Kristianiakrakket

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Kristianiakrakket er det krakk i aksje- og eiendomsmarkedet som skjedde i Kristiania (i dag Oslo) i 1899.

På slutten av 1800-tallet var det en meget sterk økonomisk vekst i Kristiania. Lønningene og folketallet steg kraftig og det var en meget aktiv byggevirksomhet. En sterk etterspørsel etter trelast internasjonalt var en medvirkende faktor, særlig fordi mye av den norske eksporten ble håndtert av firmaer med hovedkontor i Kristiania.

Tilbudet av finansielle tjenester økte, og flere nye banker ble etablert: Den norske Diskontobank, Den norsidke Aktiebank, Den norske Industri- og Vexelbank, Christiania Privatbank, Norsk Vexel- og Landmandsbank og Kristiania Delkrederbank. Mange aksjeselskaper ble etablert, og omsetning av aksjer som forretning (spekulasjon) begynte å bli vanlig. De første ukentlige kursnoteringer kom i 1897.

De nye bankene hadde typisk en liberal utlånspolitikk, og ga gjerne lån mot sikkerhet i aksjer (lombardering). Det stadig stigende aksjemarkedet og enkel tilgang til kreditt ga muligheter for raske gevinster, og etter hvert også tvilsomme forhold. Flere av banksjefene i de nye bankene deltok selv i aksjespekulasjonen.

Den utløsende faktoren til krakket var konkursen i Chr. Christophersen & Co i juni 1899, som etter en voldsom ekspansjon hadde mistet oversikten over driften og ble tvunget til å begynne med «vexelrytteri» av store dimensjoner for å holde driften i gang. Det skal ha vært firmaets bankbud som i sin daglige runde nevnte at dette nok var de siste veksler firmaet kunne innfri som utløste selve konkursen. Etter sigende skal banksjefen ha sagt i en middeg med generalkonsul Christophersen samme kveld:

De får nok skaffe Dem et mere diskret bankbud.

Firmaets totale gjeld var da på 14 millioner kroner, tilsvarende 20 % av statens årlige utgifter.

Krakket medførte et kurstap i de nystiftede bankene på til sammen 17 millioner og etter få år måtte alle de nystiftede bankene innstille.

Den omfattende boligbyggingen hadde medført at 10% av bygningsmassen stod ledig, og husleiene i noen nye leiegårder ble satt til null, for at folk skulle bli boende og derved forhindre forfall. Folketallet i Kristiania sank i perioden 1900 til 1905, selv om fødselsoverskuddet skulle tilsi at befolkningen burde økt. Antall byggemeldinger gikk ned fra 1756 i 1898 til 764 i 1900, og produksjon av byggematerialer som murstein ble mer enn halvert.