Christian I

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Christian I Konge av Danmark, Norge og Sverige
Navn:	Christian av Oldenburg
Regjeringstid:	Danmark: 1. september 1448 - 21. mai 1481 Norge: 13. mai 1450 - 21. mai 1481 Sverige: 1457 - 1464
Født:	1426
Død:	21. mai 1481, København
Foreldre:	Didrik av Oldenburg
Ektefelle‍(r):	Dorothea av Brandenburg
Barn:	Hans Frederik Margrete

Christian I (født 1426, død 21. mai 1481) var konge av Norge i perioden 1450–1481, av Danmark 1448–1481 og av Sverige 1457–1464. Han var sønn av Didrik av Oldenburg og den første av huset Oldenburg som besteg den dansk-norske tronen. Valgspråk: Dyden viser vei.

Etter at Christoffer av Bayern plutselig døde barnløs sto den skjøre Kalmarunionen uten konge og uten naturlige arvinger til tronen. Det danske riksrådet tilbød tronen først til hertug Adolf VIII av Sønderjylland, men han mente at fetteren hans, grev Christian av Oldenburg, var en mye bedre kandidat til tronen.

Det danske riksrådet hadde problemer med å få godkjent Christian som konge i Norge, og Sverige sprengte Kalmarunionen i 1448 ved å velge Karl Knutsson Bonde til konge. Etter å ha underskrevet en håndfestning utstedt av det norske riksrådet, hvor det fremgikk at ingen utlending måtte få len eller opptas i riksrådet, samt at det ikke ble truffet noen viktige foranstaltninger utenom riksrådet, ble Christian hyllet til konge på Viborg landsting den 28. september 1448 og året etter kronet i Vor Frue Kirke i København. I 1449 ble Christian gift med Christoffer av Bayerns 18-årige enke, Dorothea av Brandenburg.

Gotland var et av de første problemene som møtte Christian som konge. Her hadde den tidligere Kalmar-kongen Erik av Pommern sitt hovedkvarter, og herfra bedrev han regelrett piratvirksomhet i Østersjøen. Den svenske kongen Karl VIII Knutsson krevde at Sverige skulle få Gotland tilbake og satte hærmakt bak kravet. Erik rettet da en hemmelig henvendelse til det danske riksrådet og tilbød at Danmark kunne få Gotland. Mot slutten av 1449 ble en dansk hærstyrke sendt til Visby, og svenskene trakk seg tilbake. Det hele endte med at Danmark overtok Gotland og Erik dro tilbake til sitt hjemland, Pommern, hvor han forholdt seg rolig til sin død.

I 1449 kronet den norske erkebiskopen Aslak Bolt, Karl Knutsson til konge av Norge, selv om det norske riksrådet hadde valgt Christian I. På Halmstadmøtet i 1450 ble man enige om at Christian skulle anerkjenne Karl Knutssons krav på Sverige mot å til gjengjeld bli konge av Norge. Dessuten ble det avtalt at den av dem som levde lengst skulle overta den andres trone.

Christian I kunne dermed la seg krone som norsk konge i Trondheim 2. august samme år. Deretter møttes norske og danske rådsherrer i Bergen og inngikk en traktat, Bergens recess, som fastslo at de to riker for alltid skulle være forent under samme konge.

Karl Knutsson, som med dette hadde tapt Norge, innledet i 1452 en krig mot Danmark og angrep Skåne. Etter fem års krig, hvor krigslykken skiftet flere ganger, ble Christian i 1457 kronet i Uppsala. Christians sønn, Hans, ble i 1458 anerkjent som tronfølger og arving til Sverige og Norge. Karl Knutsson ble avsatt og måtte flykte til Danzig.

