Sandy Lyle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Alexander Walter Barr Lyle, best kjent som Sandy Lyle, (født 9. februar 1958) er en britisk golfspiller som representerer Wales. Lyle var en av «De fem store» europeiske golfspillerne, alle født innenfor et tidsrom på 12 måneder fra hverandre, og som alle vant major-turneringer og gjorde Europa konkurransedyktig mot USA i Ryder Cup. (De andre var Seve Ballesteros, Nick Faldo, Ian Woosnam og Bernhard Langer.)

Lyle ble introdusert for golfsporten av sin far, Alex. Han begynte å spille med miniatyrkøller i en alder av tre år. Som amatør vant han English Amateur Stroke Play Championship i 1975 og 1977. Han deltok på det britiske laget i Walker Cup.

I 1977 ble han profesjonell og han ble skotsk nasjonalhelt da han vant major-turneringen The Open Championship i 1985, den første britiske seieren i dette mesterskapet siden Tony Jacklin i 1969. Lyle var med på det europeiske Ryder Cup-laget fem ganger mellom 1979 og 1987, blant annet det laget som slo USA på Belfry høsten 1985. Han var dessuten med i samtlige Dunhill Cup-finaler mellom 1985 og 1990.

For mange golfinteresserte er han kjent for sitt bunkerslag på det 18. hullet på sisterunden i The Masters Tournament i 1988 da han ble den første briten noensinne til å vinne denne turneringen. Dette året vant han også World Match Play Championship etter å ha tapt finalen flere ganger tidligere.

Lyle vant Europatourens pengeliste i 1979, 1980 og 1985. Han endte blant de ti beste ni ganger mellom 1979 og 1992. Han var også medlem av den amerikanske PGA-touren i mange år og endte på 17. plass på pengelisten i 1988. I 1989 mistet Lyle formen og, med unntak av et godt år på Europatouren i 1992, da han ble nummer 8 på pengelisten, har han ikke hatt særlig suksess siden da. Hans storhetstid tok slutt i begynnelsen av 30-årsalderen, hvilket er usedvanlig tidlig for en profesjonell golfspiller.