Inge Stenkilsson den eldre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Inge Stenkilsson, også kalt for ‘Inge den eldre’, (død tidligst ca 1105) var konge av Sverige senest fra 1080 til rundt 1084 og på nytt igjen fra 1087 og til rundt 1105. Inge var sønn til Stenkil. Noen kilder påstår at hans bror Halstein Stenkilsson, som blir nevnt i et brev fra paven, var medkonge en kort tid inntil 1080 hvor han dør.

Inge Stenkilsson tilbrakte mye av sin ungdom i Russland ved Staraja Ladoga hvor han giftet seg med sin hustru Helena. Hennes opprinnelse er ukjent, men hun var kanskje russisk eller gresk. Hun var i så fall ikke søster av Blot-Svein.

Det blir oppgitt at sveaerne avsatte Inge rundt år 1084 for at han verget seg for å blote ved tinget og ble da erstattet av Blot-Svein. Inge Stenkilsson skal ha vært en troende kristen og forsøkte å kristne sveaerne, hvilket de ikke satte særlig pris på. Omkring år 1087 skal Inge ha reist med sine menn gjennom Småland og Østergøtland, ridd både natt og dag, inntil han kom til gamle Uppsala. Han lot mennene sine omringe hallen til Blot-Svein og satte den i brann. Da kongen kom springende ut ble han øyeblikkelig drept. Dette er antagelig datoen for ødeleggelsen av det berømte tempelet i Uppsala. Med denne dåden tok Inge makten i Sverige. En av de få kildene om og fra denne tiden, Hervarars saga, sier:

Inge var lenge konge og vennesæl og en god kristen; han avskaffet bloting i Svitjod og påbød at folk skulle kristnes.

En annen som var dypt engasjert i den samtidige kampen mot hedenskapen var den engelske munken Sankt Eskil.

På oppmaning av paven grunnla Inge Vreta kloster og lot Vreta kirke bygge. Det finnes en gammel opptegnelse som taler om at kong Inge og dronning Helena eide store eiendommer i disse traktene og at de skal gitt bort rundt tyve bondegårder til et kloster som ble lagt ved den nye kirken. Det skal ha skjedd rundt år 1100. En del vil ha det til at denne hendelsen betydde at kong Inge kom fra Østgøtland, men trolig var det Helena som kom herfra. De tyve gårdene var i så fall en del av hennes bryllupspresang. Det kan også ha vært gårder som de overtok ved å drepe Blot-Svein som antagelig hadde sin ætt i området.

Pavens brev i dette emnet er et av de få skriftlig bevis på Inge som svensk konge: «Ingo gloriosus Suetonum Rex» - Inge, svearnes ærerike konge. I et annet brev fra pave Gregorius VII i 1081 nevnes han derimot ikke som konge av Sverige, kun som konge av Vestgøtland, «rege wisigothorum».

En annen historisk hendelse var det såkalte trekongemøtet i 1101 i Konghelle i norske Båhuslen, nå svenske Kungälv hvor Erik Eiegod, konge av Danmark, Magnus Berrføtt, konge av Norge, og Inge den eldre, konge av Sverige, skal ha kommet sammen for utarbeide en fredsavtale. Dette møtet er blitt beskrevet av Snorre Sturlasson i Magnus Berrføtts saga. De nøyaktige detaljene om hvorfor og hvor møtet ble holdt er ukjent, men resultatet ble at de ikke skulle føre krig med hverandre, og at de skulle la grensene være slik de var hos deres forfedre. I følge Snorre giftet Inge bort sin datter Margret (svensk Margareta) til kong Magnus for å bekrefte freden. Etter dette fikk hun navnet ‘Margret Fredkulla’. Det siste betyr ‘Fredskvinne’.

Årstallet for Inge den eldres død og når han fratrådte tronen er svært uklarte. Kildene nevner alt fra 1103 til 1118, og det er heller ikke sikkert at de to hendelsene inntraff samtidig. Hervarars sagaen forteller at «Inge styrte riket til sin dødsdag og ble sottedød.»

Han skal ha bli gravlagt på Hångers ødekirkegård, men en gang før år 1234 ble levningene flyttet til Varnhems klosterkirke hvor han skal ligge under en umerket stein i midtgangen. I kirken finnes det en stein med inskripsjonen som Johan III av Sverige skal ha latt sette opp. Steinen forteller at Inge skal ha blitt drept av dansker i Skåne i år 1064. Den ansvarlige for steinen, Rasmus Ludvigsson, virker å ha fått sin informasjon direkte fra Lilla rimkrøniken som ikke stemmer spesielt godt overens med andre kilder. Det handler antagelig om en sammenblanding med en annen svensk eller vestgøtisk konge eller høvding.

Inge den eldre var gift med Helena, som i noen kilder blir kalt for «Maer» (= mø).

[rediger] Barn

Kristina, gift med storhertug Mstislav av Kiev.
Ragnvald, trolig død før faren i 1105. Hans datter, Ingigerd, var mor tronpretenderen (og den påståtte morder) Magnus Henriksson, men har i visse kilder blitt identifisert som Ragnvald Knaphövde, konge av Sverige.
Margret Fredkulla, gift først med Magnus Berrføtt av Norge; deretter kong Nils av Danmark; med sitt andre ekteskap ble hun mor til kong Magnus Nilsson av Danmark, også kalt ‘Magnus den sterke’ av Vestgøtland.
Katarina, gift med en dansk «sønn av konge», Bjørn Haraldsson, som hun fikk en datter med, Christina Bjørnsdatter, som senere ble gift med den framtidige kong Erik den helige av Sverige.

[rediger] Kilder

Jensen, O. W. (1998) Gudomlighetens tidevarv. Arkeologiska horizonter. Red. Jensen, O. W. & Karlsson, H. Stockholm.
Jensen, O. W. (1999) Historiska forntider. En arkeologihistorisk studie över 1000-1600-talens idéer om forntid och antikviteter. Gotarc serie C. Arkeologiska skrifter No 29. Göteborg.
Kaliff, A. (2001) Gothic Connections, Contacts between eastern Scandinavia and the southern Baltic coast 1000BC-500AD. Occasional Papers in Archaeology 26. Uppsala.
Soloviev, Sergei. The History of Russia from the Most Ancient Times, 1959-1966
William, Abbot of Ebelholt. Scriptores Historiae Danicae Minores, 1195
Hervarar saga og The Saga of Hervor and King Heidrek the Wise