Lucio Fulci
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Lucio Fulci (født 17. juni 1927, død 13. mars 1996) var en italiensk filmregissør, manusforfatter og skuespiller. Han var kjent som en dyktig fagmann med en skarp tunge og sort sans for humor, og som ble særlig berømt sor sine splatterfilmer fra 1970- og 80-tallet.
Fulci var opprinnelig legestudent, med ga dette opp for heller å jobbe i filmbransjen. Han jobbet som manusforfatter og produksjonsassistent på flere filmer før han fikk regissere sin debutfilm, komedien I Ladri (Tyvene). Han var svært dyktig og kunne hoppe harelett mellom sjangre, som musikaler, westernfilmer og komedier. I 1968 lagde han sin første spenningsfilm, Una sul'altra, og den var så suksessfull at han kunne finanisere sitt drømmeprosjekt, Beatrice Cenci. Denne filmen var basert på en sann historie om en jente som tar livet av sin misbrukende far, og rettssaken som fulgte. Filmen var et krasst angrep på staten og kirken, og viste Fulcis hat overfor den katolske kirke. Filmen ble misforstått når den kom ut og skapte sterke reaksjoner, og Fulcis fremtidige karriere så ut til å henge i en tynn tråd.
Fulcis bestemte seg etter dette for å tone ned sitt politiske budskap og fulgte opp med filmer som var veldig kommersielle. Men i 1971 og 1972 regisserte han to gialli-filmer, Una lucertolla con la pelle di donna og Non si sevizia un paperino. Den første innholdt mye syretripping og hippier som drepte, og den andre inneholdt perverse katolikker og barnedrap. Begge disse ble veldig kontroversielle, men lønnsomme, og gjorde at Fulci ble svartelistet i en liten periode i hjemlandet Italia.
Men Fulci fant arbeide innen fjernsyn før han slo igjennom internasjonalt med Zombi 2 i 1979 (en navnmessig oppfølger til George A. Romeros Dawn of the Dead, som het Zombi i Italia). Filmen inneholdt modig filming, stemningsfull atmosfære og ikke minst mye blod og gørr. Etter dette ble han regnet som en skrekkmester, og fulgte opp med flere filmer som gjorde at han ble sammenlignet med italias andre skrekkmester, Dario Argento. De to jobbet aldri sammen, og Fulci slang stadig vekk med leppa mot Argento og hans arbeide. Det er disse filmene han er mest kjent for, selv om de ikke kan regnes som hans beste filmmessig. Men under all gørra i filmene, ligger det kommentarer på mye, som religion og livet i USA.
På midten av 80-tallet ble han rammet av diabetes og personlige problemer, og filmene hans bar preg av dette. Men han hadde lysglimt i filmer som Murder Rock i 1983 og The Devil's Honey i 1986. I en av sine siste filmer , Il gatto ner cervello fra 1990, spilte han selv hovedrollen som seg selv - en paranoid skrekkfilmregissør som tror han er gal på grunn av sin store trang til sex og vold i filmene sine. Filmen hadde et begrenset budsjett og ikke den beste filmingen, men er allikevel utrolig komisk. Fulci var en talentfull skuespiller, og han hadde gjerne biroller i sine egne filmer.
I 1996 døde Fulci etter å ikke ha tatt insulindosen før han la seg. Mange har spekulert i om det var bevisst, men ingenting er bevist.
