Extended play
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
- Begrepet «EP» har andre betydninger.
Extended play, EP eller EP-plate er en betegnelse på musikalske plateutgivelser som er for korte til å kvalifisere som musikkalbum (LP og CD), og for lange til å kvalifisere som en single (SP). Normalt har ett album åtte til tolv spor eller er på rundt førti minutter spilletid (ofte noe lengre for klassisk musikk, som kan graveres tettere), en single har bare ett spor på hver side, mens en EP har fire.
Begrepet (og utgivelsesformen) var mye brukt i 50- og 60-årene. Det amerikanske markedet for EP-er falt sammen på 60-tallet (hvilket er grunnen til at The Beatles' Magical Mystery Tour fra 1967 kom som EP i Storbritannia, men utvidet til LP i USA), mens alle plater på syv tommer og 45 rpm i Frankrike var EP-er med fire spor.
Begrepene single, EP og LP var lette å skille fra hverandre inntil maxisingelen ble oppfunnet; en maxisingel spilles normalt på 45 rpm (som en singel eller EP), men er i 12"-format (som en LP). Da CD-en overtok mot slutten av 80-tallet, var plutselig alle utgivelser like store (CD-singler i 3"-format ble forsøkt lansert, og hadde en tid suksess i Japan) og ble spilt på samme hastighet, og i dag er en singel simpelthen en CD med ett hovedspor først på platen og en lavere salgspris, uavhengig av spilletid, mens et album er en samling av markedsføringsmessig likeverdige sanger. De lengste singlene (gjerne innen techno-musikken) kan ha lengre spilletid enn de korteste albumene, og begrepet EP har derfor liten funksjon i dagens platebransje.
