Hovedøya
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Koordinater: 59°53′42,259″ N 10°43′44,738″ Ø
Hovedøya er en øy i Oslofjorden. Arealet er ca. 0,5 km². Navnet kommer fra norrønt hovud, dvs. høyde etter den nesten 50 meter høye høyden på den østlige siden. Fra denne planla kong Sverre angrepet på byen 24. juli 1197. Øya ble kjøpt av Oslo kommune i 1952 (for 4 millioner kroner) og forvaltes av Friluftsetaten. Store deler av øya er fredet etter kulturminneloven.
Innhold |
[rediger] Verneområder
Størstedelen av Hovedøya er fredet av områdevern[1], men inndelt i fire ulike fredningssoner med forskjellig fredningsstatus. Øya er kjent for omfattende og sjelden flora.
[rediger] Hovedøya landskapsvernområde
Hovedøya landskapsvernområde (385 dekar) ble fredet den 19. mai 2006 og omfatter historisk natur- og kulturlandskap og geologi.
[rediger] Hovedøya landskapsvernområde med plantelivsfredning
Hovedøya landskapsvernområde med plantelivsfredning (107 da) ble fredet den 19. mai 2006 og omfatter natur- og kulturlandskap med sjeldne plantearter.
[rediger] Østre Hovedøya naturreservat
Østre Hovedøya naturreservat (158 da) ble fredet den 19. mai 2006 og omfatter artsrik vegetasjon på kalkrik berggrunn og geologi.
[rediger] Vestre Hovedøya naturreservat
Vestre Hovedøya naturreservat (56 da) ble fredet den 19. mai 2006 og omfatter artsrik vegetasjon på kalkrik berggrunn og geologi.
[rediger] Hovedøya kloster
På øya ligger også ruinene av et Cistercienserkloster, Sancta Mariae kloster grunnlagt i 1147 av abbed Philippus fra Kirkstead i Lincolnshire, etter en anmodning fra oslobispen Viljam. Da Philippus og munkene kom til øya, var det allerede en kirke her, viet St. Edmund. Kirken skal ha vært toskipet, hvilket vi bare har ett annet eksempel på i Norge, nemlig Clemenskirken i Gamlebyen i Oslo.
Munkeordenen, som først besto av ca. 12 munker og andre lekbrødre, ble etter hvert svært velstående. De eide på det meste 443 eiendommer og blant annet storgårdene Bygdøy, Bogstad, Frogner og Ullern. Munkene drev aktiv utvikling og eksperimentering innen jordbruksmetoder rundt på disse gårdene. Gamle historier skal ha det til at det finnes en undersjøisk, hemmelig tunnel fra Hovedøya og inn til ruinene i Gamlebyen, men denne er aldri funnet.
Man har funnet glassmalerifragmenter her som stammer fra 1200–1300-tallet. Blant annet en samling fragmenter av rosetter og stilisert bladverk med klare fellestrekk til glassmaleriene i Lincolnkatedralen i England.
I 1532 ble alle klosterets gods og eiendommer underlagt kronen, og høvedsmann Mogens Gyldenstjerne på Akershus festning satte klosteret i brann 21. januar. Klosterets drift opphørte helt samme år og ble redusert til et steinbrudd for den videre utbygging av Akershus festning og senere Slottet.
Også andre steder på øya har gitt stein til Akershus festning. Det var så mange som tolv steinbrudd rundt omkring, og det eldste stammer fra 1200-tallet.
[rediger] Forsvarsverker
Øya har også vært en viktig del av for forsvaret av Christiania. Under Napoleonskrigene mellom 1807 og 1814 ble det anlagt et fremskutt forsvar med to kanonstillinger fra 1808 til å dekke innseilingen til byen. Videre er det fem krutthus på øya (fra 1826-27), den såkalte Kommandantboligen (fra 1850), opprinnelig et militært laboratorium, ombygget på slutten av 1800-tallet til bolig; og et stort lagerhus, det såkalte Lavetthuset (bygget 1847) som er Norges største utmurte bindingsverkhus. Her ble det blant annet lagret lavetter (understell til kanoner), men også annet militært utstyr som våpenvogner, telt etc. Særlig krutthusene ble bygget her ute fordi man ikke ønsket å lagre så store kruttmengder tett inne ved byen med den eksplosjons- og brannfaren dette ville innebære.
