Blaafarveværket
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Koordinater: Plasseringen til selve Værket: 59°54′46″ N 9°53′15″ Ø
Blaafarveværket (egentlig Det Kongelige Modumske Blaafarveværk, senere Modums Blaafarveværk) er en tidligere norsk gruvebedrift ved Åmot i Modum kommune i Buskerud. Det var Norges største industribedrift på 1800-tallet, og utviklet blåfarve fra koboltmalm, som ble benyttet i papir-, porselens- og glassindustrien. Det norske Blaafarveværket dekket på det meste 80 % av verdensmarkedet for blåfarve, og ble grunnlagt av den dansk-norske kongen i 1770-årene. Allerede i 1788 eksporterte verket blåfarve til Kina og Japan.
Under Napoleonskrigene ble verket i 1813 pantsatt av kongen til den svenske kjøpmannen Peter Wilhelm Berg, og ettersom den norske staten ikke kunne løse inn pantet etter krigen ble verket i 1822 solgt på auksjon til den da 27 år gamle forretningsmannen Benjamin Wegner på vegne av et konsortium som til slutt bare inkluderte ham selv og bankieren Wilhelm Christian Benecke. Benjamin Wegner bosatte seg i Norge og ble generaldirektør for bedriften. Dette markerte begynnelsen til verkets storhetstid, og det sysselsatte etterhvert over 2 000 mennesker. I denne perioden var Blaafarveværket en foregangsbedrift i verdenssammenheng når det gjaldt arbeideres rettigheter, og direktøren, Wegner, regnes som en av den norske velferdsstatens store foregangsmenn. Han innførte en rekke sosiale ordninger for sine arbeidere i første halvdel av 1800-tallet, som omfattet generøse sykelønns- og pensjonsordninger, foruten en rekke andre tiltak for å bedre arbeidernes levekår. Dette skjedde flere tiår før tilsvarende ordninger ble innført av Otto von Bismarck i Tyskland, og som ble modell for mange andre europeiske land.
Verkets storhetstid tok slutt i 1849, og driften gradvis redusert til den ble stanset helt i 1898. Bygningsmassen og gruvene ble på 1970-tallet overtatt av Stiftelsen Modums Blaafarveværk, som har gjort verket tilgjengelig for publikum som museum og kunstgalleri. I dag er Blaafarveværket et av Norges mest besøkte museer.
Innhold |
[rediger] Oppdagelse
Våren 1772 fikk skjerperen Ole Witloch (1731-1788) ved Sølvverket på Kongsberg sparken på grunn av en forseelse. Han reiste da innover mot Modum i Buskerud, et område som i dag er kjent for sine rike forekomster av sjeldne bergarter og mineraler. Her fant Witloch en stein med noe han fikk mistanke om at kunne være kobolt – i så fall en svært viktig oppdagelse for den dansk-norske økonomi, næringsliv og handel.
Witloch tok med seg flere steinprøver tilbake til Sølvverket, og kom dit rundt juletider i 1772. Her fant man ut at prøvene virkelig inneholdt kobolt, og sendte umiddelbart flere folk for å undersøke området, under ledelse av Witloch selv.
Prøvene disse sprengte ut, var lovende. Sommeren 1773 sendte Oberbergamentet ved Sølvverket sin beretning til kongen i Danmark-Norge, Christian VII. Kort fortalt stod der at det var gjort lovende funn av kobolt på Modum.
Styresmaktene i Danmark-Norge hentet inn ekspertise fra Sachsen, her var det fra før av store koboltverk. Personene fra Sachsen skulle være med på å vurdere om funnene på Modum var drivverdige. Samtidig fikk Peter Hofnagel, som i 1758 hadde anlagt Herrebøe Fajansefabrikk, i oppdrag å «udi det allerhøist-kongelige Laboratorio på Kongsberg at undersøge de nye oppdagede Kongelige norske Cobold-Ertzers Gehalt og Forhold af Riighed på inneholdende blaat Farve-Væsen, og af samme Ertzer udlaboreret og fabriqueret første Safra, Safflor af blaae Farver, og med oljeblaat, der af den nye opdagede norske Cobolt-Ertz her i Riiget er fabriqueret og til Prøver paa Fayancer og Porcellæn andbragt til fornøielsee for Collegierne of til Oplysning og Efterretning for det derefter anlæggede norske kgl.Cobold—Farve-Værk paa Modum i Norge».
