Orla Lehmann
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Orla Lehmann (født 15. mai 1810 i København, død 13. september 1870) var en dansk liberal politiker og minister.
Han var sønn av konferensråd Martin Christian Gottlieb Lehmann, den eldste av ni søsken, og la tidlig sin begavelse for dagen. Faren stod for hans første undervisning, men 8 år gammel ble han satt i den tyske realskolen i Petri menighet i København. 14 år gammel kom han inn i den københavnske borgerdydskole. Han gikk ut herfra 1827 med utmerkelse, og begynte å studere jus ved universitetet etter et hvileår. Våren 1833 tok han sin embetseksamen med beste karakter.
Lehmann viste tidlig en stor frihetstrang, som ble næret ved Julirevolusjonen 1830. Han debuterte som taler i Studenterforeningen, hvor han snart ble en fører. I 1832 fikk han i løpet av få timer arrangert et fakkeltog av studenter for H. N. Clausen, som var blitt forbigått ved et rektorvalg. Samme år skrev han sitt første større politiske innlegg, en avhandling om stenderinstitusjonen, som han lot trykke anonymt i «Maanedsskrift for Litteratur».
Vinteren 1833–1834 tilbragte han i Berlin, hvor han fulgte forelesningene ved universitetet, særlig hos Schleiermacher og Savigny. En tid var han sammen med Tscherning, men sterkest ble han knyttet til nordmannen A. M. Schweigaard; han har selv uttalt, at ingen har gjort et dypere inntrykk på ham. I Berlin skrev han et par avhandlinger om eksamensvesenet og fattiglovgivningen i Preussen. Oppholdet ble brått avbrutt, da han ble kalt hjem til morens sykeleie; hun døde i mai 1834.
Faren ønsket at sønnen skulle begynne en embetskarriere, men Lehmann ville virke for å skaffe Danmark en fri forfatning, for opprettholdelsen av rikets selvstendighet, for bevarelsen av Slesvigs danskhet, for dets tilslutning til kongeriket og for utviklingen av broderskapet mellom de nordiske folkene. Han begynte å skrive i den eneste avis som dengang stod åpent for en fri debatt, nemlig «Kjøbenhavnsposten». Hans våpenfelle i kampen var J. F. Giødwad. Ved siden av sin journalistvirksomhet virket Lehmann i forskjellige foreninger, særlig i «Foreningen for Trykkefrihedens rette Brug».
Ved Frederik VI's død 3. desember 1839 fikk Lehmann straks sammenkalt et studentmøte i Hôtel d'Angleterre, hvor det ble vedtatt en adresse, hvor man uttalte håp og forventing om en fri statsforfatning. Han var selv ordfører for deputasjonen som overbragte den til Christian VIII. Den første mottagelsen var velvillig, men kongens holdning ble snart forandret. Ved tronskiftet begynte også C. N. Davids ukeblad «Fædrelandet» å utkomme som dagblad; Lehmann var en av utgiverne og sammen med Giødwad en av dets faste støtter.
Etter den friere kommunalloven for København av 1. januar 1840, tok Lehmann borgerskap i København for å bli valgbar til borgerrepresentantskapet, og ble valgt i april. I desember samme år ble han stenderdeputert. I Stendene virket han både i liberal og nasjonal retning. På denne tiden nådde Lehmann høyden av sin popularitet, da han ble dømt til 3 måneders fengsel etter sin «falsterske tale», holdt på Falster i januar 1841, da han talte negativt om eneveldet. Dommen vakte stor bevegelse i København, og Lehmanns person ble omgitt med stor begeistring under fengselsoppholdet.
Om høsten reiste han til Paris, hvor han tilbragte vinteren. Reisen gikk så videre til Italia. Etter hjemkomsten ble han utnevnt til høyesterettsadvokat (april 1844), og kort etter giftet han seg. De neste årene brukte han dels i sin praksis, og dels på offentlig virksomhet, dels i pressen, stendene og offentlige forsamlinger. Sin mest berømte tale holdt han ved studentfesten i København 24. juni 1845, da han også ble satt under anklage, men frifunnet. I disse årene arbeidet han også mye for den danske sak i Slesvig, særlig ved talen på Skamlingsbanken 1844.
I 1847 møtte han følge sin syke hustru til Syden. Ved nyheten om Christian VIII's død 20. januar 1848 var han i Pisa. Han reiste straks hjem over Paris, og ble hovedperson i begivenhetene i København. Han skrev kommunalbestyrelsens adresse til Frederik VII, og var hovedtaleren på Kasinomøtet 20. mars. 24. mars ble han medlem av Marsministeriet, og det var han som avfattet svaret til den slesvig-holstenske deputasjonen. I Marsministeriet var han minister uten portefølje, før han ble sendt som diplomat til Berlin og London, hvor han imidlertid ikke kunne utrette noe for Danmarks sak. I London forhandlet han med Lord Palmerston, og skrev en rekke artikler i «The Times|Times».
Våren 1848 reiste han som regjeringskommissær i Jylland, hvor han skulle styrke befolkningen og støtte embedsmennene under okkupasjonen. I juli hentet han kone og barn i Paris, og ble vitne til Junirevolusjonen. I oktober trådte den grunnlovgivende forsamlingen sammen; her hadde han en vesentlig innflytelse på det endelige grunnlovsutkastet. I november falt Marsministeriet. 8. desember ble han utnevnt til amtmann i Vejle. På vei til byen etter slaget ved Kolding 23. april 1849 ble han gjort til krigsfange og ført til Rendsborg. I juni fikk han slippe fri for å besøke sin døende hustru i København, men vendte så tilbake til fangenskapet etter hennes død 20. juni. Først etter slaget ved Fredericia ble han sluppet fri.
De neste 13 årene viet Lehmann til sin embedsgjerning som amtmann. 1859 hedret regjeringen ham med kommandørkorset av Dannebrogsordenen. 1851 ble han valgt til folketingsmann for Vejle, og 1854 til representant i Landstinget, hvor han hadde sete til sin død. I september 1861 ble han innenriksminister i Halls regjering. I de siste månedene av 1863, lå han syk, men kollegene holdt rådslagning ved sykeleiet, inntil regjeringen gikk av nyttårsaften.
På sine eldre dager virket han som formann i «Dansk Folkeforening», og tok del i debatten i Landstinget, hvor han imidlertid etter grunnlovsforandringen 1866 ble trengt til side og nesten oversett.
| Forgjenger: Ditlev Gothard Monrad |
Danmarks innenriksminister |
Etterfølger: Carl Ludvig Vilhelm Rømer von Nutzhorn |
[rediger] Kilde
- Dansk biografisk Lexikon
