engelsk. Dette betyr ikke at alle i det engelske språkområdet er enige om standardiseringsspørsmålet: Å anse amerikansk uttale som noe annet enn en vulgær dialekt er å banne i kirken i fornemme britiske kretser, mens engelskmenn i USA blir overfalt av ivrige amerikanere som sier «You got a cute accent»
- Hindustani, som snakkes i et stort område i Nord-India og Pakistan, har to normaliseringer, nemlig hindi og urdu. Begge disse språkene ble standardisert i Delhi, hvor muslimer og hinduer har bodd side om side i århundrer. Urdu skrives med persiske bokstaver, og har en del persiske og arabiske lånord. Hindi skrives med devanagari-alfabetet, og mangler mange av de muslimsk-påvirkede lånordene. I India bruker muslimer urdu, mens hinduer bruker hindi, uten at de har problemer med å forstå hverandre.
- Spansk har en lignende situasjon som engelsk: I Spania er uttalen rundt Madrid og Salamanca toneangivende. Denne uttalen anses derimot ikke som retningsgivende i Latin-Amerika. Her har hvert land sin normerte uttale, og til og med i universitetskretser er det ingen som imiterer den europeiske uttalen.
- Norsk bokmål og nynorsk nok er et eksempel på at to standardiseringer eksisterer innen samme språkområde. Det spesielle med denne situasjonen er at de to er rivaliserende standardiseringer; både nynorsktilhengerne og bokmålstilhengerne mente opprinnelig at deres variant var den eneste korrekte formen for norsk.
[rediger] Kvalitetskriterier
Når en dialekt tas i bruk som standardspråk, er det ingen objektive språkvitenskapelige kriterier som gjør den «bedre» enn de andre dialektene. Som regel er det politisk eller økonomisk makt som gjør at en spesiell dialekt begynner å bli ansett som «riktig».
[rediger] Språk eller dialekt?
Når blir forskjellene mellom dialektene så store at man må begynne å snakke om ulike språk? Ideelt sett går grensen ved forståelse. Dersom man registrerer forskjeller i språket, men likevel forstår hva som blir sagt, er det snakk om dialektforskjeller. Dersom man ikke forstår hva som blir sagt, snakker vi om to ulike språk. Dette er en hovedregel, men i praksis er det ikke så enkelt.
[rediger] Historisk baserte skiller
Nordmenn forstår stort sett svensk, og svenskene forstår til en viss grad norsk. Satt på spissen skulle da norsk og svensk være dialekter av hverandres språk. Her kommer det inn at nordmenn og svensker har brukt ulikt skriftsspråk i bortimot tusen år, og det finnes til og med ulike bokstaver i alfabetene. Det finnes parallelle situasjoner for eksempel mellom tsjekkisk og slovakisk, og til dels mellom spansk og portugisisk.
[rediger] Felles skriftsystem
Kinesisk er et spesielt tilfelle. Han-kineserne bruker ikke ett språk, men en lang rekke innbyrdes uforståelige men beslektede språk. Mandarin, nå kalt putong-hua, er standardspråket, mens kantonesisk og andre språk også snakkes av titalls millioner. Skriftspråket er derimot ikke knyttet direkte til lydene, men fungerer som en avansert form for symbolskrift. Dermed kan kineserne lese hverandres skrift uten problemer, og kjempelandets mange språkforskjeller utviskes.
[rediger] Glidende overgang
Av og til ser man at nederlandsk og tysk feilaktig blir omtalt som dialekter av hverandres språk. Standardisert nederlandsk og standardisert tysk er imidlertid ikke innbyrdes forståelig, selv om de står hverandre nær. Imidlertid kan en bruker av en nederlandsk grensedialekt ganske lett forstå sin tyske dialektbrukernabo på andre sida av grensa. Her snakker vi om en glidende overgang. Ettersom dialekter brukes mindre både i Nederland og Tyskland, går utviklingen mot et skarpere språkskille ved den tysk-nederlandske grensen.
På samme måte glir portugisisk inn i galisisk, galisisk inn i spansk, spansk inn i katalansk, katalansk inn i oksitansk og oksitansk inn i nord-italienske dialekter.
[rediger] Politisk betingede situasjoner
I mange tilfeller er det politiske hensyn som avgjør om man snakker om en dialektforskjell eller en språkforskjell.
[rediger] Prestisjefylt statsspråk
Innen et språk som italiensk blir det omvendt. En lang rekke av dialektene i Italia er helt uforståelige for brukere av standard-italiensk. Mange av dialektene har en fortid som egne skriftspråk, slik som venetiansk, men disse skriftspråkene har blitt fortrengt av standard-italiensk. Andre har tradisjoner innen sang og populærkultur, slik som napoletansk. Aktivister som arbeider for bevaring av disse dialektene kaller dem egne språk, mens staten og samfunnet omtaler dem som dialekter. Dermed oppstår det en definisjonsstrid.
