Organizzazione Gladio
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Organizzazione Gladio, eller kort Gladio (en italienisert form av Gladius, latin for et kort tveegget sverd), var den italienske varianten av «Stay Behind»-gruppene som ble organisert i NATO-landene og enkelte andre land under den kalde krigen. Selv om slike nettverk eksisterte i svært mange land, var Organizzazione Gladio den første som ble oppdaget og kjent for almenheten.
Ettersom Organizzazione Gladio ble først kjent, fikk raskt de parallelle øvrige «Stay Behind»-nettverkene i andre land tilnavn som Gladio-operasjoner. I Norge ble den nasjonale variant derimot best kjent som Stay-Behind, og etterhvert har dette blitt navnet alle disse aksjonene er kjent under.
Gladio i Italia ble involvert i en fryktskapende strategi, kalt la strategia della tensione. Denne strategien gikk ut på å utføre terroraksjoner med flest mulig uskyldige offer, og å legge skylden for disse på den politiske venstresiden for å skremme befolkingen fra å gi kommunispartiet makt. En rekke slike terroraksjoner ble utført i Italia gjennom 1970 og -80 tallet. [1]
Den italienske regjering ble utsatt for skarp kritikk etter innrømmelsene i 1990, og den lovet å avvikle denne «hemmelige hær». Italias regjering hevdet til sitt forsvar at slike «hemmelige hærer» fantes eller hadde eksistert i alle andre vesteuropeiske land, og dermed tok det ikke lang tid før det ene etter det andre lands grupper ble avslørt. I noen av disse landene hadde Stay-Behind gruppene utført tilsvarende terroraksjoner som i Italia, mens i andre av landene hadde gruppene begrenset seg til sin rolle som okkupasjonsberedskap. (se egne artikler om Stay-Behind i Europa, og Stay-Behind i Norge.)
Innhold |
[rediger] Avsløringene av Stay-Behinds eksistens
[rediger] Tidlige avsløringer
I 1974 ble direktøren for de Italienske hemmelige tjenester, General Vito Miceli, dømt for å ha orgenisert et hemmelig nettverk bestående av private og militære med formålet å «fremkalle et vepnet opprør for å skape en ulovlig endring i Italias konstitusjon og styresett.» Under rettssaken skal Miceli ha ropt: «Selvfølgelig gjorde jeg det, men kun fordi USA og NATO ba meg om å gjøre det.» [1]
Videre forsøk fra journalister og politikere på å undersøke denne saken ble avvist fra myndighetenes side med begrunnelsen at dette var statshemmeligheter.[2]
Vincenzo Vinciguerra, en høyreekstrem terrorist, påberopte seg samarbeid med Gladio, og bekreftet organisasjonens eksistens, under sin rettergang i 1984.
[rediger] Opprullingen i 1990
Sommeren 1990 drev den Italienske statsadvokaten Felice Casson en etterforskning rundt terroraksjoner utført av grupperinger fra den ekstreme høyresiden.
Under etterforskningen kom han over dokumenter som pekte mot at det eksisterte en hemmelig hær i Italia, organisert under NATO, og under kontroll av CIA. Dokumentene vite at slike hemmelige hærer eksisterte over hele Vest-Europa.
Casson fant dokumentene i arkivene til det Italienske hemmelige politiet, SISMI (Servizio Informazioni Sicurezza Militare, tidligere kjent som SID: Servizio Informazione Difesa, før det kjent som SIFAR: Servizio Informazioni Forze Armate). [1]
Det mest signifikante av dokumentene var datert 01.juni 1959, og bar navnet SIFARs spesialstyrker og operasjon Gladio (Le "Force Speciali" Del SIFAR E L'Operazione "Gadio").[3]
Dokumentet la vekt på at nest etter en Sovjetisk invasjon var NATO og CIAs største frykt en «intern undergravning», først og fremst ved at det Italienske kommunistpartiet skulle komme til å få for stor makt (dette var en reell frykt, partiet var på denne tiden i sterk vekst.) SIFAR og Gladio skulle utføre opperasjoner i hennhold til de to nevnte «krisesituasjonenen».
Dokumentet konkluderer med at SIFAR, sammen med den Italienske forsvarsministeren, med dette bekreftet en avtale mellom CIA og SIFAR som var inngått den 26. november 1956, og som beskrev Gladios operasjoner i nermere detalj. [3]
Casson informerte det Italienske senatet om sine funn.[1]
Parallelt med statsadvokat Cassons undersøkelser drev også en spesial-kommite fra det Italienske senatet, ledet av senator Libero Gaultieri, undersøkelser rundt mystiske massakrer og terrorhandlinger i Italia.
