Den spanske inkvisisjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Den spanske inkvisisjonen, eller Tribunal del Santo Oficio de la Inquisición (Det hellige inkvisisjonsbyrås inkvisisjon) var en institusjon grunnlagt i 1478 av de katolske monarker for å verne om den katolske ortodoksi i deres riker. Den hadde forbilder - som den tildels fravek fra - i lignende institusjoner i Europa siden 1200-tallet. Den spanske institusjon var ikke underlagt autonom kirkelig kontroll, men var direkte understilt den spanske trone. Bakgrunnen for opprettelsen var gjenerobringen av Spania fra maurerne og kongens påfølgende behov for kontroll over muslimer og jøder. Inkvisisjonen hadde som et kirkelig tribunal utelukkende jurisdiksjon for saker som gjaldt døpte kristne. I og med at det ikke var kultfrihet i Spania eller i de spanske kolonier betød det at alle kongens undersåtter, som altså bestod av presumptivt døpte, var jurisdiksjonen temmelig omfattende.

Inkvisisjonen hadde som et kirkelig tribunal utelukkende juristiksjon for saker som gjaldt døpte kristne. I og med at det ikke var kultfrihet i Spania eller i de spanske kolonier betød det at alle kongens undersåtter, som altså bestod av presumptivt døpte, var jurisdiksjonen temmelig omfattende.

Innhold 1 Bakgrunn 2 Opprettelsen 3 Utvisningen av jødene 4 Inkvisisjonens virke 5 Bruk av tortur 6 Senere historie 7 Dødstall 8 Kilder

[rediger] Bakgrunn

I det 15. århundre var Spania en konføderasjon av små riker, som hver hadde sin egen administrasjon. De viktigste var Aragon og Castilla, som ved gjenerobringen ble styrt av henholdsvis Ferdinand og Isabella. I Aragon fantes det en lokal inkvisisjon, men i Castilla og Leon hadde man ingen slik organisasjon.

Store deler av den iberiske halvøy hadde blitt styrt av maurerne, og spesielt i de sørlige områdene var det en muslimsk befolkningsgruppe av betydelig størrelse. Granada var under muslimsk styre helt til 1492. I en del av byene, spesielt Sevilla, Valladolid og Barcelona, fantes det også store jødiske grupper.

[rediger] Opprettelsen

Ferdinand så religion som et effektivt redskap for å få kontroll over befolkningen. Han ønsket å kvitte seg med de jødiske og muslimske befolkningsgruppene, og brukte inkvisisjonen som et av sine redskap for å kontrollere både de som nektet å la seg døpe og de som hadde konvertert til kristendommen. Inkvisisjonen ble dermed en sentral institusjon for håndhevingen av limpieza de sangre («blodets renhet»), politikken som skulle hindre blanding mellom konvertittene og spanjolene. Historikere har også spekulert i andre årsaker, og mange mener at inkvisisjonen ble opprettet også for å svekke opposisjonen. Det er også mulig at det var økonomiske årsaker som lå bak; Ferdinands far hadde lånt mye fra jødiske finansmenn, og store deler av gjelden kunne slettes dersom de han skyldte penger ble fradømt sin eiendom.

Paven ønsket ikke å opprette en inkvisjon i Spania, men Ferdinand insisterte. Kardinal Rodrigo Borgia drev, mens han var biskop av Valencia, lobbyvirksomhet for å få Sixtus IV til å godkjenne den spanske inkvisisjonen. Han lyktes delvis, da paven sanksjonerte opprettelsen i Castilla. Borgia ble senere lønnet med støtte fra Spania under et konklave, og ble pave under navnet Alexander VI.

Under Sixtus IV ble den spanske inkvisisjonen også opprettet i Sevilla. Paven arbeidet mot dette, men Ferdinand presset ham til å akseptere det ved å true med å stoppe den militære støtten til Den hellige stol. I 1478 utstedte paven en bulle som godkjente opprettelsen. Han påla en del restriksjoner mot de mest ekstreme sider ved inkvisisjonen.

Paven mente at den spanske inkvisisjonen var del av et kynisk spill for å sikre seg jødiske eiendommer, og nektet å la den opprette i Aragon. Ferdinand fortsatte å trosse Roma, og brukte pavedømmets avhengighet av hans militære støtte, i en tid hvor tyrkerne tok statig større områder og stater i Europa stadig manøvrerte for å få mer makt, til å presse gjennom en godkjenning av opprettelsen også i Aragon. Da tyrkerne angrep Otranto i Italia i august 1480 var presset så stort at Sixtus IV gav etter.

