Pikener
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Fletting: Det er foreslått at denne siden blir flettet med pik.
Språk: Denne artikkelen trenger språkvask og korrektur for å oppnå en høyere språklig standard.En pikener, også skrevet pikenér, er en infanterist som slåss med et langt spyd kalt pik. De ble brukt for å bekjempe kavaleri på 1500- og 1600-tallet. Skytevåpnenes inntog gjorde pikenerene umoderne.
[rediger] Opprinnelsen
Med en pike menes et langt spyd, og akkurat hvor grensen går mellom et spyd og en pike, var uklart og flytende under middelalderen. Etterhvert ble piken spesialiserte utover årene om fra å være et langt spyd til et egenartet våpen som skulle dominere slagmarken under 1500-tallet. På ulike litterære omtalelser av krigføring under Middelalderen vil en kom over ulike begreper som spydmenn og pikener som kunne være om den samme sak utenfra forfatterens oppfattelse. Det som skille ut en spydmann var fraværelse av skjold dersom man skulle holde spydet eller pike med begge hender. Det var infanteri med umåtelige store skjolder og lange spyd mest notert i Italia ved de mange kriger i 1100-tallet og 1200-tallet.
Et typisk spyd var ved en regel 2,5 til 2,75 m i lengde og var nær universiell for fotfolk gjennom hele Europa som ikke bare hadde spyd til nærkamp og formasjonskamp, men også som vern mot kavaleri dersom piggsvinsforsvar var sentral i en falanks. Kavaleriet, vanligvis pansrede ridderer som ved 1000-tallet hadde utviklet teknikken jousting, ment liggende lanse man holde mot siden under armen, trenger lange påler mer kjent som lanse på 3-4 m lengde mot en slik falanks. Ridderene angripe ikke hodeløst, han forsøkt å skape seg en åpning som lettere skjedde i mindre disiplinerte formasjoner. Der var lansen benyttet for å utvide åpningen. Som mottrekk kan de lange spyder ha dukket opp flere steder som i Italia og Brabant.
Krøniker allerede i 1100-tallet beskrevet fotfolk med spyd lengre enn lanser på feltet. Disse såkalte brabançon leiesoldater var fra Flandern, Brabant og Hainault, kjent for deres modighet og heftighet som for deres grådighet og brutalitet. De første opptegnelser om disse leiesoldater var allerede ved slutten av 900-tallet, men deres betegnelse som gav dem en lite smigre rykte, brabancion på latin, oppstått under krig på England og Italia. De var deres samtids meste ettertraktede og erfarne infanterister, men også kontroversielt med deres brutale fremferd på omgivenhetene. De var kanskje de første som tok i bruk forgjengeren for piken dersom de oftest var i kloss samarbeid med kavaleri og var brukt som skjerm mot kavaleriangrep. Infanteri ved dette tidspunktet var benyttet som skjerm som under korstogene til støtte for kavaleriet som fremdeles var det avgjørende våpenet under et slag.
Skotsk pike under de engelske-skotske krigene var egentlige mer påler fremfor forlengede spyd med en lengde på 14 ft eller opptil 4,7 m som holdes med begge hender. Denne typen eventuelt representerte de første piker som så kamp fra slutten på 1200-tallet til 1400-tallet. De sveitsiske piker opptil 5,5 m i lengde ble tatt i bruk av sveitser ved en taktisk nyorientering i midten av 1400-tallet etter et nederlag mot italienske ryttere på åpen lend. Ved 1400-tallet var de meste kjente pikener skotterne, flamlendinger og sveitserne.