Den 4. desember 1459 døde hertug Adolf VIII av Sønderjylland uten å etterlate seg barn. Christian øynet en sjanse for å tilbakeføre Sønderjylland til riket. Selv om det var flere andre arveberettigede, og på tross av håndfestningen, besluttet riksrådet at Danmark og Sønderjylland atter skulle regjeres av én herre. Den 5. mars 1460 ble Christian I utnevnt til hertug av Slesvig og greve av Holsten. Christian måtte riktignok love å anerkjenne de holstenske stormenns rettigheter, at de to områdene alltid skulle høre sammen, samt innkalle dem til råd én gang i året. Christian satte et råd på 12 stormenn til å forvalte hertugdømmet. Kongen måtte betale kompensasjoner for denne utvidelsen av riket, mer enn han hadde å rutte med. Størsteparten av de len som utgjorde Christians besittelser, var eid av noen få mektige adelsslekter som ikke betalte skatt til kongen. Christian ble tvunget til å øke skattetrykket og å pantsette en del av sine len for å finansiere dette, og han havnet snart i bunnløs gjeld. Men nå trådte hans fornuftige kone til. Hun hadde arvet en pen formue fra sin far. Dessuten pantsatte hun sine smykker og kjøpte lenene tilbake. Hun ga dem riktignok ikke til kongen, men fant det mest fornuftig å beholde dem selv.

Christian måtte føre flere kriger mot de andre arveberettigede til hertugdømmet Sønderjylland. For å finansiere disse krigene måtte han både ta opp lån og utskrive nye skatter i Skåne. I 1464 brøt det ut opprør i Sverige. Svenskene kalte tilbake Karl Knutsson og han ble igjen kronet til konge. Etter Karl Knutssons død i 1470 forsøkte Christian igjen å vinne Sverige, men led et knusende nederlag den 10. oktober 1471 i Slaget ved Brunkeberg. Christian var selv nær ved å bli drept. Ved den etterfølgende fredsslutning ble det bestemt at man ved voldgift skulle finne ut av hvordan Christian I kunne gjeninnsettes som svensk konge. Det skjedde aldri, og i stedet valgte det svenske riksrådet Sten Sture som riksforstander.

Den 9. januar 1474 dro Christian med et stort følge til Roma. Der inngikk han en avtale med pave Sixtus IV som ga ham tillatelse til å besette de høyeste kirkeembeter i Danmark og Sverige, samt åpne et universitet i København (Københavns Universitet ble innviet i 1479). Etter hjemkomsten lyktes det Christian å få styr på den holstenske adel og få ettergitt en del av den gjelden han hadde til hertugdømmene. Han bygget ut og forsterket embedsmannsapparatet og lot borgerlige besette de fleste poster. For å avløse danehoffet, som ikke hadde fungert i lengre tid, dannet han en riksrepresentasjon, og i 1468 sammenkalte Christian det første stendermøte noensinne.

Christian I døde den 21. mai 1481 på Københavns Slott. Han ble begravet i Roskilde Domkirke. Christian etterlot sønnene Hans og Frederik, som begge ble konger, samt datteren Margrete, som ble gift med Jakob III av Skottland.

Forgjenger:  Christoffer av Bayern	Danmarks konge (1448–1481)	Etterfølger:  Hans
Forgjenger:  Karl I	Norges konge (1450–1481)	Etterfølger:  Interregnum
Forgjenger:  Jøns Bengtsson Oxenstierna Erik Axelsson Tott riksforstandere	Sveriges konge (1457–1464)	Etterfølger:  Kettil Karlsson Vasa riksforstander

[rediger] Stamtavle

Christian Is stamtavle i tre generasjoner

Christian I	Far: Didrik av Oldenburg	Farfar: Christian V av Oldenburg	Farfars far: Conrad I av Oldenburg
			Farfars mor: Ingeborg av Holstein
		Farmor: Agnes av Honstein	Farmors far: Didrik V av Honstein
			Farmors mor: Adelheid av Honstein
	Mor: Hedwig av Schleswig-Holstein	Morfar: Gerhardt VI av Holstein	Morfars far: Heinrich II av Holstein
			Morfars mor: Ingeborg av Mecklenburg
		Mormor: Elisabeth Welf av Braunschweig	Mormors far: Magnus II Torquatus Welf av Braunschweig
			Mormors mor: Katharina av Anhalt-Bernburg