Carlo Maria Martini
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Carlo Maria Martini S.J. (født 15. februar 1927 i Torino i Italia) er en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tidligere erkebiskop av Milano.
Martini sluttet seg til jesuittordenen i 1944, i en alder av 17 år. Han studerte filosofi ved jesuittenes universitet i Gallarate ved Milano, og teologi ved det teologiske fakultet i Chieri, der han ble presteviet den 13. juli 1952 i en alder av bare 25 år.
I 1958 promoverte han ved Det pavelige universitet Gregoriana i Roma med doktorarbeidet Il problema storico della Risurrezione. Etter noen år som dosent ved fakultetet i Chieri vendte han tilbake til Roma og promoverte denne gangen ved Det pavelige bibelinstitutt (Biblicum), med dissertasjonen Il problema della recensionalità del codice B all luce del papiro Bodmer XIV. Etter en tid som dekanus ved Biblicum var han rektor der fra 1969 til 1978. Da ble han kansellist for Det pavelige universitet Gregoriana.
Som videnskapsmann offentliggjorde han mange bøker og artikler.
Pave Johannes Paul II utnevnte den 29. desember 1979 Martini til erkebiskop av Milano. Han ble kreert til kardinal i 1983.
Kardinal Martini har engasjert seg sosialt og politisk, blant annet mot "Lega Nord". Han utmerker seg med en evne til dialog med annerledes tenkende på høyeste intellektuelle nivå, noe som blant annet kommer frem i boken som inneholder hans korrespondanse med den italienske forfatteren Umberto Eco.
Den 11. juli 2002 gikk han av som erkebiskop av Milano, og samme dag ble Genovas erkebiskop, kardinal Dionigi Tettamanzi, utnevnt til hans etterfølger. Kardinal Martini hadde da for lengst offentliggjort sitt faste forsett om å gå av på 75-årsdagen og bedt paven om å få lov til å trekke seg tilbake til Jerusalem for å tilbringe sine siste år med studier og bønn. På grunn av urolighetene i Det hellige Land har kardinalen måttet revidere disse planene, og han lever det meste av året i en jesuittresidens utenfor Roma.
