Martin Tranmæl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Martin Olsen Tranmæl (født 27. juni 1879 på gården Tranmælsøien i Melhus i Sør-Trøndelag, død 1. juli 1967) var en norsk politiker og pressemann som stod sentralt i norsk arbeiderbevegelse i første halvdel av 1900-tallet.

Tranmæl var bondesønn fra Melhus i Sør-Trøndelag, arbeidet som maler og bygningsarbeider, og var aktiv i Det norske Arbeiderpartiet fra århundreskiftet. Dette ble avbrutt av to korte opphold i USA. Han begynte å arbeide som journalist i avisa Ny Tid i Trondheim, der han var fast redaktør fra 1913 til 1918. Tranmæl var medlem av landsstyret i partiet fra 1906 til 1918, i sentralstyret fra 1918 til 1963. Fra 1921 til 1949 var han redaktør av partiets hovedorgan, Social-Demokraten, senere Arbeiderbladet, den nåværende Dagsavisen. Han var også medlem av LO-sekretariatet i det meste av perioden 1920–1946.

Tranmæl ble landskjent da han stod i spissen for den radikale, halvveis syndikalistisk pregede Fagopposisjonen av 1911, som bidro til at venstrefløyen fikk flertall i Arbeiderpartiet i 1918. Partiet erklærte seg da som revolusjonært, og året etter gikk det inn i den Tredje Internasjonalen (Komintern). Også de 21 opptaksvilkårene, de såkalte Moskvatesene, ble godtatt av partiet og av Tranmæl, som nå var i ferd med å bli Arbeiderpartiets mektigste politiker, selv om han ikke var formell leder. I 1921 brøt den sosialdemokratiske opposisjonen ut av partiet på grunn av dette, og dannet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti, med blant andre Olav Oksvik som sentral person. Men Tranmæl var selv i ferd med å bli skeptisk til Komintern, og i november 1923 meldte flertallet i DNA, med Tranmæl i spissen, seg ut av organisasjonen. De som ønsket å bli værende som seksjon av Komintern, dannet da Norges Kommunistiske Parti. Men Arbeiderpartiet regnet seg fremdeles som sympatiserende organisasjon, og som et kommunistisk parti. Tranmæls rolle i DNA var så sentral at partiet av andre ble omtalt som «Tranmælpartiet» og medlemmene som «tranmælitter».

DNA og NSA ble samlet etter press fra LO i 1927, og på 1930-tallet forsvarte Tranmæl i Arbeiderbladet en parlamentarisk og reformistisk politisk linje som skilte seg kraftig fra den han hadde stått for før, men som førte til regjeringsmakt for Arbeiderpartiet under statsminister Johan Nygaardsvold.

Under krigen oppholdt Tranmæl seg i Stockholm, der han arbeidet i LO-sekretariatet.

I etterkrigstida fikk Tranmæl en mindre dominerende rolle i partiet, men hadde fremdeles en viss innvirkning, både direkte og indirekte. Han, som hadde vært revolusjonær, var nå blant annet en sterk tilhenger av medlemskap i NATO, noe mer moderate sosialister som Nygaardsvold og Oksvik var langt mer skeptiske til.

Tranmæl var ugift, og brukte all tid på bevegelsen. Han var en intens taler, og utviklet som journalist en særegen, kompakt skrivestil.

Tranmæl var medlem av Nobelkomiteen fra 11. desember 1938 til 31. desember 1963 og dets 2. varamedlem 1928 - 1938. Da Carl von Ossietzky den 23. november 1936 ble tildelt Nobels fredspris for 1935 og Carlos Saavedra Lamas prisen for 1936 var Tranmæl fungerende medlem i Nobelkomiteen for Johan Ludwig Mowinckel som meldte forfall. At prisen ble tildelt en tysk pasifist og straffange fikk Adolf Hitler til å fare opp i raseri. Hitler forbød tyske statsborgere for "evig tid" å motta Nobelpriser.

[rediger] Eksterne lenker

• Tranmæl, Martin - Biografiske opplysninger på Arbeiderpartiets hjemmeside