Den lille istid
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den lille istid er en betegnelse på en kjøligere periode som varte fra 1400-tallet fram mot midten av 1800-tallet. Det var tre temperaturminima i perioden, rundt 1660, rundt 1770 og rundt 1850. Den lille istid var ikke bare en kjempelang kald periode, den satte i gang til forskjellige tider rundt på jorden og det meste tyder på at den nordlige halvkule ble rammet hardest. Perioden var preget av strenge vintre, men vår- og høsttemperaturene var også lavere enn normalt. Temperaturen sank i snitt en grad i forhold til dagens temperatur. Men selv om folk ikke kjente det så godt på kroppen, merket man det på avlingene og de lange vintrene.
Innhold |
[rediger] Dokumentasjon
Den lille istid er blitt dokumentert på ulike vis. Før 1600-tallet skrev man ned informasjon som man har funnet i annaler. Og gårdsbrukere skrev gjerne en slags dagbok med dato for årets innhøsting o.l. Temperatur-, nedbør- og vindmåling kom noe senere.
[rediger] Tidsbestemmelse
Det er ikke noen enighet om begynnelsen eller slutten på den lille istid, men forskjellige forskere benytter en av disse kriteriene:
- 1250: Pakkisen i Atlanterhavet begynte å øke i mengde.
- 1300: Varme somre var ikke lenger garantert i Nord-Europa.
- 1315: Den store hungersnøden 1315–1317.
- 1650: Første globale temperaturminimum
Omrking 1850 begynte klimaet å bli varmere, og den lille istid sluttet. Noen klimaendring-kritikere mener at Jordens klima fortsatt er i en omstillingsfase etter den lille istid, og at menneskelig aktivitet ikke spiller en avgjørende rolle i den globale oppvarming,[1][2] men denne oppfatningen har ikke bred oppslutning. Den allmenne vitenskapelige oppfatning av klimaendringene de siste 50 år, er at disse er knyttet til økningen av CO2 i atmosfæren forårsaket av menneskelig aktivitet. Det er mindre enighet om årsaksforholdene for tidsperioden 1850-1950.
[rediger] Konsekvenser
Det har blitt rapportert om at isbreene i Norge vokste, og at flere gårder måtte fraflyttes. Lignende rapporter kommer fra Alpene, New Zealand og Andesfjellene. I denne perioden ble de Norske koloniene på Grønland og i Nord-Amerika fraflyttet, og på Island sank folketallet kraftig. Det finnes mange historier om dårlige år fra både Norge og Skottland. Isbreene hang ned i dalene og Charles Dickens skrev på 1800-talllet om hvit engelsk jul som det mest naturlige man kunne tenke seg.
[rediger] Årsaker
Forskere har trukket fram tre årsaker som hver for seg eller i kombinasjon kan være årsaken til den lille istid.
[rediger] Solaktivitet
Det er kjent at det i perioden fra 1675-1715 var veldig få solflekker. En hadde også et minimum i solflekkaktivitet i perioden 1780-1829.
[rediger] Vulkanutbrudd
Vulkanen Tambora i Indonesia hadde et stort utbrudd i 1815. I ettertid har 1816 blitt kjent som året uten sommer, det ble rapportet om frost og snøfall flere ganger i Nord-Europa både i juni og juli. Vulkanutbrudd hemmer solinnsikten ved at små partikler svever rundt i luften over lengre tid.
I hele denne perioden hadde en uvanlig mange vulkanutbrudd, partiklene som sendes opp i atmosfæren hindrer solinnstrålingen til jorda, derfor lavere temperatur.
[rediger] Svartedauden
Svartedauden som herjet i verden på 1300-tallet er nevnt som en medvirkende årsak til den lille istid. Befolkningen i Europa og Asia ble redusert med mellom 25% og 45%, noe som førte til en nedgang i jordbruket. Dette førte igjen til at gårder og dyrket mark grodde igjen, og den økte skogen førte til at CO2- og metannivået atmosfæren sank. Drivhuseffekten ble da svakere.
[rediger] Kritikk
Frosne elver og enorme isbreer trenger ikke å ha direkte sammenheng med den lille istid. Det avhenger av hvor varme sommere man har og hvor nedbørsrike vinterene er. Så store breer betyr ikke nødvendigvis at det var så fryktelig mye kaldere.
[rediger] Se også
[rediger] Referanser
- ^ Steigerwald, Bill. «The politics of global warming», Pittsburgh Tribune-Review, 2007-02-10.
- ^ Solomon, Lawrence. «Little Ice Age is still with us», National Post, 2007-03-30.
