Pragmatisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Pragmatisme er en filosofisk retning grunnlagt av Charles Sanders Peirce. Pragma betyr handling. Pragmatismen er handlingsorientert og leserorientert. Ser vi historisk på det, har det vært viktig for pragmatistene at man ser seg selv som en deltaker i omgivelsene. Sentralt i bruken av disse begrepene står reformpedagogen John Dewey og hans forskerkollega George Herbert Mead som hadde en naturvitenskapelig tilnærming til læring.

Utgangspunktet for Mead og Dewey var:

1. Den sosiale handlingen er et grunnelement hvor erfaringer gjennom deltaking og kommunikasjon mellom individer læring blir til, og ideer og erfaringer utveksles.

2. Erkjennelse av den sosiale handlingen sin. Det betyr å reflektere hvorfor du gjør som du gjør, agere som det bevisste menneske.

3. Kommunikasjon er en medierende faktor mellom den sosiale samhandlingen og meningsfellesskapet.

4. Perspektiv - Det å kunne ta et annen sin synsvinkel.

5. Læring forutsetter sosial handling. Mennesker er handlende vesen.

6. Læring er en prosess som foregår hele livet, ikke bare som av erfaringer,akkumulering men også som kvalitative sprang på bakgrunn av rekonstruksjon av erfaringer.

7. Læring er relasjonell, den er knyttet til andre og til ting.

8. Læring er kontekstuell, det vil si at den foregår i ulike situasjoner på ulike steder og tider.

Deweys syn på læring har tre viktige momenter:

1. Fokus på barns aktiviteter-I teorien er det leken som aktivitetsform som er interessant. Den representerer den uformelle og spontane læringen.

2. Utvikling av en teori om erfaring-plasserte de ulike aktivitetene i det intersubjektive rommet, og viser hvordan sosiale handlinger er preget av kontinuitet og samspill.

3. Undersøkelsesmetoden-En selvkorrigerende aktivitet som består av kontinuerlig rekonstruksjoner av ulike former for erfaring og er er nøkkelen for å forstå hvordan læringsprosesser utvikler seg.

Læring må inngå som en integrert del av aktiviteter innenfor et handlingsfelt, der persepsjon, emosjoner og opplevelser er en del av læreprosessen. Ved å plassere erfaring og læring som en del av den sosiale handlingen i et intersubjektivt felt, får Dewey og Mead frem at læringsprosesser også må forstås som en del av et samfunn og som karakterdanning og utvikling av dømmekraft for den enkelte. Denne formen for reorganiseringsprosessen kalles for reflektiv intelligens. Selvbevissthet knyttet til erfaring er den avgjørende forutsetningen for å utvike den refleksive evnen.

Ved hjelp av språk kan læring løftes ut av konkrete situasjoner. Læring blir til ved hjelp av symbol og språk knyttet til en meningsfylt fellesskap som omfatter konkrete og generaliserte andre. Ved å lage til slike meningsunivers blir også læring der vurdering og verdsetting inngår. Dewey kaller slike læreprosesser edukative (danningsprosess).

Naturalismen har implikasjoner for hele Deweys filosofiske grunnlag. Pragmatikk slik vi til vanlig bruker ordet, betyr sans for det praktisk nyttige. Dewey så på handling som det ledende elementet i kunnskap, og i kunnskapsformidling. Derfor er hans filosofi og pedagogikk kalt for pragmatisk.

Det vi har inni oss, og det som påvirker oss utenfra. Følelser og tanker. Dewey mener at disse «motsetningspunktene» påvirker hverandre i en dialektisk prosess og omdannes til vekst. Slik blir a+b til c. Dewey mener altså at ting og begrep henger sammen i en prosess og det er nettopp prosessen som er en av hjørnesteinene i Deweys pedagogikk.

Læreren bør representerer noe eleven skal strekke seg mot. Instrumentalsime Dewey opererer med et instrumentalismebegrep, som er annerledes enn de som definerer det som middel i atferdsteoretisk forstand. Lundgren definerer instrumentalisme som objekt anvendelse. Dewey fremholder at eleven lærer gjennom å anvende problemløsnende objekter. (Lundgren in Thuen og Vaage s. 140,1989).

Et barn som får som oppgave å bygge et hus, må vite hva et vater og et vinkeljern er. Dette er det radikalt nye i Deweys teorier. Dewey mener at moderniteten har fremmedgjort menneskene i produksjonen og også fratatt barn oversikten over hvordan verden fungerer. Det er derfor Dewey er opptatt av at barn skal bruke praktiske materialer som tekstil, sløyd og metallsløyd. Gjennom bruk av slike materialer kan barn opparbeide eget, og privat, symbolspråk .

