Slaget i Eckernförde Fjord
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Språk: Denne artikkelen trenger språkvask og korrektur for å oppnå en høyere språklig standard.| Slaget i Eckernförde Fjord | |
| Konflikt: Første slesvigske krig 1848-1851 | |
| {{{underskrift}}} | |
|---|---|
| Koordinater: | {{{koordinater}}} |
| Dato: | 5. april 1849 |
| Sted: | Eckernförde Fjord på Slesvigs østkyst mellom Kiel og Slesvig by |
| Resultat: | Slesvig-holstensk seier |
| Casus belli: | {{{casus}}} |
| Territorieforandringer: | {{{territorie}}} |
| Parter | |
 Schleswig-Holstein |
 Danmark |
| Kommandanter | |
| Kaptein Jungmann | Kommandørkaptein Frederik A. Paludan |
| Styrke | |
| To kystbatterier 2 84-punds kanoner 2 24-punds kanoner 6 18-punds kanoner 91 mann |
1 linjeskip «Christian VIII» 84 kanoner 1 fregatt «Gefion» 48 kanoner 2 dampfartøyer, «Hekla» og «Geiser» |
| Tap | |
| 4 døde og 14 sårede | 1 linjeskip totalødelagt, 1 fregatt erobret. 231 døde 89 sårede 900 tatt til fange |
| {{{notater}}}
|
|
Slaget i Eckernförde Fjord den 5. april 1849 under den første slesvigske krigen var et alvorlig nederlag for den danske krigsflåten. De mistet deres viktigste flåtefartøy under en avledningsmanøvre i flanken på det tyske forsvaret i Slesvig. Resultatet var tapet av to store krigsskip og over 1100 mann i et hensiktløst slag.
Innhold |
[rediger] Bakgrunnen
Den danske eskadren under kommando av kommandørkaptein Frederik Paludan skulle seile inn i Eckernbörde Fjord (Eckernbörde Bucht) og foreta en landgangsoperasjon med et kompani soldater ført om bord på seks mindre transportfartøyer mot Eckernförde by. Dette skyldes et kompromiss mellom krigsministeriet i København som ønsket en større landgangsoperasjon rettet mot Slesvig by og hærens overkommandoen som ville samle hovedstyrken fra Kolding i nord og fra Als i øst ved Flensborg for å tilintetgjøre den slesvig-holstenske hæren.
Krigsminister C.F. Hansen som hadde vært for planen om angrepet på Slesvig fra sjøs, gikk med å akseptere overkommandoens plan. Men flåten skulle foreta en «demonstrasjon» mot Eckernförde by som lå innest i Eckernförde Fjord på den slesvigske kysten. Ved å betrakte denne operasjonen som en avledningsmanøvre til støtte for hæren var det mulig å ha mening ved et slikt angrep. Slesvig-holstenernes flanke mot øst ligget sårbart for flåteangrep fra de danske krigsskipene.
To nye kystbatterier var oppført på nord- og sørsiden av fjorden for å beskytte Eckernförde by av det 5. slesvig-holstenske festningsartilleri. Disse var formidable med to store 84-punds granatkanoner, to 24-punds og fire 18-punds kanoner. De to større seilfartøyenes rolle under flåteoperasjonen var for å nøytralisere den slesvig-holstenske motstanden for å åpne veien for transportfartøyene, men deres avhengighet av god vind gjorde dem dårlig egnet for å seile inn i trang farvann om vindsforholdene ikke var god. Med de nye dampfartøyene ble det mulig å buksere dem om det var for lite vind.
Linjeskipet «Christian VII» (84 kanoner) med kommandørkaptein Paludon som også var eskadresjef ombord og fregatten «Gefion» (48 kanoner) med kaptein J.A. Meyer seilte til farvannet utenfor fjorden den 4. april. Dagen før hadde den danske hæren begynte fremrykkelsen inn i Slesvig, men krigsminister Hansen beordret fremrykkelsen stoppet uten en klar forklaring. Kontraordren dessverre inkluderte ikke eskadren utenfor Eckernförde Fjord. Angrepsplanen for eskadren synes glemt før det var for sent.