Hovedøya ble lagt ned som eget forsvarsanlegg omkring 1850. I 1914 ble øya benyttet som treningsområdet for Hans Majestet Kongens Garde, men ingen av de brakker som da ble satt opp er bevart.
I 1872 ble det anlagt en karantenestasjon på øya, for ankommende skip. Smitte fra skip utgjorde en stor trussel mot hovedstaden. Karantenestasjonen ble nedlagt i 1931, da denne funksjonen blir flyttet til Ullevål sykehus.
[rediger] Andre verdenskrig og 1950-tallet
Under andre verdenskrig bygget de tyske militærmyndighetene en stor brakkeleir på sletta øst for klosterruinene, og også Kommandantboligen og Lavetthuset ble brukt til innkvartering av militære mannskaper. Nærmest ruinene ble sletta ble planert til idrettsplass og den brakken rett nord for ruinene som fortsatt står var offisersmesse.
Etter krigen ble brakkeleiren først brukt som interneringsleir for arresterte kvinner, senere som midlertidige boliger for å avhjelpe bolignøden. Til tidlig på 1950-tallet bodde det 150 familier på øya, og den hadde både butikk og postkontor, og i Lavetthuset var det skole.
Da Oslo kommune overtok øya fra staten i 1952 ble brakkebyen revet, men de siste fastborende flyttet ikke før i 1970. Oslo byantikvar brukte i flere år Lavetthuset i forbindelse med produksjon og visning av Oslomodellen. Etter at modellen ble flyttet til bedre egnede lokaler på Akershus festning har huset stått tomt i 15 år.
Fra 2006 er det igjen drift i Lavetthuset. I andre etasje finnes nå Hovedøya Klosterbibliotek, og fem atelièr for billedkunstnere.
[rediger] Skipsverft
I Båtforeningsbukten finner man rester etter skipsverft fra 1640-årene hvor flere av de største skipene i den daværende dansk-norske flåte ble bygget. I 1651 ble «Sophia Amalia» sjøsatt, den gang verdens største orlogsfartøy.
[rediger] Rekreasjon
Øya har alltid vært et populært rekreasjonsområde for hovedstadens innbyggere, sommer som vinter. Allerede i 1914 ble det første offentlige bad anlagt. I bukten mot sør ble det bygd et stort badeanlegg i 1924. Badet ble stengt av helsemyndighetene i 1951 på grunn av den tiltakende vannforurensningen på den tiden. I løpet av de 37 årene badet var åpent hadde det over 8 millioner besøk. Rester av fundamenteringen er fortsatt synlig. Senere har rensingen av kloakken fra byen medført at Hovedøya igjen er blitt et meget populært fritids- og friluftsområde.
En kan ta båt fra Vippetangen for å komme seg ut på øya. I bukta på nord/østsiden ligger det en båthavn hvor flere av byens båtforeninger holder til. Ved Munkebryggen ligger også Lavetthuset.
[rediger] Se også
[rediger] Referanser
- ^ Verneområder i Oslo sortert på kommuner. Naturbase. Direktoratet for naturforvaltning. Besøkt 4. april 2008
[rediger] Kilder
- Osloøyene på internett
- Om Cistercienerne og Philippus fra nettstedet Arkadia.no
- Gjerland, Leif: Oslos Øyrike før og nå, Aschehoug 2006, ISBN 82-03-23345-7
- Forvaltningsplan for Hovedøya, 2007. Fylkesmannen i Oslo og Akershus' hjemmeside. Selve planen (pdf, 180 sider) inneholder et stort tilfang av kunnskap om naturforhold, kulturhistorie og skjøtsel av øya (lest 14. april 2008)
[rediger] Ekstern lenke
[rediger] Litteratur
- Mydland, L.: Natur i kulturen – kultur i naturen. Fortidsvern nr. 4. 1995