Det pragmatiske (det praktiske), oppnås gjennom instrumentalisme (ved å anvende), i den virkelige naturalistiske verden rundt oss (empiri). Også tenkning var for Dewey et type instrument for handling, og handlingsrommet er den virkelige verden. Pragmatisme og naturalisme henger nøye sammen, og for å sette det hele i et tidsperspektiv introduserer Dewey prosessen som dialektikk.

Dewey mente at barnets eksperimentering og analysering er en sunn edukativ prosess som må inn i skolen, og ikke overlates til barnets lek. For å virkelig kunne lære noe av steinen må barnet vite noe om vorter og om myter. Denne kunnskapen får barnet fra de voksne.

Dewey snakker om to typer handlinger: den konkrete fysiske handlingen, og den passive handlingen. Dewey mener at det passive handlingen, abstraksjon, som er tanken om den faktiske handling er det essensielle. Abstraksjon gjør erfaring tilgjengelig for andre ved at den generaliseres, og altså gjøres sosial. På den ene siden er det å rulle en ball over gulvet en fysisk handling, men uten at man reflekterer over hvor fort den rullet, hvordan mønsteret endret seg i fart osv. er handlingen uinteressant.

Når tanken om ballen generaliseres gjøres den sosial fordi den kan formidles (og læres bort) til andre. Slik blir også begreper handling for Dewey. Handling er en nødvendig del av en erfaring. Dewey er kunnskaps-kontruktivist. Han mener at vi former vår egen kunnskap gjennom analysene vi gjør av handlingene våre. Vi konstruerer verden rundt oss ved å analysere den Dewey mener lærestoffet bærer i seg to aspekter som må tas hensyn til. Det ene er vitenskapsmannen (the scientist) som er opptatt av a utvikle sin kunnskap og symboler. Det andre er læreren som må være opptatt av faginnholdet, av hvordan emnet kan bli en del av erfaringen til eleven. Emnet må være en av flere biter i en helhet som står i forhold til en helhetlig og voksende erfaring. Hvis læreren prøver a overføre vitenskapskvinnens symbolbruk til elevene b1ir det relasjonløst.

Dewey tar opp (minst) tre problemer med å påføre barn kunnskap uten relasjon:

1) At symbolene er uekte: Det er ikke internalisert, men påført utenfra. Her kan det trekkes en parallell til Piaget, selv om de to var uenige i stadieutviklingen. Uekte symbol er «tegn» som viser til noe som barna ikke har noe forhold til. (Dewey in Dale s.36,1996) I biologi undervisning er det f.eks. viktigere å lære statisk arvelære enn hvorfor hester har fire bein og avføringen er brun.

2) Innlæringen er umotivert fordi barna selv ikke far definere sine egne mål som det drives frem mot. For Dewey er motivasjon et samspill mellom mentale krav og forsyning av fagstoff.

3) Forenkling til det dogmatiske. Dette er kanskje det mest interessante i Deweys pedagogiske menneskesyn. Ved å presentere fagstoff utvendig og overflatisk oppnår vi at barnet ikke lærer noe av vitenskapens arbeid. Den logiske undersøkelse, metodebruk og vitenskapens orden tas vekk fra barnet. Vi syns f.eks evolusjonsteoriene er for kompliserte for barn, unnlater vi å lære det bort, eller i bestefall forenkler det, så grovt at det vitenskapelige er borte. Uten at vi har det som intensjon tar vi vekk kunnskap om evolusjon med en type «slagord»- ndervisning: at mennesket stammer fra apene er det som læres bort. Her har vi en motsigelse: barnet får hverken fordelen av en voksen logisk formulering eller av sin egen medfødte kompetanse når det gjelder forståelse og Respons.

Dewey streber etter at barna skal bli små forskere, at de skal lære vitenskapens språk, og knekke kodene gjennom å forstå symbolene. Han sier at når menneskers bevissthet ikke får tilførsel av interessante oppgaver synker den ned på et «lavere nivå». Det har også en mye sterkere og samfunnsmessig side, et moderne og demokratisk samfunn trenger rasjonelle og innsiktsfulle mennesker.

Dewey mente at barnet ser på tilværelsen som en helhet som ikke kan fragmenteres pp i fagdeler, s1ik vi gjør i tradisjonell skole. Når skolen møter 6-åringer med matte i ett fag, norsk i et annet og historie i et tredje fag tar vi ikke hensyn til barnets personliggjøring av virkeligheten. (Dewey in Dale s.24) Han mener at barn kommer i «klemme» mellom sin lille verden og den store erfaringsverdenen, som er et produkt av århundrers vitenskap.