[rediger] Slaget
Om morgenen den 5. april holdt Paludan et møte ombord på linjeskipet med skipsjefene om de burde fortsette med planen fordi det blåste en avtagende østlige kuling. Denne vindretningen gjorde det mulig å seile inn i fjorden, men det var ikke mulig å vende om, det vil være umulig å trekke seg ut. Overbeviste om viktigheten av operasjonen valgte Paludan og sjøoffiserene om å gå til angrep selv tross den betydelige risiko.
De to dampfartøyene skulle hjelpe de to seilkrigsskipene om å manøvrere inne i fjorden og eventuelt bukserte dem ut i sikkerheten. Det var ikke uvanlig at mindre dampdrevede fartøyer skulle gi viktig assistanse under angrep på landfaste mål.
Ved kl. 07.30 seilte de to krigsskipene inn i fjorden og ankret opp med deres bredsider mot begge kystbatterier. Det nordlige batteriet med de to tunge granatkanonene og fire mindre kanoner ble raskt tatt ut av den overlegne ildkraften, men vinden fersket opp så «Gefion» mistet sin utvalgte posisjon og måtte bukseres tilbake på plass.
«Geiser» kom til, men slesvig-holstenerne rettet deres ild på det sårbare dampskipet. En granat truffet «Geiser» i maskineriet, så den var helt slått ut av aksjon. Med nød og neppe kom den seg ut av fjorden, men fregatten var latt i stikken. Linjeskipet «Christian VII» kom også i vanskeligheter og sendt signal til sin assistent «Hekla» om å ta det i slep ut av fjorden. Igjen konsentrerte slesvig-holstenerne deres ild dette gang på «Hekla» som ble påført alvorlige skader. Den kraftige beskytningen var for mye for de sårbare dampskipene som hadde vært altfor overvurdert i deres anvendelighet.
Med det var seilkrigsskipene dødsdømt. Paludan forsøkt seg på en krigslist for å kjøpe seg tid og heiste det hvite parlamentærflagget ved kl. 12.00 og sendte en offiser i land med et brev til kaptein Jungmann. I brevet truet Paludan med å åpne ild på byen hvis skytningen ikke opphørte, men slesvig-holstenerne hadde også behov for et opphør i fiendtlighetene og derfor vente med å gi deres svar.
Pausen fram til kl. 16.30 var viktig for begge parter, danskene forsøkt å varpe sine skipene ut mens kanonene som var slått ut, ble reparert og gjort klar for strid. Kaptein Jungmann dessuten beordret sine menn om å oppvarme støpejernkulene i en ovn ved batteriet. En slik støpejernskule blir kalt «glødekule» og er mye mer farligere enn en granat mot et skip tilverket av tre. Danskene oppdaget i deres fortvilelse at de klarte ikke å forsere den kraftige vinden, mennene på robåtene maktet ikke å flytte deres skipene ut av fjorden. Dessuten ble de enda mer sårbar, «Christian VIII» hadde svinget seg slik det kunne ikke svare tilbake.
Den slesvig-holstenske beskytningen startet på nytt etter avvisningen av Paludans tilbud var kommet til «Christian VIII». Dette gang sluttet det i en katastrofe for danskene som oppdaget at de ikke kunne rette deres totale ildkraften tilbake, Paludan beordret sitt skip om å sette alle seil til for å berge seg, men slesvig-holstenerne siktet på riggingen og ødelagt det, utløst et kaos på dekket. Linjeskipet drev innover mot stranden- med akterstevnen rett mot batteriets kanonene.
Kl. 17.30 måtte «Gefion» stryket flagget som tegn på overgivelse. På «Christian VIII» fortsatte Paludan kampen, men mannskapet ble trukket fra kanonene gang på gang for å slukke ilden påtent av glødekulene. Det var ikke mulig å fortsette kampen i en kritisk situasjon. Paludan måtte etter et skipsråd med offiserene erkjente at videre motstand var håpløst, det var ikke annet valg enn å overgi seg. Flagget ble stryket kl. 1830 og den slesvig-holstenske ilden stanset etter litt tid. Ved det tidspunktet var skipet nå i brann.
[rediger] «Christian VIII»`s undergang
En tysk underoffiser kom om bord på linjeskipet der han forlangte at Paludan og alle menn som ikke var såret, skulle straks gå i land. De sårede kan evakueres i den neste dagen. Kruttet som fremdeles var om bord på skipet, må ikke kastes over bord. Mot sterke protester måtte Paludan gå med på disse brutale kravene som etterlatt de sårede om bord på det brennende linjeskipet.
