Kungur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Kungur

Parti fra Kungur

Fra Kungur isgrotte

Kungurs byvåpen

Kungur (russisk: Кунгу́р) er en by i Perm kraj i Russland. Den ligger 80 km sørøst for Perm. Innbyggertall: 68 943 (folketelling 2002), 81 402 (folketelling 1989).

Kungur ble grunnlagt i 1663. Den ligger i Uralfjellene, der hvor elva Iren løper sammen med Sylva (ei sideelv til Kama). Kungur er en gammel russisk by med historisk arkitektur. Den er i dag et handels-, industri-, og transportsenter.

[rediger] Historie

Kungur ble opprinnelig grunnlagt sytten kilometer oppstrøms fra Iren munning, ved elva Kungurka, i 1648. I 1662 ble byen brent ned av basjkirer. I 1663 ble den gjenoppbygd som en festning på stedet hvor landsbyen Mysovskoje lå. I 1674 motsto festningen en beleiring av Jemeljan Pugatsjovs kosakkhær. På begynnelsen av 1700-tallet begynte det å utvikle seg en lær- og fottøyindustri her, og i 1724 ble det bygget et garveri i byen. Ved midten av århundret var Kungur et av de tettest befolkede områdene i Ural. I 1759 ble administrasjonen for gruveindustrien i Perm-regionen flyttet til Kungur. Bystatus ble innvilget i 1781. På slutten av 1700-tallet var Kungur et viktig senter for transitthandel ved Sibirveien, så vel som senter for lærproduksjon i Perm-provinsen. Tau og linolje fra Kungur var viden kjent. I løpet av 1800-tallet utviklet byen seg til å bli et betydelig kulturelt og industrielt senter.

[rediger] Økonomi

Større industrivirksomheter i Kungur er SIA Turbobur og JSK «Kungur-fottøy» (som blant annet lager militært fottøy). I byen produseres kunstgjenstander, suvenirer av stein og musikkinstrumenter (gitarer), og det finnes også mekanisk industri, tekstil- og strikkefabrikker og næringsmiddelindustri.

[rediger] Transport

Kungur ligger ved den transsibirske jernbanen, og var den første byen i europeisk Russland som ble knyttet til banen.

[rediger] Severdigheter

Like ved Kungur, på høyre bredd av elva Sylva, ligger Kungur isgrotte. Huleganger strekker seg under bakken over 6 000 meter, og bare en mindre del er blitt utforsket. Gamle utglidninger og ras gjør det imidlertid umulig å finne ut hvor langt gangene egentlig strekker seg. I den utforskede delen er det dusinvis av separate grotter, hvorav den største er Druzjba- (vennskaps-)grotten, som fikk navnet til ære for deltakere ved den Internasjonale Geologiske Kongress som besøkte den i 1937. Innenfor denne grotten er det en innsjø på 750 m². Grottene er «dekorert» med søyler av stalagmitter og stalaktitter på opp til to meter. Grotten fylles opp av vann fra Sylva-elva hver vår og høst, og den er da ikke tilgjengelig for turister.