Georg Eliassen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Georg Christen Eliassen (født 1. juli 1880 i Oslo, død 24. desember 1964 samme sted) var en norsk arkitekt. Firmaet han dreiv sammen med Andreas Bjercke, var et av Norges mest anerkjente arkitektfirmaer i første halvdel av 1900-tallet.
Eliassen hadde utdanning som bygningsingeniør fra Kristiania tekniske skole og fra Kungliga tekniska högskolan i Stockholm. Fra 1907 til 1914 var han arkitektassistent hos den svenske arkitekten Ragnar Östberg, og arbeidde blant annet med Stockholms stadshus.
Fra 1914 var han privatpraktiserende arkitekt i Oslo i eget firma (Bjercke og Eliassen). Av firmaets mest kjente arbeider er:
- Sjømannsskolen på Ekeberg, Karlsborgveien 4 (1917) (Houens fonds diplom 1923)
- Den norske Amerikalinjes kontorbygg, Jernbanetorget 2 (1916-1919)
- Sjømandsskolen i Tønsberg (1921) (Houens fonds diplom 1925)
- Minnehallen i Stavern (1924-26)
- Sundøya fjordrestaurant ved Tyrifjorden (1930)
- David-Andersens sølvvareverksted, Trondheimsveien 135 (1930)
- Kraftstasjon III i Sauda (1930)
- Norges Rederforbunds kontorbygg, Rådhusgata 25 (1930-34) (Houens fonds diplom 1941)
- Utvikling av Universitetsplassen ved Karl Johans gate (1931)
- Oslo Lysverkers administrasjonsbygg, Sommerrogata (1932) (Houens fonds diplom 1933)
- Kongelig Norsk Seilforenings klubbhus «Dronningen», Huk aveny 1 (1932)
- Flere utstillingsbygg ved torget på Norsk folkemuseum (1932-34, konkurranse 1919)
- Norsk Arbeidsgiverforenings kontorbygg, Kristian Augusts gate 23 (1951, konkurranse 1941)
Gjennom tretti år stod Eliassen og Bjercke sentralt i utviklinga av norsk arkitektur. De beherska skiftende stilarter og henta ut det beste av dem. Sjømannskolen på Ekeberg og Amerikalinjens kontorbygg er klassiske og storslagne monumentalbygg, det ene frittliggende, det andre midt i bysentrum. Så tegner de Sundøya fjordrestaurant, et av Norges første funkis-bygg, og følger opp med «Dronningen». Etter hvert blandes stilartene og tilpasses hverandre. Materialbruken i fasadene er skiftende, men alltid velfungerende: massiv stein, pussa betong, tegl, steinplater. Minnehallen i Stavern har en enkel form som skal tåle den værutsatte plasseringa, og som gir et kombinert bilde av sjømerke og mausoleum.
Eliassen og Bjercke la svært stor vekt på detaljene, og til flere bygg tegna de også interiøret og valgte ut tekstiler. I en bygningsbeskrivelse for Sauda III heter det: «Alt arbeide skal være absolut 1ste klasses håndverksmessig utførelse.»
Fire av kontorets arbeider fikk Houens fonds diplom, og to fikk Sundts premie: Møllhausen i Karl Johans gate 17 (1928) og Eliassens egen privatbolig i Professor Dahls gate 46 (1920).
Eliassen hadde flere tillitsverv i arkitektorganisasjoner. Han var også formann i Fortidsminneforeningen fra 1929 til 1951. Da han gikk av blei han utnvent til æresmedlem av foreninga. Samme år blei han ridder av første klasse av St. Olavs orden.
Han var medforfatter av bildeverket Norske hus fra 1950. Boka kom også i engelsk utgave.
Eliassen var far til meteorolog Arnt Eliassen og arkitekt Trond Eliassen.
[rediger] Litteratur
Camilla Gjendem: «Fra Norsk arkitekturmuseums tegningssamling: Arkitektene Bjercke og Eliassen», i Arkitektur i Norge. Årbok 1997, Oslo 1997