2. august 1990 reiste Gaultieri krav om at statsminister Giulio Andreotti måtte gi senatskommiteen en forklaring om «eksistensen, karakteristikker, og formålet med en parallell og okkult struktur som det blir hevdet opererer innenfor de hemmelige tjenester med målsetning om å påvirke landets politiske liv.»
24. oktober 1990 gav Andreotti sitt svar i en ti siders rapport. Han bekreftet eksistensen til Gladio, og at Gladio fremdeles var aktiv. Med referanser til til dokumentet fra 1959 bekreftet statsministeren avtalen fra 1956, og sa at denne var en videreføring av tidligere avtaler mellom CIA og Italias myndigheter fra tiden etter annen verdenskrig.
Andreotti bekreftet også at Stay-Behind nettverket i Europa ble kontrollert og koordinert av NATO, gjennom de hemmelige kommitene CPC (Clandestine Planning Committee), og ACC (Allied Clandestine Committee.) Statsministeren la til at ACC hadde ansvaret for «nettverkene for tildekning og flukt mellom de deltagende nasjoner.»
Videre hadde CIA plassert ut mer enn hundrede våpen-depoter rundt i Italia til Gladios dispensasjon. [4][1]
Andreottis rapport til senatskommiteen ble lekket til pressen og forutsaket en større skandale. Pressen jaktet videre, og på grunnlag av rapporten ble blant annet endel våpen-depoter ble funnet, et av dem ved og i en katolsk kirke.[1]
Etter å ha blitt satt under kraftig politisk press gikk Andreotti forran parlamentet og sa at skandalen ikke kun omfattet ham, alle Italias statsledere hadde vært informert om skandalen. Siden dette impliserte ledere fra mange av Italias partier stilnet kritikken. [1]
[rediger] Senere forskning
Det Sveitsiske forskningsprosjektet Secret Warfare : Operation Gladio and NATO's Stay-Behind Armies ved Center for Security Studies, er det eneste kjente prosjektet som tar for seg Stay-Behind i Europa i sin helhet. I følge rapporten fra dette studiet utførte Gladio, i et forsøk på å bremse sosialistenes fremgang i Italia, aksjoner i samarbeid med Italienske høyre-ekstremister, en serie bombeangrep på offentlige steder med «flest mulig uskyldige offer». Skylden ble lagt på den italienske politiske venstresiden. Målsetningen var å skape terrorfrykt i den Italienske befolkningen og å få dem til å vende seg til staten og be om mer sikkerhet. Teknisk utstyr og sprengstoff ble forsynt av Gladio-gruppen, og det hemmelige politiet beskyttet personene som hadde deltatt aksjonene fra straffeforfølgelse.
Både CIA og NATO har nektet å svare på spørsmål om sin delaktighet i planleggingen av disse aksjonene. [5][6]
[rediger] Se også
[rediger] Referanser
- ^ a b c d e f g Daniel Ganser (2005). The Secret Side of International Relations: An approach to NATO’s stay-behind armies in Western Europe" (Engelsk) (pdf). Steton Hall Journal of Diplomacy and International Relations. Besøkt 26. mai 2008.
- ^ Silvia Cattori (22. januar 2007). The Strategy of Tension. NATO’s Hidden Terrorism. (Engelsk) (html). Voltairenet.org. Besøkt 27. mai 2008. «Intervju med Daniele Ganser»
- ^ a b Le "Force Speciali" Del SIFAR E L'Operazione "Gadio" (Italiensk) (pdf). SIFAR, Office "R", Section "SAD" (1. juni 1959). Besøkt 26. mai 2008.
- ^ Statsminister Andreotti/Det Italienske forsvarsdepartementet (26. februar 1991). Rapport Andreotti sur l’Opération Gladio (Fransk) (html). Voltairenet.org. Besøkt 29. mai 2008. «Statsminister Andreottis rapport om operasjon Gladio.»
- ^ Secret Warfare : Operation Gladio and NATO's Stay-Behind Armies Forskningsprosjekt ved Center for Security Studies under Swiss Federal Institute of Technology, (ETH), Zurich, ledet av Daniele Ganser. Med underlagsdokumenter. Publisert 29. november 2004. Besøkt 20. mai 2008.
- ^ NATO’s secret armies linked to terrorism? Artikkel skrevet av Daniele Ganser for ISN Security Watch. Publisert 15. desember 2004. Besøkt 20. mai 2008.
