Varmfront
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En varmfront markerer grensen mellom to luftmasser av ulik temperatur der den varmere luften presser bort den kaldere luften. Fronten er nesten alltid tilknyttet et lavtrykk. Varmfronter består generelt av mer stabil luft enn en kaldfront, det er som regel mindre vertikale bevegelser i en varmfront, noe som fører til at det hovudsaklig blir dannet lagskyer. Den varme luften er lettere og vil derfor bli presset over den kalde luften, og den stigende luften kondenserer og danner skyer. Når en varmfront nærmer seg vil vi derfor først kunne se høye cirrusskyer, etterfulgt av cirrostratus, altostratus og til slutt nimbostratusskyer som fører til regn, yr eller snø i det fronten passerer. I tillegg er det ofte tåke knyttet til varmfronter. Nedbøren kan vare fra et par timar til flere dager.
Luftrykket faller svakt før en varmfront, og raskere bak fronten, mens temperaturen stiger når fronten passerer. Vinden endrer vanligvis retning med klokka før fronten (for eksempel fra sør til sørøst). Etter fronten har passert endrer ofte vinden retning mot klokka igjen på den nordlige halvkule på grunn av Corioliskraften (for eksempel fra sør til sørvest).
I et frontsystem følger alltid kaldfronten etter varmfronten. På grunn av den stigende luften i en varmfront, mister varmfronten hele tiden kinetisk energi, og fronten går derfor senere og senere. Kaldfronten har derimot stort sett den samme farten hele tiden, og vil etter hvert ta igjen varmfronten. Området mellom en kaldfront og en varmfront blir kalt varmsektor, og været her er ofte grått med lavt skydekke, yr, regn og tåke. Den delen av varmfronten som kaldfronten har tatt igjen, blir en okkludert front.
På et værkart er varmfrontene markert med en rød linje og halvsirkler som viser retningen fronten flytter seg i.