Dewey snakker om samspil1et mellom de ytre og indre vilkår, og at den tradisjonelle pedagogikken ikke tar tilstrekke1ig hensyn til dem. De ytre vilkår er miljøet og kulturen barnet befinner seg i. De indre vilkår er barnas naturlige interesse og erkjennelser (Jærlang 151 : 1991 ). Skolen må altså tilfredsstille de små forskerne og gi dem et eget symbolspråk. Nettopp for å kunne tilegne seg vitenskap må barn lærere på en vitenskapelig måte, gjennom å faktisk forstå fagstoff. Dewey løste denne motsigelsen ved a stille opp syntesen som senere er kalt prosjektarbeid.

Dewey mener at barn har fire interesser som er viktig å ta med i undervisningen av barn:

 lage ting

 finne ut (undersøke)

 uttrykke seg kunstnerisk

 kommunisere

Han var også svært opptatt av motivasjon, og at motivasjon var avhengig av egen definerte mål. Han mener det er forbindelse mellom bevisstheten og dens materiale.) Det bærer også i seg evnen til a være demokratisk, det er vitenskapelig ved at barna lærer å teste ut hypoteser.

[rediger] Begynnerskolens slutt

Selv om den forenklede Dewey tolkningen: «learning by doing» kunne tilsi noe annet, er Dewey opptatt av at barn må lære abstraksjon. Han skriver om en begynnerskole som skal forberede oss til et mellomnivå. Begynnerskolen skal gi et interessant startpunkt for barna, en aktivitetssituasjon som er basert på erfaringene de har . Begynnerskolen er basert på forholdet mellom barns interesser og dets samspill med miljøet rundt, i en kognitiv prosess mot mer kunnskap.

Dewey sier ikke noe om når begynnerundervisningen slutter men Dale mener at ungdomsskole og videregående bør være et mellomtrinn. På universitet og høgskoler kan studentene bli forelagt systematisk ordnet lærestoff.) Det er dette sluttpunktet som er Deweys antitese. Det er det vi ønsker barnets streben skal strekkes mot i kunnskapsprosessen, hvis vi er enige i Deweys resonnement om læring som prosess mellom elev og lærerstoff.

Den vitenskapelige metode og pragmatikk

Dewey har som tidligere nevnt en intensjon om at den vitenskapelige metode i undervisningen skal gi barna eget symbolspråk. Erfaring er for Dewey også her det essensielle:

Det er et sunt undervisningsprinsipp at elevene bør introduseres for vitenskapelig lærestoff og bli innført i vitenskapens fakta og lover gjennom å bli kjent med hverdagens samfunnsmessige bruk av dem. Tidligste former for erfaringer vises i forholdet mellom midler og konsekvenser. Det er vurdering av midlene som er viktig for utvikling av kunnskapserfaring Rasjonalisert kunnskap er basert på handling. Og Dewey går sterkt ut mot de som velger å se på uorganisert aktivitet som edukativ (dannende , at læring skjer) . Intelligent aktivitet innebærer valg av midler, analyse og ordning av forhold for å nå et mål. Dette er advarsel mot «vekstspedagogene» som f.eks. Rousseau og seinere progressive pedagoger.

Dewey ser på skolen er et samfunn på ordentlig, ikke et venterom for voksenlivet. (Imsen 64: 1997) Det er ikke sånn at livet starter når vi blir 18 år. Barn har viktige ting å tilføre samfunnet. Derfor innehar skolen funksjoner som er samfunnsmessige, og et av de viktigste aspektene er demokratisk utvikling.

Dewey håper at læringsresultatet av rasjonalisert, vitenskapelig innlært kunnskap, vil føre til at elevene lærer abstraksjon, generalisering og formulering. Dette danner utgangspunktet for oppdagelse og derved framskritt. (Dale 245: 1996) Dette er viktig i Deweys demokratimodell.

Demokrati Demokrati er en av Dewey et ideal som har fått en stor plass i hans tenkning. Han ser på demokrati som en kommunikasjonsprosess som er basert på fri samhandling. (Løvli in Ihuen og Vaage 147:1989)

Dewey har gjennom sine filosofiske og pedagogiske verker holdt frem at kunnskapen må bli forstått av barna. Pragmatikken dreier seg i stor grad om dette. Hvis det vi skal lære bort ikke har føtter i barnas egne erfaringer, og barna ikke ser det brukbare i kunnskapen, da vil de heller ikke lære det og utvikle eget språk for kunnskapen. Pragmatisme kan her forstås som nyttig fremskritt