Jevgenij Vakhtangov
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jevgenij Bagrationovitsj Vakhtangov (russisk Евгений Багратионович Вахтангов, 13. februar 1883-29. mai 1922) var en kjent russisk teatersjef knyttet til Det statlige institutt for teaterkunst i Moskva først på 1900-tallet. Han ble tilknyttet Moskva Kunstteater fra 1911, og ble sjef der fra 1920. Han var en av Konrad Stanislavskijs beste elever og ble selv mentor for Mikhail Tsjekov.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Både Vakhtangov og Meyerhold hadde sin bakgrunn som skuespillere i Stanislavskijs teater. Meyerhold hadde ikke fulgt opp hans metode, men gått sin egen vei. Vakhtangov hadde på sin side fulgt opp denne metoden, og la vekt på den indre opplevelsen.
[rediger] Lekende skuespillere
I motsetning til Meyerhold som hadde brukt scenekonstruksjonene som skuespillerens lekeapparat, la Vakhtangov vekt på at skuespilleren skulle være den lekende faktoren, og teateret skulle være en lek mellom skuespiller og publikum. Prinsesse Turandot av Gozzi fra 1922, er det stykket som får best frem denne teaterformen. I dette stykket ønsket Vakhtangov å overføre både teknikken og spillestilen fra commedia dell’arte-skuespillene til samtidens teater. Her tok han opp mange av Meyerholds virkemidler fra oppsetningene Det lille markedsteater og Don Juan.
Vakhtangov ville vise teatret som en fest og en lek. Skuespillerne var flott kledd i kjole og hvitt eller i lange kjoler. De tok imot publikum i entreen og viste dem deres plasser, mens de snakket og fortalte vitser. Forestillingen ble introdusert av fire commedia dell’arte-skuespillere. På signal fra dem gikk teppet opp og skuespillerne fant sine plasser på et stort skråplan på scenen. Her lå det rekvisitter og klær som de brukte for å vise hva slags rolle de hadde og hvor handlingen foregikk. Likevel var grunnkostymet alltid synlig, og derfor var det heller ingen tvil om at det var samtidige skuespillere som opptrådte som seg selv, slik de i innledningen hadde møtt publikum. Kostymene var derfor ikke noe de gjemte seg bak, men noe de lekte med. Rollene eller figuren de viste ble som en lek de lekte med publikum. På samme måte som Meyerhold hadde gjort det i oppsetningen av Don Juan på Aleksandrinskij-teatret, ble publikum også her innviet i teatrets hemmeligheter. Dette skjedde ved at en gruppe scenetjenere åpenlyst brakte rekvisitter og dekorasjoner ut og inn og skiftet bakteppe.
Bare mellom fjerde og femte akt falt sceneteppet. I denne pausen oppførte scenetjenerne en parodi på hele handlingen og spillestilen. Dette ble da en dobbelt lek med teatret i teatret. En annen lek hadde de til slutt, der det hele overraskende endte tragisk, og hvor de viste at det hele var et narrespill der publikum var blitt lurt.
[rediger] Ettermæle
Vakhtangov døde før forestilingen var ferdig. Han etterlot seg ikke noe teoretisk, men isteden en konkret realisering av sine prinsipper om at teatret skulle være en fest der publikum aldri skulle glemme at de var på teater. Skuespillerens teater skulle åpne seg for publikum, ikke lukke seg som hos Stanislavskij.
