Michelangelo Buonarroti
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Michelangelo di Lodovico Buonarroti Simoni | |
 Kullportrett av Michelangelo av Daniele da Volterra |
|
| Fødselsnavn | Michelangelo di Lodovico Buonarroti Simoni |
| Født | 6. mars 1475 |
| Død | 18. februar 1564, Roma |
| Nasjonalitet | Italiensk |
| Felt | skulptur, maleri, arkitektur og poesi |
| Utdannelse | Lærling til Domenico Ghirlandaio |
| Periode | Høyrenessansen |
Michelangelo di Lodovico Buonarroti Simoni (født 6. mars 1475 i Caprese ved San Sepolcro i Toscana, Italia, død 18. februar 1564 i Roma), kjent som Michelangelo, var en italiensk billedhugger, maler, arkitekt, poet og ingeniør. På grunn av den store allsidigheten i disiplinene han utøvde, betraktes han som et arketypisk renessansemenneske, på linje med sin rival og likemann Leonardo da Vinci.
Michelangelos produksjon gjennom hans lange liv er fenomenal; om volumet av brevvekslinger, skisser og etterlevninger som har holdt seg til i dag blir redegjort for, er han den mest dokumenterte håndverkeren fra det sekstende århundre. To av hans mest kjente verker, Pietà og David, ble skulptert før han var tredve. Michelangelo regnet seg først og fremst som billedhugger, men han lagde også to av de mest innflytelsesrike freskomaleriene i vestlig kunsthistorie: Scener fra første mosebok og Dommedag på alterveggen i det sixtinske kapell i Roma. Senere i livet utformet han kuppelen på Peterskirken og fornyet klassisk arkitektur med bruk av kolossordenen.
To Michelangelo-biografier ble utgitt under hans egen levetid, noe som er enestående for en renessansehåndverker. Giorgio Vasari kalte ham høydepunktet blant alle kunstneriske bedrifter siden begynnelsen av renessansen, et syn som besto innenfor kunsthistorien i århundrer. I sin levetid ble han også kalt Il Divino («den guddommelige»), et tilnavn som passet hans intense spiritualitet. En av kvalitetene hans samtidige mest beundret, var hans terribilità, en form for overveldende storslagenhet, og det var følgende kunstneres forsøk på å etterligne Michelangelos lidenskapelige og høyst personlige stil som resulterte i den neste store bevegelsen i vestlig kunst etter høyrenessansen, manierismen.
Innhold |
[rediger] Den spede begynnelse
Michelangelo ble født i Caprese nær Arezzo, Toscana. Hans far, Lodovico di Leonardo di Buonarroti di Simoni, var magistraten i Caprese og høyfunksjonær (podestà) i Chiusi. Han mor var Francesca di Neri del Miniato di Siena. Buonarrotiene var lavadel og nedstammet fra grevinne Matilda av Toscana. Han bodde først med familien i Firenze, men under morens langvarige sykdom og etter hennes død da Michelangelo var seks år gammel, bodde han med en stenhugger og hans kone og familie i byen Settignano. Der eide hans far et marmorpukkverk og en liten gård. Michelangelo sa en gang følgende til biografen Giorgio Vasari: Det lille gode jeg har innvendig kommer fra den friske luften i Arezzo og meislene og hammerne.
Mot farens ønske og etter en periode med gramatikkstudier med humanisten Francesco da Urbino fortsatte Michelangelo maleriundervisningen med Domenico Ghirlandaio og skulpturundervisning med Bertoldo di Giovanni. Michelangelos far overtalte Ghirlandaio til å betale for den unge håndverkerens innsats, noe som var uhørt på den tiden. Faktum var at de fleste lærlinger betalte deres mestere for utdannelsen. Domenico var imponert og anbefalte ham for herskeren av byen, Lorenzo de' Medici, noe som førte til at Michelangelo forlot sitt arbeidsverksted i 1489. Fra 1490 til 1492 gikk Michelangelo på Lorenzos skole og ble påvirket av mange prominente personer som forandret og utvidet hans begreper. Her ble hans intellekt formet i omgang med de nyplatonske filosofer, billedskapere, billedhuggere, poeter og lærde menn som Lorenzo hadde samlet rundt seg. Det var under denne perioden at Michelangelo møtte litterære personligheter som Pico della Mirandola, Angelo Poliziano og Marsilio Ficino.