Etter Paludan var gått fra borde konsentrerte offiserene seg om å berge mannskapet over i land. Fordi det var gitt ordre om å ikke kaste kruttet over bord, var kruttmagasinet ikke tømt og de sårede var ikke ført i land før det var for sent. På land hadde innbyggerne i Eckernförde kommet til for å betrakte det brennende skipet i mørket. Paludan som var kommet på land, måtte formelt overgi seg til hertugen av Sacsen-Coburg-Gotha som hadde kommet til Eckernförde i mellomtiden.
Omkring kl. 20 om aften eksploderte «Christian VIII» etter brannen hadde nådde kruttmagasinet, drepte de sårede og det gjenværende mannskapet som fremdeles var ombord for å hjelpe dem. Flere av tilskuere ble drept av flygende deler fra skipet som hadde opphørt å eksistere, bare noen få som var på skipet overlevde. Over 130 til 200 omkommet i eksplosjonen.
Kildene er uenig om hvor mange hadde omkommet i slaget. Det er oppgitt 231 døde og 89 sårede samt 900 tatt til fange. De slesvig-holstenske tapene var liten, 4 døde og 14 sårede.
[rediger] Syndebukkene
Katastrofen i Eckernförde Fjord gjorde et sterkt og nedslående inntrykk i Danmark, den umiddelbare konsekvensen var at det danske felttoget ble stoppet av krigsministeren. Han benyttet anledningen til å fjerne overgeneral Krogh og hans stabsjef oberst Læssøe med påstander om at de hadde ansvaret for ulykken selv om det var hans egne valg som hadde ledet til en unødvendig flåteoperasjon! Strategisk og sjømilitært sett var denne affæren uten betydning utover tapet av to krigsskip og mange liv.
Den danske offentligheten var lamslått og forlangte forklaring på om hvordan det kunne ha gått så galt. En krigsrett trådte frem den 5. september 1849 for undersøkelsene, først den 13. april 1850 kom domfellelsen mot de involverte offiserene. Fregattsjef Meyer ble frikjent, krigsministeriets forbindelsesoffiseren med den danske flåten, H.G. Garde som hadde vært medvitende om kontraordren til hæren, ble dømt til to måneders arrest. Paludan fikk fire måneders arrest, som senere ble redustert av kongen til tre måneders arrest. Under krigsretten var Garde og Paludan opptatt med å beskylde hverandre.
[rediger] Konklusjonen
Slaget i Eckernförde Fjord har lenge vært betraktet som det første tilfellet der bruk av eksplosive prosjektiler skulle være fatal for treskipene med deres destruktive virkning, men det er en sannhet med modifikasjoner. Den fatale brannen som ødelagt «Christian VIII» skyldes støpejernskuler som hadde blitt så oppvarmet i ovnen at disse antente enhver brennbart ved kontakt og dette hadde vært i bruk i flere århundrene.
De to danske krigsskipene avfyrte omtrent 6000 skudd mot de befestede kanonstillinger med meget dårlige resultater, bare noen få kanoner var helt ødelagt. Danskene hadde ikke erfaring om hvordan å foreta et bombardement på et landfast mål, de fyrte alltid i full salve med alle kanoner i samme batteridekket på et lite og befestede mål. De tyske artilleristene hadde lært seg om hvordan å utnytte de fire minutter lange intervaller mellom hver salve. Deres ild var mer kontinuerlig uten pause.
Slaget hadde beviste at konseptet med bruk av de mindre dampfartøyene som bukser- og hjelpefartøyer for de store seilkrigsskipene var umulig å gjennomføre under fiendtlige beskytning. Seilkrigsskipene måtte ha deres egne maskineri for å kunne manøvrere seg ut av likende situasjoner som i Eckernförde Fjord. Derfor begynte de store mariner i Storbritannia og Frankrike med flåtebygging av nye seilkrigsskip med dampmaskineri i seg. Et meget viktig skritt mot det moderne slagskipet var tatt i Eckernförde Fjord.
[rediger] Litteratur
- Johs Nielsen, Treårskrigen 1848-1851 1993 ISBN 87-89022-03-3
- Hans Christian Bjerg og Ole L. Frantzen, Danmark i krig 2005 ISBN 87-567-7269-6
