De irakiske opprørerne
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Objektivitet: Denne artikkelens objektivitet er omstridt. Redigeringer som mangler referanser og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet.De irakiske opprørerne refererer til den ukonvensjonelle krigen som blir ført av både irakiske innbyggere, særlig representanter fpor det sunni-arabiske mindretallet, og utlendinger i Irak mot koalisjonsstyrkene og de folkevalgte myndighetene i Irak. Tilhengere av opprørerne omtaler dem gjerne som "Iraks motstandsbevegelse" mens det irakiske regimet og koalisjonsstyrkene oppfatter dem som "terrorister" og "banditter" på grunn av deres hensynsløse metoder.
Innhold |
[rediger] Oversikt
De irakiske opprørerne er ingen enhetlig bevegelse, men består av en rekke, hovedsakelig sunni-arabiske grupper, som kjemper mot USA og Storbritannia med flere sitt militære nærvær i Irak, samt mot de folkevalgte organer som er opprettet etter invasjonen i 2003. Bevegelsen er sammensatt og består av forskjellige grupper med forskjellig motivasjon. Noen er lojale mot den tidligere Baath-regjeringen til Saddam Hussein, noen kjemper for fortsatt sunni-arabisk dominans, andre er ytterliggående islamister, mens andre bare er motstandere av det de mener er USAs okkupasjon av landet. Enkelte islamistiske grupper med sunnitisk utspring, som Al Qaeda, har mange utenlandske deltakere, og retter mye av sin kamp mot sjiaaraberne.
Opprørsgruppene utfører hyppige angrep mot irakiske myndigheter, amerikanske styrker og andre grupper som anses å samarbeide med dem og dessuten sabotasjeaksjoner mot landets infrastruktur, særlig oljeinstallasjoner. Enkelte grupper tar også utenlandske gisler. De væpnede aksjonene rettes ofte mot irakiske politifolk og sikkerhetsstyrker, men rammer først og fremst sivile irakere. 8085 sivile ble i følge offisielle tall drept av opprørerne bare i de arabiske delene av landet i løpet av 2005. De væpnede gruppene har mistet oppslutning også blant sunniaraberne som følge av sine hensynsløse metoder. En undersøkelse offentliggjort i det britiske medisinske tidsskriftet The Lancet i oktober 2006[1], tyder på at opprørsgruppene har drept over 400 000 irakere etter invasjonene, dobbelt så mange som okkupasjonsstyrkene.
Figur 1. viser angrep som er registrert av de amerikanske myndighetene i perioden juni 2003 til desember 2005 [1]. Tallene viser at angrepene økte i perioden, med svigninger i forbindelser med valg osv, til ca 2500 angrep pr. måned høsten 2005. Ifølge registreringene er omlag 3/4 av angrepene rettet mot koalisjonsstyrkene.
De amerikanske styrkene og den folkevalgte regjeringa anser de væpnede gruppene som terrorister. Mange opprørere blir fengslet, torturert eller henrettet som straff eller gjengjeldelse.
[rediger] Sunni-opprørerne
De sunniarabiske ekstremistene kan deles i flere hovedgrupper. Restene av Baathpartiets sikkerhetsstyrker er et viktig element, og tradisjonelle arabiske stammer et annet. Etterhvert har likevel religiøse ideologier av salafityper blitt dominerende. Amerikanerne forsøker å karakltersiere alle slike grupper som ledd i al-Qaeda, men det er økende mostetninger mellom al-Qaeda i Mesopotamia og grupper som Iraks Muslimske Hær på den ene siden og lokalt forankrede salafistgrupepr som Ansar al-Sunnah på den andre.
Mange av de utenlandske krigerne som støtter al-Qaida har erfaring fra kriger andre steder, f.eks. i Afghanistan og Tsjetsjenia. Under ledelse av Abu Musab al-Zarqawi har disse ansett såvel sjia-muslimer som ikkemuslimske minoriteter for å være legitime mål. Provokasjonene mot det sjiittiske flertallet i Irak nådde et høydepunkt, da en velorganisert gruppe den 22. februar 2006 sprengte den gylne moskeen i Sammara, og deretter massakrerte 47 personer som hadde deltatt i protester mot sprengningene. Det mest oppsiktsvekkende angrepet en religiøs minoritet var en serie kordinerte bilbomber som den 14. august 2007 i Sinjar-området sørvest for Mosul som drepte mere enn 350 tilhengere av yezidismen.
Det rapporteres om betydelig uenighet blant opprørsgruppene om taktikken overfor sjia-muslimene. Vinteren 2006 har sunniarabiske opprørsgrupper flere steder vendt seg mot al-Qaida. Ansar al-Sunnah, som anses som en viderføring av Ansar al-Islamog hevdsakelig har irakiske medlemmer, mener det er både ideologisk og taktisk feil å angripe sjia-muslimer. Også mange lokale stammeledere tar avstand fra slike metoder.
[rediger] Den juridiske siden ved opprørernes virksomhet
Mange rettferdiggjør de irakiske opprørsgruppene med at de mener USAs angrep på Irak var ulovlig, at USA etter deres syn fortsatt er å regne som okkupasjonsmakt i Irak og at de amerikanskledede koalisasjonsstyrkene ignorerer krigens folkerett. Slike vurderinger kan likevel ikke rettferdiggjøre opprørernes systematiske massakrer av sivile irakere fra det sjiittiske flertallet eller de mange religiøse og etniske minoritetene.
Haag-konvensjonen av 1907 (Landkrigsordningen) slår fast at en soldat skal bære sin uniform og ikke forkle seg som sivil. Landkrigsordningen pålegger også den sivile befolkningen innenfor visse rammer å adlyde en okkupasjonsmakt, som den faktiske makthaveren i landet.
Landkrigsordningen har seinere blitt avløst av den 4. Geneve-konvensjonen. Geneve-konvensjonene slår fast at en enhver lovlig stridende skal være underlagt en ansvarlig leder (organisering), benytte uniform eller annen merking, bære sitt våpen åpent og respektere krigens folkerett.
Etter andre verdenskrig ble det ettertrykkelig slått fast at organisert partisanvirksomhet mot en okkupasjonsmakt var i samsvar med folkeretten.[trenger referanse] Dersom man anser koalisjonsstyrkenes nærvær som en okkupasjon, kan man dermed med en viss rett hevde at motstandskampen er lovlig. Forutsetningen er at partisanavdelingene oppfyller de fire kravene som Geneve-konvensjonene setter, på samme måten som regulære avdelinger må gjøre det. Væpnet motstandskamp fra uorganiserte enkeltpersoner, såkalt franktirørvirksomhet, kan derimot betraktes som en forbrytelse som okkupasjonsmakten har rett til å straffe med døden. Det var blant annet på dette grunnlaget at Tysklands nazibøddel under andre verdenskrig, Oskar Hans, ble frikjent for mer enn 200 henrettelser og deretter utvist fra Norge.
