Slaget ved Stirling Bridge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Slaget ved Stirling Bridge
Konflikt: Den skotske uavhengighetskrigen
{{{underskrift}}}
Koordinater:	{{{koordinater}}}
Dato:	11. september 1297
Sted:	Stirling
Resultat:	skotsk seier
Casus belli:	{{{casus}}}
Territorieforandringer:	{{{territorie}}}
Parter
Skottland	England
Kommandanter
Andrew Murray og William Wallace	John de Warenne, 7. jarl av Surrey
Styrke
Ca. 15 000	Ca. 50,000
Tap
Lite	Betydelig
{{{notater}}}

Slaget ved Stirling Bridge var et hærslag i en serie av konflikter i Den skotske uavhengighetskrig. Den 11. september 1297 møtte de skotske styrkene ledet av Andrew Murray (de Moray) og William Wallace de engelske styrkene ledet av John de Warenne, 7. jarl av Surrey. De engelske styrkene gikk på et nederlag.

[rediger] Slaget

I antall var skottene på rundt 15 000 mann og de engelske på kanskje 50 000 (60 000 har også vært nevnt). De skotske styrkene, ledet av Andrew Murray og med William Wallace som hans kaptein, kom fra beleiringen av Dundee og hadde forskanset seg i høyden ved Abbey Craig, overfor Forth og nord for Stirling. De engelske styrkene befant seg på motsatt side av elven og søkte å krysse en smal bro for å møte skottene på nordsiden. Da engelskmennene, ledet av Hugh de Cressingham, krysset den smale broen, sannsynligvis ikke mer enn tre stykker i bredden, møtte de en grunn som var både myrlendt og sumpete, og de tok tid å spre seg ut på den andre siden.

Etterhvert som Wallace så at et tilstrekkelig, men også overkommelig antall av tropper hadde krysset elven ga han ordre til to angrep; et direkte mot oppsamlingen av de engelske soldatene på nordsiden av elven og et annet bakfra på sørsiden for hindre en flukt. De skotske troppene kom i en formasjon som «schiltron», hvor en gruppe står skulder til skulder under og bak skjold mens de holder lange spyd samtidig som de beveger seg framover. Skottene overkjørte og drepte den engelske fortroppen mens de engelske kavaleriet viste seg å være lite effektiv på den myraktige bakken og mange av dem ble drept. Noen engelskmenn forsøkte å trekke seg tilbake samtidig som de bakenfor trykket på. Det store presset på broen ble for stort, den kollapset og enda flere engelske soldater druknet. De øvrige flyktet.

Hugh de Cressinghams døde legeme ble lemlestet etter kampen og det sies at et avlangt stykke av huden hans ble benyttet til å dekorere sverdhylsteret til William Wallace.

[rediger] Etter kampen

Skottenes tap var relativt små, men Andrew Murray ble såpass såret at han døde av skadene sine og det var stort tilbakeslag for Wallace og de skotske styrkene.

John de Warenne, 7. jarl av Surray slapp unna med restene av de engelske styrkene.

Seiren var begynnelsen på rekke seire som ga William Wallace et navn og fikk den skotske adelen til å se på ham med velvillighet. Det ledet til en kjede hvor snart hver eneste festning i Skottland som var besatt av engelskmennene snart falt.

En teori som mange skotter liker å kjæle med er at en tømmermester ved navn Iain Wright var under broen og trakk ut naglene en etter en og dermed hjalp til at den kollapset.

[rediger] Trivia

I filmen fra 1995, Braveheart, står slaget sentralt, men viser det ikke slik slaget skjedde i virkeligheten, og broen er ikke vist i det hele tatt. En anekdote viser til at en lokal person spurte hovedrolleinnehaveren Mel Gibson hvorfor slaget ble filmet på en åpen slette. Gibson svarte at broen var bare i vegen. «Aye», svarte den lokale, «det var det de engelske fant ut.»