Kirkeklokke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Kirkeklokke er en klokke, som det ringes med kirker for å angi et tidspunkt på dagen, eksempelvis ved soloppgang og -nedgang, samt ved gudstjenester, brylluper, dåpshandlinger, begravelser etc.

De første kristne kirker hadde ikke klokker, da kristendommen blev ansett for statsfiendtlig. Derfor foregikk gudstjenester i private hjem og i det skjulte. Da kristendommen blev statsanerkjent i år 313, begynte man å bygge kirker, men uten klokker, da klokkeringning ble ansett for å være en hedensk skikk. Omkring år 500 begynner klokkeringing likevel å få innpass, da den var praktisk for å kalle sammen til gudstjeneste.

Innhold 1 Ringerutiner 2 Antall klokker 3 Inskripsjon 4 Se også 5 Eksterne henvisninger

[rediger] Ringerutiner

I Norge er det normalt å ringe tre ganger foran søndagens høymesse kl. 11. Man ringer fem til ti minutter klokka 10, så ett minutt klokka 10.30 og endelig fem minutter før gudstjenesten begynner. Det har også vært tradisjon å ringe inn de store høytidene på kvelden før høytidsdagen. Da veksler man mellom å kime og å ringe i timen mellom klokka 17 og 18. I tillegg ringer man kontinuerlig timen før høymessen skal ta til på 1. juledag, 1. påskedag og 1. pinsedag.

[rediger] Antall klokker

I små kirker på bygdene i Norge har man som regel bare en klokke i kirken. I byene kan man ha flere klokker som klinger sammen. Flere steder har det utviklet seg til at man har klokkespill hvor man kan spille melodier.

[rediger] Inskripsjon

Ofte er det en inskripsjon på kirkeklokken. Den kan angi et motto eller en hensikt for bruken:

• Land, land, land, hør Herrens ord
• Tro - Håp - Kjærlighet

[rediger] Se også

• Beffroi
• Klokketårn

[rediger] Eksterne henvisninger

• Hans Nyholm: Kirkeklokker i Danmark : en registrant, Hikuin:Højbjerg 1996 ISBN 87-87270-77-3 (online udgave)

• Dansk Klokkemuseum