I denne perioden fullførte Michelangelo Madonna og trappen (1490–1492) og Kentaurenes slag (1491–1492). Den siste er basert på et motiv foreslått av Poliziano og bestilt av Lorenzo de Medici. Etter Lorenzos død 8. april 1492, for hvem Michelangelo hadde blitt en slags sønn, sluttet Michelangelo å arbeide for Medici-hoffet. I de følgende månedene lagde han Krusifiks i tre (1493), som en takksigelsesgave til klosterforstanderen i Santa Maria del Santo Spirito, som hadde latt ham studere anatomi av likene i kirkens sykehus. Mellom 1493 og 1494 kjøpte han marmoren til en statue av Herkules, som ble sendt til Frankrike og forsvant en gang på 1700-tallet. Igjen tiltrådte Michelangelo hoffet 20. januar 1494, da Piero de Medici bestilte en snestatue av ham.
Medici-famlien ble utvist fra Firenze etter Savonarolas fremgang. Michelangelo forlot også byen før slutten av den politiske blomstringen. Han flyttet til Venezia, så til Bologna. Der ble han i en alder av tyve år tatt imot av et medlem av Aldovrandi-slekten, som gav ham i oppdrag å lage to helgenskulpturer og en engel for den hellige Dominikus grav i kirken San Petronio. Men det gikk ikke som han hadde ønsket med karrieren, og etter et år dro han tilbake til Firenze der man ønsket ham blant håndverkerne som skulle utsmykke byrådets nye møtesal.
Han ble i Firenze en stund og gjemte seg i et lite rom under San Lorenzo som fremdeles besøkes i dag. Det er fremdeles noen kullskisser på veggen som Michelangelo tegnet fra hukommelsen.
Her fikk han i oppdrag å fullføre utskjæringen av de siste små skikkelsene på graven og helgenskrinet i St. Dominic. Han vendte tilbake til Firenze mot slutten av 1494, men dro snart igjen, skremt av opprøret og av trusselen fra den franske invasjonen.
Nok en gang var han i Firenze mellom slutten av 1495 og juni 1496; mens Leonardo da Vinci betraktet den herskende dominikanermunken Savonarola som fanatisk og forlot byen, ble Michelangelo betatt av munkens taler, av den strenge moralen og av håpet på fornyelsen av Den romersk-katolske kirke. Byens karakter var en helt annen enn tidligere. Savonarola føyde seg til den unge Michelangelos formative inntrykk på en like dyptgripende måte som platonistene og Dante hadde gjort tidligere.
Han fikk nok å gjøre. For en annen Lorenzo, sønnen til Pierfrancesco de' Medici, utformet han en statue av den unge hellige Johannes. Dette året ble han også forledet til falskneri, fra sin side bare som en spøk, ved at han patinerte sin Cupido slik at det så antikt ut. En bedrager fikk arbeidet, og det havnet til slutt hos en samler i Roma, prelaten Raffaele Riario av San Giorgio. Prelaten fant ut at det var en forfalskning, men ble så imponert av skulpturens kvalitet at han inviterte billedhuggeren til Roma, hvor Michelangelo ankom 26. juni 1496. Den 4. juli begynte Michelangelo å hugge en statue av den romerske vinguden Bacchus, bestilt av kardinal Raffaele Riario; arbeidet ble avvist av kardinalen, og ble deretter føyet inn i samlingen bankieren Jacopo Galli hadde i sin hage.
I november 1497 bestilte den franske ambassadøren for den hellige stol et av Michelangelos mest kjente verker, Pietà. Den samtidige oppfatningen av dette arbeidet - «en åpenbaring av all potensiale og kraft skulpturen kan tilkjennegi» - ble sammenfattet av Vasari: «Det er utvilsomt et mirakel at en formløs blokk av sten kan bli redusert til perfeksjon hva naturen i utgangspunktet knapt er i stand til å skape.» Kontrakten ble fastsatt i august det kommende året. Selv om han likte best å arbeide som billedhugger, tegnet Michelangelo daglig under sitt første opphold i Roma. Der bodde han nær kirken Santa Maria di Loreto: her, ifølge legenden, forelsket han seg (trolig en platonsk forelskelse) i Vittoria Colonna, markisen av Pescara og poet. Huset hans ble revet i 1874, og de gjenstående arkitektoniske elementene som ble reddet av nye innehavere, ble ødelagt i 1930. I dag kan en moderne rekonstruksjon av Michelangelos hus ses på Gianicolohøyden.
[rediger] Michelangelos David
Utdypende artikkel: David (Michelangelo)
Michelangelo vendte tilbake til Firenze i 1499–1501. Omstendighetene forandret seg i byen etter Savonarolas fall og fremgangen til gonfaloniere Pier Soderini. Han ble spurt av konsulene i ullauget å fullføre et uferdig prosjekt som ble begynt førti år tidlige av Agostino di Duccio: en kolossal statue som portretterte David som et symbol på florentinsk frihet. Statuen skulle bli plassert i Piazza della Signoria, foran Palazzo Vecchio. Michelangelo svarte med å fullføre hans mest kjente verk, David, i 1504. Dette mesterverket etablerte definitivt hans prominens som billedhugger med utpreget teknisk ferdighet og sans for symbolsk forestillingsevne.