I 1774 fremstilte Hofnagel «35 fargeprøver på de høyeste og lifligste blaafe Farver og Porcelain med Fajance Farver, samt Smaltzblaae.»
[rediger] Geologi
[rediger] Prøvedrift
Prøvedriften startet sent i 1773. Man grov og sprengte rett ned i fjellet, altså som et dagbrudd. Man anla også en dam, og demmet dermed opp Skuterudtjern. Dette gav kraft til et lite pukkverk, som pukket malmen og fikk fram grovsortert kobolt. Kobolten ble så sendt til Hadeland Glassverk, hvor smeltediglene var stillet til Peter Hofnagels disposisjon.
Prøvedriften var lovende, og den 1. april 1776 ble det Kongelige Modumske Blaafarveværk stiftet.
[rediger] Hvorfor kobolt?
Blaafarveværkets første bestilling på blått fargestoff er fra høsten 1776. Bestillingen var fra en i dag velkjent bedrift: Kongelig Dansk Porcelainsfabrik; stiftet 1. mai 1775, det vil si alt et år før Blaafarveværket formelt ble stiftet. Fabrikken ble startet uten at eieren, Franz Heinrich Müller, hadde tilgang til eller leveranseavtaler om det en trenger for lage porselen, det han hadde sett seg ut var muligheten til å få laget blå dekor – og porselen med blå dekor var svært ettertraktet. Siden man måtte bruke kobolt til å få laget blåfarge, og kobolt var vanskelig å utvinne, ble dette en svært dyr vare – et virkelig statussymbol.
Grunnen til at kobolt var påkrevet, var at kobolt var det eneste mineralet som tålte de høye temperaturene som skal til for å brenne glasert porselen. Først males porselenet med koboltfarget maling, deretter legges der på glasur, og så brennes porselenet. For at dette skal holde, må porselenet brennes ved 1400 °C. Dette for å binde sammen glasuren og porselenet. På den tiden det her er snakk om, var det bare blåfarge fremstilt fra kobolt som kunne tåle slike høye temperaturer uten å smelte og flyte ut.
[rediger] Planlegging og bygging av Værket
Berhauptmann ved Kongsberg Sølvverk, Jørgen Hiort, ble gitt fullmakter av regjeringen i København, slik at han kunne begynne byggingen av og utviklingen av Blaafarveværket. Carsten Anker, som på denne tiden ledet de norske glassverkene, var også med – som leder av kongens koboltprosjekt. Han undersøkte markedet, og det var også han som skaffet Hofnagel tilgang til glasshytten ved Hadelands Glassverk.
I 1777 ble det bestemt at selve fargeverket skulle legges til sletten nedenfor Haugfossen, som er den fossen på Østlandet med høyest fritt fall – 39 meter. Her lå gården Fossum, som ble kjøpt opp for 30 000 riksdaler den 22. mai 1778. Fossum ble da overtatt av Frantz Hank – hvis svigerfar var Jørgen Hiort, direktør på Sølvverket og nå også Blaafarveværket.
23. januar 1778 kjøpte kongen av Danmark-Norge opp Skuterud gård. Skuterud er områdene hvor koboltfunnene var gjort, og hvor det var påvist drivverdig kobolt. Gården ble kjøpt for 3 500 riksdaler. Det var antagelig på denne gården at Peter Hofnagel bodde da han var med på prøvedriften av malm i området.
Høsten 1778 ble det lagt frem forslag til plan for Værket. Planen ble godkjent av Hiort og hyttemester Waitz, men skattmester i Danmark-Norge, Carl Schimmelmann, sendte opp en nær medarbeider, Schramm. Schramm utarbeidet sine egne planer, hentet inn anbud på materialer og arbeidskraft – og gjennomførte sine egne planer, uten å først konsultere Anker og Hiort. I ettertid har flere tatt til orde for at Schramms planer var bedre enn de opprinnelige. Blant annet sparte man med Schramms planer inn en tredel på bygningsmasse, i forhold til planene til Hiort.
