Sykepleieprosessen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sykepleieprosessen er en mellommenneskelig og problemløsende prosess som første gang ble beskrevet i 1952 av Hildegard Peplau i USA. I Norge ble begrepet kjent på midten av 1960-tallet gjennom en artikkel i tidsskriftet Sykepleien. Prosessen tar bl.a. sikte på å sette individ istedenfor diagnose i fokus for sykepleierens handlinger.
Et annet fokus i sykepleieprosessen er samhandling, dvs. at det det som skal gjøres tar utgangspunkt i relasjonen mellom sykepleier og pasient – et likeverdig en-til-en-forhold – og kvaliteten på dette forholdet.
[rediger] Prosessens fire faser
- Datasamling – innsamling av informasjon om pasientens ressurser og behov.
- Planlegging av sykepleie
- prioritering av problemer og behov
- oppstilling av mål
- Utførelse (også kalt sykepleietiltak eller sykepleieintervensjon)
- handlinger
- handlemåte
- Evaluering
- dataene fra evalueringen blir så utgangspunkt for en ny «omdreining», altså datasamling -> planlegging -> utførelse -> evaluering, osv.
Denne prosessen fortsetter til behovet for sykepleie ikke lenger er til stede.
Helsepersonelloven pålegger at sykepleieren dokumenterer prosessen skriftlig i en pleieplan.
Sykepleiprosessen har for øvrig klare likhetstrekk med andre problemløsningsmetoder som f. eks. OODA-sløyfen (observe -> orient -> decide -> act ->)