I denne perioden malte Michelangelo også Den hellige familie med [den unge] Johannes, også kjent som Tondo doni eller Den hellige familien i La Tribuna. Det var bestilt for bryllupet til Angelo Doni og Maddalena Strozzi, og i det syttende århundre hang det i rommet kjent som tribunen i Uffizi. Han skal også ha malt Madonna med barnet med Johannes døperen, kjent som Manchester Madonna, som nå henger i National Gallery i London.
[rediger] Under pave Julius II i Roma: taket i det sixtinske kapell
Utdypende artikkel: Taket i det sixtinske kapell
I 1505 ble Michelangelo kalt tilbake til Roma av den nylig valgte pave Julius II. Michelangelo ble befalt å utføre gravmonumentet som skulle forherlige paven etter hans død. Han påtok seg oppgaven på pavens regning. Michelangelo var nødt til å avbryte arbeidet på gravmonumentet for å fullføre flere andre oppgaver. På grunn av disse avbrytelsene arbeidet Michelangelo på gravmonumentet i førti år. Gravmonumentet, der det sentrale er statuen av Moses (1515), ble aldri ferdig. Det befinner seg i kirken i S. Pietro in Vincoli i Roma.
Hovedgrunnen til avbrytelsen av gravmonumentet var oppdraget med å male taket i det sixtinske kapell. Dette arbeidet tok fire år (1508 – 1512). Ifølge Michelangelos egen utlegning, som det står i nåtidens biografier, overbeviste Bramante og Rafael paven til å sette Michelangelo til å arbeide med et medium som han ikke var kjent med, slik at han kunne bli avledet fra sin favorittsyssel å skulptere, til å begynne med freskomaleri, og på den måten lide av uheldige sammenligninger med hans rival Rafaels verker. Moderne historikere avviser dog denne historien på grunnlag av samtidige fortegnelser, og kan rett og slett være en betraktning fra Michelangelos eget perspektiv.
Michelangelo ble opprinnelig gitt i oppdrag å male de tolv apostler, men krevde å få male et annet og mer komplisert motiv som viste skapelsen, syndefallet og løftet om frelse gjennom profetene og Kristi slektstre. Arbeidet er en del av en større dekorasjon i kapellet som representerer mye av doktrinen til den katolske kirken.
Komposisjonen inneholdt omsider over tre hundre skikkelser og har i midten ni episoder fra første mosebok, inndelt i tre grupper: skapelsen av jorden, skapelsen av mennesket og syndefallet, og endelig, menneskenes kår, representert av Noah og hans familie. På pendentivene som støtter taket er det malt tolv menn og kvinner som forkynner Jesu komme. Det er syv profeter fra Israel og fem sibyller, profetinner fra den klassiske verden.
Blant de mest kjente maleriene i taket er Adams skapelse, Adam og Eva i Edens have, Syndefloden, profeten Jesaja og den Cumaeanske Sibylle. Omkring vinduene er Kristi stamfedre malt.
[rediger] Under Medicipaven i Firenze
I 1513 døde pave Julius II og hans etterfølger, medicien pave Leo X, gav Michelangelo i oppgave å rekonstruere fasaden av basilikaen i San Lorenzo i Firenze og pryde den med skulpturer. Michelangelo gikk motvillig med på dette. Han brukte tre år på å lage tegninger og modeller for fasaden, og forsøket på å åpne et nytt marmorpukkverk ved Pietrasanta spesielt i forbindelse med prosjektet var blant det mest frustrerende i hans karriere, da arbeidet brått ble avbrutt av hans beskyttere, som fikk finansielle problemer før det virkelig ble fortgang i oppdraget. Prosjektet ble gitt opp i 1520. Basilikaen mangler fortsatt fasade.
Leo X, som ikke var det minste brydd av hvordan det gikk med basilikaen, kom senere tilbake til Michelangelo med et annet stort forslag. Denne gangen fikk Michelangelo i oppdrag å lage et slektsgravskapell i basilikaen i San Lorenzo. Lykkeligvis for ettertiden, ble dette prosjektet, som opptok Michelangelo på 1520-tallet og 1530-tallet, i større grad realisert. Selv om slektsgravskapellet fremdeles ikke er ferdig, er det det beste eksempelet vi har av integreringen mellom håndverkerens skulpturelle og arkitektoniske visjon; Michelangelo skapte både skulpturene og interiøret. Ironisk nok er blant de mest fremragende gravene de til to Medicier som døde unge, en sønn og sønnesønn av Lorenzo. Il Magnifico er selv begravet i en ufullført og forholdsvis lite imponerende grav på en av sideveggene i kapellet, og er ikke gitt et frittstående monument som opprinnelig tilsiktet.
