Trosbevegelsen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Trosbevegelsen er en fellesbenevnelse på en gruppe av kristne menigheter som har en sterk tro på Bibelen som inspirasjon. De har nært læremesig slektskap med pinsevenner. Til forskjell fra disse finnes det ingen enhetlig overordnet organisasjon. Dette gjør at avviket i læresetninger kan være relativt stort mellom ulike menigheter. Det finnes imidlertid nettverk som grupper av disse menighetene er en del av, for eksempel Internasjonalt Apostolisk Nettverk, stiftet av Enevald Flåten, og Kristent Nettverk, stiftet av Erling Thu og Noralv Askeland. Menigheter som tilhører trosbevegelsen kalles trosmenigheter eller karismatiske menigheter.
Innhold |
[rediger] Historikk og utbredelse
Trosmenighetene spredte seg fra USA til Europa på 1980-tallet, med profilerte amerikanske predikanter som Kenneth Hagin, Kenneth Copeland og Benny Hinn.
[rediger] Toronto-bevegelsen
Toronto-bevegelsen var en del av dette, og skapte stor interesse utenfor Nord-Amerika. Mange kristne dro dit for å la seg inspirere. Denne har også blitt kritisert av mange.
[rediger] I Skandinavia
I Skandinavia er det pastorene Ulf Ekman ved Livets ord i Uppsala og Åge Åleskjær ved Oslo Kristne Senter som har vært de fremste representantene for trosbevegelsen. Den svenske sangartisten Carola Häggkvist har også vært nært tilknyttet bevegelsen, blant annet gjennom de svenske frikirkene Livets ord og Södermalmkyrkan. Etter inspirasjon fra Ulf Ekman startet Enevald Flåten menigheten Levende ord i Bergen i 1992. Denne var lenge en av de største frikirkelige menighetene i Norge, men etter indre stridigheter mistet de mange medlemmer.
[rediger] Lære
I likhet med Pinsebevegelsen har ofte trosmenigheter et eldsteråd og en pastor eller hyrde. I trosbevegelsen har ofte pastoren mer makt og innflytelse enn i andre sammenhenger, og blir sterkt profilert. Tiende er en sentral del av læren og går ut på at medlemmene skal gi 10% av inntektene sine til menigheten. Dette begrunnes bl.a. med at Abraham ga tiende til Melkisedek (1.Mos 14:20) og at Jesus skal ha gått god for tiendepraksisen når han kritiserer de skriftlærde (Matt 23:23).
[rediger] Særtrekk
Tungetale og høylytt bønn er sentrale trekk ved trosbevegelsen, i likhet med Pinsebevegelsen. Trekk som skiller dem fra disse er f.eks. åndelig krigføring og demonutdrivelse. I disse brukes bønn til å kjempe mot de onde maktene i verden for å fremme Guds sak. Helbredelse ved bønn og håndspåleggelse er trekk som binder dem til de fleste andre kirkesamfunn, forskjellen er at kristne i trosmenigheter ofte har mye større tro på at en reell helbredelse skal finne sted. Den store vektleggingen av endetiden, antikrist og opprykkelsen er også markante ved mange menigheter i trosbevegelsen. Dette er tema hentet fra Åpenbaringsboken i Bibelen.
Penger og rikdom fremheves i større grad her enn andre kirkesamfunn. Taler som handler om hvordan man blir fri for gjeld og hvordan man kan lykkes i foretningslivet er ikke uvanlige. Ofte holdes det en offertale, der man understreker viktigheten av å gi og velsignelsen både giveren og mottakeren kan regne med å få. Karismatiske menigheter er ofte involvert i mediedrift, og sender bl.a. TV-program på lokale TV-stasjoner eller via satellitt. Talere på slike programmer kalles TV-predikanter.
Generelt sett er sterke følelsesmessige utbrudd og intens lykkefølelse noe som er karakteristisk for medlemmer av trosmenigheter. Slike følelsesmessige opplevelser ses på av troende som resultat av et sterkt gudsforhold.
[rediger] Kritikk
Mange har kritisert lederskikkelser for å misbruke de sterke følelsesmessige båndene som knyttes mellom ledelsen og de øvrige medlemmene i menighetene. Enkelte mener at trosmenigheter har tro i fokus i en all for stor grad. Folk som har forlatt bevegelsen sier at det store presset om hele tiden å tro og aldri tvile, var avgjørende for at de valgte å forlate den. Andre mener at oppmerksomheten medlemmer av trosmenigheter kan gi, av og til ikke er ekte, men kun en måte å rekruttere nye medlemmer på. Dette har blitt kalt for «Love bombing».