[rediger] Del av et verdensspråk
De franske dialektene i Québec i Canada, kalt joual, er ofte helt uforståelig for parisere. Nå skyldes dette til dels at pariserne ikke akkurat er kjent for å anstrenge seg, men til dels er det basert på reelle språkforskjeller. Likevel omtaler aldri fransk-kanadierene joual som et eget språk. Siden fransk oppfattes som truet av engelsk i Canada, og fordi fransk historisk har hatt lav status i Canada, understreker fransk-kanadierne at de er del av noen større, nemlig det konkurrerende, prestisjetunge verdensspråket fransk.
En lignende situasjon finnes i Belgia. De fransktalende vallonerne i Sør-Belgia omtaler alltid det nederlandske språket i Flandern i Nord-Belgia som «flamsk». De nederlandsktalende flamlenderne velger imidlertid å understreke den språklige samhørigheten med Nederland, og sier de snakker nederlandsk. Tidligere framholdt vallonerne at deres språk var et kulturspråk, mens flamsk kun var en samling dialekter uten felles skriftkultur. Som et motsvar setter flamlenderne sin ære i å bruke et korrekt nederlandsk i offisielle situasjoner. Det er til dels store dialektforskjeller innen de nederlandsktalende områdene i Nederland, Belgia og Nord-Frankrike, men den politiske grensa mellom Belgia og Nederland er ikke en skarp dialektgrense.
[rediger] Distanse fra et større språk
I det tyske språkområdet finnes det svært store forskjeller, og svært mange ulike dialekter. Språket i Luxembourg anses av tyske språkforskere som en tysk dialekt, nært i slekt med dialektene umiddelbart over grensa. Luxemburgerne selv ønsker imidlertid å distansere seg fra tyskerne, og har dermed erklært dialekten som et eget språk. Det samme gjelder i Alsace, hvor den opprinnelig tyske dialekten nå defineres som et eget språk av anti-tyske språkbrukere. Interessant nok er situasjonen helt omvendt i Sør-Tirol i Italia. Her snakkes det en tysk dialekt som er helt uforståelig for en berliner, men fullstendig forståelig for naboene over grensa i Østerrike. Imidlertid ble sørtirolerne helt ufrivillig italienere etter første verdenskrig, og understreker dermed sin språklige og kulturelle tilknytning til Østerrike. Distansen fra standardisert tysk er om mulig enda større i dette tilfelle.
I Norge er det mange i den finsktalende minoriteten som ønsker at kvensk skal bli regnet som et eget språk. Kvensk og finsk er fullstendig gjensidig forståelig, men av historiske og sosiale årsaker ønsker man ikke å bli knyttet for nært opp til Finland.
[rediger] Politisk og språklig skilsmisse
I tilfellet serbokroatisk har man noe lignende. Under Jugoslavia-tida ønsket man å understreke likhetene mellom språkene, og definerte serbisk som serbokroatisk skrevet med kyrilliske bokstaver, og kroatisk som serbokroatisk skrevet med latinske bokstaver. Nå ønsker imidlertid begge gruppene å distansere seg, og definerer språkene som distinkt og ulike hverandre.
[rediger] Bruken av ordet
Ordet dialekt brukes som et vitenskapelig ord i de fleste språk for det omtalte språklige fenomenet. Imidlertid forstås ordet ofte annerledes av folk flest i mange språksamfunn. En dialekt er i manges munn et språk uten skriftkultur eller uten status. Således omtaler spansktalende latin-amerikanere urfolksspråkene i sine land som «dialekter», fordi de ikke er «bra» nok til å omtales som språk. En regional språklig variasjon vil de derimot omtale som en «accento», en aksent. Snobbete franske damer på norgesferie omtaler gjerne det norske språket som en dialekt, da de ikke regner med at brukerne av dette språket har noen særlig kultur. Lignende bruk vil man finne i f.eks. engelsk. Derimot blir begrepet dialekt oftest brukt riktig (dvs. i følge den vitenskapelige definisjonen) på språk som tysk og italiensk.
[rediger] Beslektede fenomen
- Aksent: På norsk brukes ordet aksent i dag nesten utelukkende om snakke med en farge eller brytning fra et annet språk, jfr amerikansk aksent. På språk som engelsk, fransk og spansk brukes ordet også som et synonym for dialekt.
- Sosiolekt: Språklige forskjeller basert på sosiale kriteria innenfor samme geografiske område.
- Pidgin-språk: I et område med flere språk kan det utvikle seg blandingsspråk. Disse språkene brukes kun i samkvem mellom de ulike språkgruppene. Eksempel fra Norge er russenorsk, som tidligere ble brukt i Troms og Finnmark i handelen mellom de russiske pomorene og lokalbefolkningen.
- Kreolspråk: Pidginspråk tatt i bruk som morsmål kalles kreolspråk. I dag snakkes kreolspråk typisk på de vestindiske øyene, hvor det finnes ulike kreolspråk basert på engelsk, fransk, spansk og nederlandsk. I Vest-Afrika finnes portugisiskbasert kreol. Disse brukes vanligvis ikke i skrift, men skulle de gjøre det, vil de i framtida bli regnet som egne språk.