Ved en oppfordring av Sacco di Roma kastet de florentinske innbyggerne Mediciene ut i 1527 og gjeninnførte republikken. Beleiringen av byen fulgte, og Michelangelo dro for å bistå Firenze ved å arbeide på byens befestninger fra 1528 til 1529. Byen falt i 1530, og Mediciene fikk tilbake makten. Fullstendig uten sympati for den undertrykkende hertugelige Medici-regjeringen forlot Michelangelo Firenze for godt midt på 1530-tallet. Assistentene ble igjen for å fullføre Medici-kapellet. Flere år etter ble Michelangelos kropp brakt tilbake fra Roma for å bli jordfestet i Basilica di Santa Croce, noe som oppfylte mesterens siste ønske om å bli begravet i sitt elskede Toscana.
[rediger] Siste arbeider i Roma
Fresken av Dommedag på alterveggen i det sixtinske kapell ble gitt i oppdrag av pave Clement VII, som døde kort etter å ha gitt oppdraget. Paul III var medvirkende i å se til at Michelangelo begynte og fullførte prosjektet. Michelangelo jobbet med prosjektet fra 1534 til oktober 1541. Arbeidet er omfattende og strekker seg over hele veggen bak alteret i det sixtinske kapell. Dommedag er en avbildning av Jesu andre komme og apokalypsen, hvor menneskehetens sjeler oppstår og blir utpekt sine forskjellige skjebner, bedømt av Kristus, omgitt av helgenene.
Da fresken var ferdig, ble avbildningene av nakenhet i det pavelige kapellet sett på som obskønt og helligbrøde, og kardinal Carafa og monsignor Sernini (Mantuas ambassadør) agiterte å fjerne eller sensurere fresken, men paven sto imot. Etter Michelangelos død ble det bestemt å gjøre kjønnsorganene uklare («Pictura in Cappella Ap.ca coopriantur»). Daniele da Volterra, en av Michelangelos elever, fikk derfor i oppdrag å dekke genitaliene med perizomas. Han lot resten av kroppene forbli uendret (se detaljer[1]). Da fresken ble renset i 1993, valgte konservatorene ikke å fjerne all den perizomas som ble pålagt av Daniele da Volterra, men forlot noe av det som et historisk dokument, og fordi noe av Michelangelos verk tidligere også ble strøket ut. En nøyaktig og usensurert kopi av originalen laget av manieristen Marcello Venusti kan ses i Capodimonte-Muséet i Napoli.
Sensuren fulgte alltid Michelangelo, og han var en gang beskrevet som «inventor delle porcherie» («oppfinner av obskøniteter»). Den beryktede «fikenbladkampanjen» i motreformasjonen, som tok sikte på å tildekke alle avbildninger av menneskelige kjønnsorganer i malerier og skulpturer, begynte med Michelangelos verker. Eksempelvis ble marmorstatuen av Cristo della Minerva (kirken Santa Maria sopra Minerva i Roma) dekket med et fat, slik den fortsatt er, og statuen av det nakne barnet Jesu i Madonna av Brugge (Onze-Lieve-Vrouwekerk i Brugge i Belgia) forble dekket i flere tiår.
I 1546 ble Michelangelo utnevnt til arkitekten av Peterskirken i Vatikanet og formgav kuppelen. Da Peterskirken utviklet seg, bekymret man seg om Michelangelo ville dø før kuppelen ble ferdig. Allikevel, da bygningen ble påbegynt på den lavere delen av kuppelen, støtteringen, var fullførelsen ikke til å komme unna.
[rediger] Michelangelos mange evner
Formodentlig har ingen annen kunstner utøvet en større innflytelse enn Michelangelo. I samtidens øyne var han den guddommelige. Hans venn Giorgio Vasari kalte Michelangelos verk høydepunktet i den strålende utviklingen i kunsten som hadde blitt påbegynt med Giotto. I nær 500 år har freskene i det sixtinske kapell blitt studert av kunstnere og deres oppdragsgivere, og alle som har bedømt sin egen tids kunst. Før man har sett det sixtinske kapell, kan man ikke ha noen riktig oppfatning av hva et menneske er i stand til å gjøre, skrev Goethe. Michelangelo er regnet for å være tidenes beste kunstner innen anatomi.
[rediger] Eksterne lenker
 |
Commons: Michelangelo – bilder, video eller lyd |
- Michelangelos David i Firenze
- Fotografier av detaljer av Campidoglio
- Fotogalleri
- Kunstgalleri - Michelangelo Buonarroti
- Kunstreisen NRK
- Bilder fra Christus rex
![[1]](http://www.kfki.hu/~arthp/art/m/michelan/3sistina/lastjudg/0lastjud.jpg){kind=link}