Roberto Bellarmino

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Roberto Bellarmino S.J., alle dåpsnavn Roberto Francesco Romolo (født 4. oktober 1542 i Montepulciano i Toscana i Italia, død 17. september 1621 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var en nevø til pave Marcellus II, og stammet fra en fattig adelsfamilie.

Han ble medlem av jesuittordenen og studerte ved det da helt nyopprettede Collegio Romano i Roma fra 1560 til 1563, og deretter i Firenze, Mondovì, Padova og Leuven, der han også underviste til 1576. Han ble presteviet i 1570 i Gent.

Pave Gregor XIII bad ham i 1576 om å undervise i polemisk teologi på Collegio Romano; han viet elleve år til dette og skrev samtidig sine berømte Disputationes de Controversiis Christianae Fidei adversus hujus temporis hereticos, som var datidens mest fullstendige arbeid skrevet til forsvar for den katolske tro mot protestantiske angrep. Han var Spiritual ved Collegio Romano fra 1588. Fra hans undervisning av jesuittlekbrødre og studenter utsprang hans Dottrina cristiana breve (en liten katekisme for barn), og en voksenkatekisme beregnet for lærere, Dichiarazione piu copiosa della dottrina cristiana. Begge verker var i bruk i århundrer.

På denne tiden var han skriftefar for Aloysius Gonzaga frem til han døde i 1591; mange år etter lyktes det ham å fremme saligkåringen av denne unge jesuitten.

På oppfording av pave Klemens VIII skrev han en liten katekisme om den katolske tro som fremdeles (2007) er noe i bruk i Italia.

I 1590 ledsaget han kardinal Enrico Caetani som teolog på diplomatisk oppdrag til Frankrike for å forvarer den katolske kirkes interesser under borger- og religionskrigene der. Han var medlem av kommisjonen for den endelige versjon av Vulgatabibelen, og skrev dets forord som går under navnet Sixto Clementine i 1592. Han var rektor for Collegio Romano i 1592-1594, provinsial for den napolitanske jesuittprovins 1594-1597, teolog for pave Klemens VIII 1597-1599. I 1597 ble han også utnevnt til eksaminator av biskoper og konsultor for inkvisisjonskongregasjonen. Hans hovedoppgaver hva gjaldt biskoppen var knyttet til utnevnelser, deres bostedsforpliktelser og deres forflytninger.

Han ble kreert til kardinal 3. mars 1599 av pave Klemens VIII.

Som var som kardinal og i embeds medfør involvert i en rekke av tidens teologiske kontroverser, som for eksempel rundt teologien til pater Luis Molina, S.J.

I 1602 ble han utnevnt til erkebiskop av Capua. Han deltok i de to konklavene i år 1605. Samme år ble han kalt tilbake til Roma av den nye pave, og han gikk som erkebiskop av Capua. I 1606-1607 var han Vatikanets ekspert i en teologisk kontrovers mellom Pavestolen og republikken Venezia. Mellom 1607 og 1609 var han også involvert i en kontrovers med kong Jakob I av England, og senere med William Barclay og Roger Widdrington. Han var blant de teologer som ble konsultert vedrørende Galileo Galileis heliocentriske teori dan den først utløste kontroverser i Roma i 1615.

Han var camerlengo for kardinalskollegiet fra 1617 til 1618. Han holdt hele tiden vennlig brevkontakt med Galileo, og det ble han som i 1621 gav den fotrmelle admonitio til Galileo og tok i mot hans underkastelse.

Han deltok i konklavet i 1621. Senere ble han prefekt for Rituskongregasjonen og så for Indekskongregasjonen.

[rediger] Helligkåring

Robert Bellarmin ble saligkåret i 1923, helligkåret i 1930, erklært for kirkelærer i 1931 og utpekt til vernehelgen for kateketene.