[rediger] Utvisningen av jødene

Ferdinand og Isabella utnevnte i 1481 Tomás de Torquemada til leder for inkvisisjonen, med ansvar for å etterforske og straffe conversos, det vil si jøder og muslimer som hadde konvertert til kristendommen men som fortsatte å praktisere sin opprinnelige religion i smug. Prosessen begynte i Sevilla, og det ble snart etter opprettet domstoler i Cordova, Jaen og Ciudad Real, som så ble fulgt av Aragon, Catalonia og Valencia. Mellom 1486 og 1492 ble det avholdt auto de fé 25 ganger bare i Toledo. Mellom 1481 og 1826 ble det holdt minst 464 slike seremonier. Mellom 1480 og 1492 ble mer enn 13 000 conversos stilt for retten.

Den delen av Spania som fortsatt var under muslimsk kontroll ble et fristed for jøder frem til 1492. Den 31. mars det året, etter Granadas fall, utstedte Ferdinand og Isabella et utvisningsedikt for jøder som ikke hadde latt seg døpe. De fikk frist til siste dag i juli, og kunne ta med seg alle eiendeler unntatt gull, sølv eller mynt. Begrunnelsen som ble gitt var at så mange av jødene som hadde konvertert ble lokket tilbake til jødedommen fordi det fantes jødiske miljøer i nærheten. Mer enn 200 000 jøder ble utvist, og flere tusen døde under denne prosessen. Et resultat av utvisningene var opprettelsen av det sefardiske samfunnet. Det ble utstedt et forbud mot at sefardiske jøder kunne bosette seg i Spania; dette var et uttrykk for kongens raseri over opprettelsen av dette samfunnet, ettersom jøder uansett ikke kunne bosette seg i Spania før ediktet ble trukket tilbake i 1858.

[rediger] Inkvisisjonens virke

Sixtus IV døde i 1484. Han ble etterfulgt av Innocent VIII, som to ganger utstedte buller hvor han ba om større barmhjertighet og velvilje mot conversos. Samtidig bidro han også til å styrke inkvisisjonens makt ved å befale at alle katolske monarker skulle arrrestere flyktende jøder og utlevere dem til Spania så de kunne stilles for retten.

Som en religiøs domstol ble inkvisisjonen drevet av kirkelige myndigheter. Når en person var dømt for heresi, ble han eller hun overlevert til sekulære myndigheter for å bli straffet. Straffene varierte fra offentlig ydmykelse (personen ble kledd i sambenito og måtte gå i prosesjon gjennom byen) til brenning på bål. De som bekjente sin anger ble henrettet med garotte før brenningen, mens de som ikke bekjente ble brent levende. Personer som ble dømt in absentia ble brent symbolsk, ved at en dukke ble plassert på bålet. Straffene ble eksekvert under offentlige seremonier, kjent som auto de fé, «troshandling».

Rettssakene ble ført for tribunaler, der de geistlige dommerne hadde assistanse fra legdommere, kalt familiares. Dette var et prestisjefylt embete.

Mange av anklagene som ble etterforsket var fremmet av hevnmotiver eller for personlig vinnings skyld. Kronen stod muligens bak en del av anklagene, for å få slettet gjeld og inndratt eiendommer.

Hekseprosesser befattet inkvisisjonen seg meget lite med. Det var noen få tilfeller i Baskerland, men dommene ble da forkastet av en høyere instans ettersom inkvisisjonens ledelse ikke trodde på hekseanklagene; noen hadde dog blitt henrettet før dommen ble omstøtt. Senere tilfeller ble normalt avvist med henvisning til at den tiltalte var mentalt ustabil eller at anklagene var falske. Mens det i mange land kom i gang store hekseprosesser, ble det i Spania tidlig slutt på anklagene fordi inkvisisjonen truet med å stille de som anklaget falsk for retten.

[rediger] Bruk av tortur

Den spanske inkvisisjonen er beryktet for sin bruk av tortur. Nyere undersøkelser viser at tortur var langt mindre vanlig enn det som har vært antatt. I Valencia ble tortur brukt i mindre enn 2 % av de over 7000 sakene, og i de fleste tilfeller dreide det seg om mindre enn femten minutter med tortur. Mindre enn 1 % ble torturert mer enn én gang. I forhold til utbredelsen av tortur i det sekulære rettssystemet er dette meget lave tall. Inkvisisjonen hadde ikke egne torturkamre, men tortur kunne bli utført i rettssalen.

Mange torturinstrumenter har blitt knyttet til den spanske inkvisisjonen, men ser nå ikke ut til å ha blitt brukt der. Det gjelder for eksempel jernjomfruen, som man ikke har funnet noen eksempler på i Spania; den eldste man kjenner er fra Tyskland og ble laget etter reformasjonen. Strekkbenken er en engelsk oppfinnelse, som man heller ikke kjenner fra Spania. I et britisk museum har det lenge vært utstilt tommeskruer som ble attribuert til den spanske inkvisisjonen; først i senere tid fant man ut at de var engelske og ble brukt i William Cecils forfølgelse av katolikker under Elizabeth I.

