Connecticut-kolonien
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Connecticut-kolonien var en engelsk koloni som ble den amerikanske staten Connecticut. Opprinnelig kjent som River Colony (elvekolonien), ble kolonien etablert i 1630-årene som en havn for puritanske adelsmenn. Etter en tidlig maktkamp med nederlenderne, fikk engelskmennene permanent kontroll over kolonien sendt på 1630-tallet. Kolonien var senere åstedet for en blodig krig mellom engelskmennene og innfødte amerikanere kjent som Pequot-krigen. Den spilte en betydelig rolle i etableringen av selvstyret i den nye verdenen med sin legendariske nekting på å overgi lokal autoritet til overherredømmet til New England, en hendelse kjent som kontrakteiken. Kolonien var en av to engelske kolonier som ble grunnlagt i dagens område til staten Connecticut, sammen med New Haven-kolonien som etterhvert ble slått sammen med Connecticut-kolonien i 1665 og Saybrook-kolonien, som ble slått sammen med Connecticut-kolonien i 1644.
[rediger] Historie
De første europeerne som ankom området var medlemmer av ekspedisjonen i 1614 til den nederlandske oppdageren Adriaen Block som seilte gjennom Long Island-sundet og opp Connecticut-elven til dagens Hartford, der de møtte pequot-folket som bodde i området. I løpet av 1620-årene etablerte nederlandske handelsmenn fra New Amsterdam pelshandelsstasjoner langs Connecticut-elven.
De rivaliserende engelskmennene hadde samtidig etablert Massachusetts Bay-kolonien. Kong Jakob I av England gav jarlen av Warwick, president av rådet for New England, rettigheten til å bosette området vest for Narragansett Bay til Stillehavet. I 1631 videreformidlet jarlen av Warwick rettigheten til 15 puritanske lorder i England som skjulested i Nord-Amerika dersom den puritanske revolusjon slo feil. Disse inkluderte William Fieness, markgreve Saye and Sele, i tillegg til Lord Brooke og oberst George Fenwick. I 1635 ble John Withrop jr, sønn av guvernøren i Massachusetts Bay-kolonien, gitt stillingen som «guvernør av elvekolonien».
Winthrop ankom Boston i oktober 1635 og oppdaget at nederlenderne planla å okkupere munningen av Connecticut-elven ved et sted kalt Pasbeshauke, som betyr «sted ved munningen av elven» på algonqui-språket. Som mottrekk mot nederlenderne sendte Winthrop et lite skip til munningen av Connecticut med 20 snekkere og andre arbeidere under ledelsen til løytnant Edward Gibbons og sersjant Simon Willard. Ekspedisjonen landet nær munningen av elven på den vestlige bredden i dagens Old Saybrook 24. november 1635 og lokaliserte det nederlandske våpenmerket fastspikret på et tre. De rev ned merket og erstattet det med et skjold som var påmalt et smilende fjes. De etablerte et batteri av kanoner og bygde et lite fort. Da de nederlandske skipene kom tilbake flere dager senere, så de kanonene og de engelske skipene og trakk seg tilbake. Winthrop gav punktet navnet «Point Sayebrooke» til ære for Fiennes (markgrev Saye) og Lord Brooke.
De første engelske bosetterne ankom i 1636. Den geistlige Thomas Hooker ledet 100 bosettere med 130 storfe fra Newtown (nå Cambridge) i Massachusetts Bay-kolonien og startet deres bosetning rett nord for det gamle nederlandske fortet ved Hartford. I 1637 satte de tre landsbyene langs Connecticut-elven (Hartford, Weathersfield og Windsor) opp en samlet styresmakt for å kjempe i Pequot-krigen.
I 1638 trakk landsbyene opp deres fundamentale ordrer der trakk opp prinsippene, makten og strukturen til styresmakten (disse ble innført av Connecticut-rådet 14. januar 1639). Connecticut-kolonien fikk en kongelig kontrakt i 1662 og ble en offisiell kronkoloni.
New Haven-kolonien var en separat enhet. Den ble ført inn i Connecticut-kolonien 5. januar 1665.
