Gnostisisme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gnostisisme er en samlebetegnelse på en gruppe religiøse bevegelser som blomstret fra sen-hellenismen til tidlig middelalder. Betegnelsen kommer fra gresk, gnosis, som betyr kunnskap, eller innsikt. Men det er ikke den samme type kunnskap som oppnås ved hjelp av fornuft og filosofering (gresk epistémé, kunnskap), eller bruk av sansene. Gnosis vil si å få kunnskap om tingenes og verdens orden, menneskets natur og frelsesvei, via en personlig opplevd åpenbaring, en direkte, «umediert» innsikt.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Gnostisismen som helhet kan ikke kalles noen religion, dersom 'religion' innebærer en form for fastere institusjonalisering, men heller en bevegelse hvis tilhengere befant seg spredt rundt i grupper i Egypt, Roma, Syria etc, og forestillingsverden befant seg i utkanten av kristendom, jødedom, og andre religiøse og filosofiske systemer i perioden. Mest kjent og innflytelsesrik er den kristne gnostisismen assosiert med Valentinus (ca år 150).
Etter funnene ved Nag Hammadi i 1945 er det konsensus om at det også fantes en jødisk gnostisisme. Det første gnostiske samfunn ble grunnlagt av Mani (216-276), og stod for en lære som rettmessig har fått sin egen benevnelse, Manikeisme.
[rediger] Dualisme
Felles for mange - men ikke alle - gnostiske tekster er følgende: 1. En klar dualisme. For eksempel mellom lys og mørke, godt og ondt, det guddommelige og det materielle, og sjel og kropp. 2. En retolkning av hellige skrifter. Spesielt anses det gamle testamentets gud å være en ignorant demiurg som skaper verden, men er uvitende om den guddommelige verden, lysverden, over ham selv. 3. En angivelse av den menneskelige frelsesvei. Mennesket har en guddommelig gnist, en lysgnist, sjel, i seg, som er fanget i materien som følge av en tragisk hendelse i den prekosmiske verden, men som kan vende tilbake til lysverden om den oppnår gnosis.
Dualismene danner som oftest et større koherent system, slik at den materielle verden er ond og mørk, mens sjelen er god og lys og guddommelig osv., og må frelses fra sin uvitenhet i kroppens fangenskap ved hjelp av en direkte innsikt, gnosis.
Gnostiske tekster avslører også en skepsis til fornuftens evne til å gripe hva som er virkelig, og består hovedsakelig av detaljerte kosmogoniske og kosmologiske mytologier, emosjonelle beskrivelser av sjelens tilstand her nede, og poetiske utlegninger av sjelens vei tilbake til sitt opphav. I denne vekten på mytens og fantasiens kraft skiller den seg fra for eksempel hermetismen.
[rediger] Kunnskap om gnostisismen
Kunnskap om gnostisismen er kommet til oss hovedsakelig fra to kildetyper;
For det første skrifter fra de tidlige kirkefedre, som oppfattet bevegelsen som klart kjettersk og bekjempet den, som Justinian, Irenaeus, Klemens av Alexandria, Origenes og Tertullian;
for det andre en rekke skrifter og skriftfragmenter som er blitt funnet i nyere tid ved Nag Hammadi og andre steder. Disse funnene omfatter flere førstehåndsskrifter fra tidligere kjente så vel som tidligere ukjente gnostiske forfatteres hånd, og har bidratt til å endre oppfatningen av de gnostiske doktriner og de gnostiske bevgelsers natur fullstendig.
Kjente gnostiske forfattere er Karpokrates, Valentinus, Marcion, og Basilides.
[rediger] Gnostisismens betydning
Det er usikkert hvilken påvirkning gnostiske tekster har hatt på religionshistorien foruten manikeismen, da bevegelsen døde ut rundt år 500-700, og kunnskap om den ble overlevert av kritiske kirkefedre. Antagelig var bevegelsen til hjelp for at den gryende kristendommen fikk definert seg selv, og ledende teologer ble tvunget til å formulere nøyaktige og koherente læresetninger som definerte kristendommens grenser. Man snakker likevel om senere bevegelser og religionsdannelser med «gnostisk preg», fra middelalderen (Bogomilene) og frem til i dag (Eckankar). Særlig gjelder det grupperinger med en klart dualistisk og verdensfornektende ideologi.
Flere nyere forskere har også pekt på at det i Vesten finnes en «alternativ» religiøs tradisjon, som alltid har vært på utsiden av de dominerende tankesystemer fundert på kristendom/tro og senere vitenskap/fornuft. I denne tradisjon er «gnosis» spesielt viktig, en erkjennelsesform som finnes i de sk. esoteriske tradisjoner og i mysterietradisjonene, såvel som i østlige religionsformer. I denne «Vestens tredje tradisjon» inngår gnostisismen som én av de antikke røtter, ved siden av hermetisme, neoplatonisme, stoisisme, neopythagorisme, mysteriekulter osv., noder i det mangfold av religion som blomstret under hellenismen.