I de tilfeller tortur ble brukt dreide det seg for det meste om kniping med tenger og slag med forskjellige gjenstander. Målet med torturen var å få en bekjennelse, som var viktig i religiøs sammenheng fordi den gjorde det mulig for den dømte å bli frelst.

[rediger] Senere historie

Inkvisisjonen ble brukt mot tidlige protestanter og andre ikke-katolske kristne. I det 18. århundre ble den også brukt mot fritenkere, spesielt de som trakk mot encyclopedismen og den franske opplysningstidens idealer.

Under Napoleons styre, 1808–1812, ble inkvisisjonen nedlagt. Da Ferdinand VII av Spania kom til makten ble den gjenopprettet. Den 26. juli 1826 ble den siste dødsdommen fra inkvisisjonen eksekvert da skolestyreren Cayetano Ripoli ble garottert Valencia. Institusjonen ble formelt avskaffet 15. juli 1834.

Det fantes to forlengede armer av den spanske inkvisisjonen: Den meksikanske inkvisisjonen og Limainkvisisjonen, som hadde ansvar for å etterforske og dømme personer som hadde flyktet fra Den spanske inkvisisjonen til koloniene i vest (Amerika og - videre over Stillehavet - Filippinene).

[rediger] Dødstall

Det er uenighet mellom historikere om hvor mange som ble henrettet etter en dom fra inkvisisjonen. Nyere forskning har normalt lavere tall enn de tidligere historikere har operert med, men det er vanskelig å komme frem til noen konsensus.

Noen av tallene som er angitt er:

• Will Durant i The Reformation (1957):
  • Juan Antonio Llorente, inkvisisjonens generalsekretær fra 1789 til 1801 skal ha sagt at 31 912 personer ble henrettet mellom 1480 og 1808.
  • Hernando de Pulgar, dronning Isabellas sekretær, skal ha sagt at 2000 ble brent før 1490

• Philip Schaff i Historie of the Christian Church:
  • 8000 brent under Torquemadas atten år lange periode som leder for inkvisisjonen

• Matthew White, i sammendrag av tidligere forskning:
  • 32 000 døde, hvorav 9000 under Torquemada

• R.J. Rummel
  • Samme tall som Matthew Whites blir angitt som mest realistisk, men det nevnes også at tidligere tall angir 135 000 døde under Torquemadas periode, hvorav 125 000 døde i fengsel og 10 000 ble henrettet

I senere år har forskningen kunne bruke originalprotokoller fra inkvisisjonen som grunnlag, og disse gir et annet bilde enn tidligere forskning. Geoffrey Parker studerte aktene fra 49 000 rettssaker mellom 1540 og 1700, og disse resulaterte i 776 henrettelser. Dette antyder totalt omkring 2000 henrettelser i løpet av inkvisisjonens virketid. Tidligere protokoller er dårligere bevart, men det som finnes tyder ikke på at det var noe større blodbad under Torquemada. Det som er tydelig er at jøder og muslimer ble rammet meget hardt i forhold til andre i den tidligste perioden.

Agostino Borromeo, professor i historie ved Universitá della Sapienza i Roma, oppgir at omkring 125 000 ble stilt for retten, og av disse ble 1200 til 2000 henrettet.

[rediger] Kilder

• Henry Kamen, The Spanish Inquisition: A Historical Revision. (Yale University Press, 1999). ISBN 0-300-07880-3
• Henry Charles Lea, A History of the Inquisition of Spain (4 volumes), (New York and London, 1906-1907)
• Simon Whitechapel, Flesh Inferno: Atrocities of Torquemada and the Spanish Inquisition (Creation Books, 2003). ISBN 1-84068-105-5
• B. Netanyahu, The Origins of the Inquisition in Fifteenth-Century Spain, (New York : New York Review Books, 2001). ISBN 0-940322-39-0
• Miranda Twiss, The Most Evil Men And Women In History (Michael O'Mara Books Ltd., 2002). ISBN 1-85479-488-4
• Geoffrey Parker «Some Recent Work on the Inquisition in Spain and Italy», Journal of Modern History 54:3 1982
• Warrenn Carroll, Isabel: the Catholic Queen, Front Royal, Virginia, 1991 (Christendom Press) 385 pp., ISBN 0-931888-42-5
• Myths of the Spanish Inquisition (TV-dokumenter fra BBC) 1994 BBC/A&E