Filsystem
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Alle lagringsenheter må ha et filsystem for å kunne lagre filer. Dette gjelder også mindre deler av en lagringsenhet, partisjoner. Det er mulig å ha forskjellige filsystemer på hver sin partisjon på en enkel harddisk. Å legge inn et filsystem kalles å formatere. Hvilket filsystem som ligger på en lagringsenhet avgjør i stor grad hvilke operativsystemer som er i stand til å bruke den og hvilke funksjoner som må fungere med filsystemet.
Innhold |
[rediger] Filsystemer
- FAT (12, 16, 32)
- NTFS
- ext (2, 3, 4)
- reiserfs
- HFS+
- NFS
- SMB
Optisk lagring:
- CDROM: ISO 9660 (vil erstattes av det forbedrede ISO 13490)
- CD-R/RW: Samme som CDROM, men ISO 13490 eller ISO 13346 1.50 gjør det mulig å brenne videre på brente plater.
- DVD: ISO 13346
NB: Lyd-CDer har ikke filsystem.
[rediger] Bruk
[rediger] Windows
Windows 95, 98 og Me bruker FAT 32. FAT 12 og 16 blir brukt av DOS. FAT-filsystemene (File Allocation Table) er ganske gamle, og har noen litt snevre begrensninger på lengden av filnavn, filstørrelse, og det ikke skiller mellom store og små bokstaver. Windows NT, deriblant XP, 2000 og Vista, bruker NTFS til sine harddisker, men støtter fortsat FAT, siden det brukes på eksterne harddisker og disketter. Derimot nekter de å formatere FAT-filsystemer over 32 GiB, selv om det går an med Linux og eldre utgaver av Windows.
En del stasjonære PC-er fra Dell har en liten partisjon av harddisken formatert som FAT 16 som inneholder Dells "lisensavtale for sluttbrukere". Denne partisjonen er bare aktiv første gang man skrur på PC-en, og er skjult i Windows. Denne kan som regel ompartisjoneres til å kunne brukes som en vanlig partisjon.
[rediger] Linux
På Linux kan man velge selv, men ext3 brukes mest nå for tiden, og regnes som et svært pålitelig filsystem. Dessuten er det vanlig å installere forskjellige deler av Linux på forskjellige partisjoner, slik at man kan ha forskjellige filsystemer etter hva som passer best på den enkelte partisjonen. Ext2 var det vanligste før, det er velprøvd og sikkert. Ulempen med ext2 er at det mangler journalføring, noe som gjør at ext2 må sjekkes grundig hvis det ikke ble avmontert riktig, for eksempel ved strømbrudd. Dermed passer det best til små partisjoner hvor man ikke endrer så mye, for eksempel disketter eller en liten oppstartspartisjon. På disketter er det også vanlig å bruke FAT12, ettersom Windows gjør det.
Reiserfs er svært raskt og plasseffektivt for små filer. Det skyldes først og fremst at det bruker en teknikk som kalles "tail packing". Alle filsystemer bruker et helt antall av en størrelse som kalles "block size" (vanligvis 0,5-4 KB) for å lagre hver fil. En fils siste blokk kalles en "tail" (hale); slutten av fila kan ligge hvor som helst inne i denne, så resten er ubrukt plass. Men med tail packing kan slutten av mange filer legges i samme blokk. I reiserfs kan denne funksjonaliteten skrus av ved å montere det med parameteret "notail". Reiserfs var det første journalførende filsystemet som kom til Linux. Dessverre har det vist seg at reiserfs under spesielle omstendigheter kan tape data, for eksempel hvis filsystemet lagres i en fil på et et annet reiserfs-filsystem. Derfor velger mange ext3 framfor reiserfs til å ta vare på viktige filer. Mange superraske servere, spesielt filtjenere og vevtjenere bruker reiserfs, blant annet den nyeste serveren på Wikipedia, som ble tatt i bruk 22. november 2005 [1]. Neste versjon heter Reiser4. Det strever for tiden med å få innpass i Linux-kjernen, på grunn av skepsis til kodekvalitet, men tester tyder på at reiser4 for tiden er verdens raskeste filsystem.
NFS er et nettverksfilsystem, som gjør det mulig å montere filsystemet til en server (NFS) i det lokale filsystemet til en Linux-maskin. Det som lagres her, vil altså lagres på serveren.
[rediger] Kompatibilitet
- Windows kan verken lese eller skrive til filsystemer annet enn Windows' egne. Men det finnes drivere til Windows som gjør det mulig å lese og skrive til ext2, for eksempel Ext2 IFS. Ext3 kan monteres som om det var ext2. Når man monterer noe som ext2 blir det ingen journalføring, så hvis det ikke blir avmontert riktig, må man sjekke det for feil.
- Linux leser og skriver til alle typer FAT (kalles VFAT i Linux) og kan lese fra NTFS. Linux er kanskje det operativsystemet som kan støtte flest filsystemer, men det er ikke vanlig å kompilere inn støtte for de mest eksotiske. Skriving til NTFS er fortsatt på utviklingsstadiet, det eneste som er helt trygt med de nyeste NTFS-driverne er å redigere store filer uten å endre størrelsen på dem. Bortsett fra det så risikerer man å ødelegge hele NTFS. Problemet er at ingen (unntatt Microsoft) riktig vet hvordan NTFS virker, slik at utviklingen av skrivestøtte for dette til Linux må skje med den omstendelige prøve-og-feilemetoden.