[rediger] Gruvedrift og dagbrudd
Frem til 1827 ble det ikke drevet gruvedrift i tradisjonell oppfatning ved Blaafarveværket. Man drev derimot dagbrudd, store åpne bergverk rett ned i berget, der man fant kobolt. Det ble således store mengder gråberg, og mye unødvendig sprengning for å komme til koboltårene, som ofte var svært tynne og fattige. Karl Friedrich Böbert forteller fra sine Haubtberichte at malmen enkelte steder var så fattig at kun 0,2 % var ren kobolt.
De store dagbruddene ble støttet opp av trestokker. Dette hindret at bergveggene falt sammen over arbeiderne som jobbet i dagbruddene, og gav samtidig en viss varslingstid dersom berget skulle begynne å bevege seg. En skilte mellom varslingsstokker og støttebjelker: Varslingsstokkene var tynnere, og dersom disse knakk, måtte en komme seg ut fra dagbruddet (eller gruvegangen) så fort som mulig. Støttebjelkene skulle forhindre at berget falt sammen.
Den 25. desember 1827 gav Böbert ordre om å begynne å bore en gruvegang. Grunnen til dette er, som han skrev: «Ubekvemmelighetene ved en slik bygging [dagbrudd], spesielt om vinteren, skal en ikke være blind for, og er også allmenn kjent, men uansett kan man ikke på forhånd vite om dette noen gang kan erstattes av innføringen av en underjordisk gruvedrift. Dersom dette lageret [koboltmalmen på Skuterud] er overensstemmende med lignende forekomster andre steder, og innehar den et ertslages alminnelige karakter, så må dens ertser utholde en dybde av minst 100 meter, selv om samme riktignok avvekslende vil kunne gjennombrytes av såkalte tomme bergarter. »[1]
Böbert lister videre opp seks viktige grunner til dette. Blant annet kan man utvinne malm, dersom man treffer på det, og han får ledet vannet som samler seg i dagbruddene ned til pukkverkene som trenger mer vannkraft.
Nordmennene hadde liten erfaring med stolldrift. Den eneste metoden de norske arbeiderne kjente til, var fyrsetting. Böbert gikk først inn for håndboring, slik han var vant til fra de tyske bergverk, men måtte etter hvert medgi at fyrsetting var en langt mer effektiv metode når det gjaldt å komme gjennom de harde bergartene i Norge.
Stollen som ble påbegynt like etter 25. desember 1827, fikk navnet «Forhaabningstollen». Denne stollen var den første som ble åpnet for publikum etter opprettelsen av Stiftelsen Blaafarveværket i 1971, nemlig i 1993.
Senere skulle det vise seg at anleggelse av gruver gav en enorm avkastning. Gruvedriften gav mer effektiv utnyttelse av arbeidskraften, i og med at en slapp å bryte seg først gjennom 100 meter gråberg, før man kom ned til malmen. Nå kunne en i stedet grave seg rett innover, og deretter hule ut berget der det var malm. Slike store hulrom hvor malmen ble tatt ut kalles strosser.
Böbert bygget på 1820-tallet også Norges første jernbane. Det var en gruvejernbane med støpejernssviller som brukt til å transportere malm.
Böbert fikk også arbeiderne til å drive seks tommer mer, uten tillegg i lønnen. Böbert er i ettertid kalt et geni. Han ble ansatt på Blaafarveværket i svært ung alder, og klarte med enkle grep å drive Blaafarveværket fra en underskuddsbedrift til et formidabelt overskuddsforetak. I 1840 gikk Böbert over til stillingen som direktør for Kongsberg Sølvverk, som han ledet i 30 år.
[rediger] Fra gruvene til Værket – malm til pigment
Å få fram blått pigment var en lang prosess. Først ble malmen tatt ut fra berget, hvor den så ble skeidet like utenfor gruvegangene på Skuterudsåsen. «Zu scheiden» (tysk) betyr å skille, atskille. At malmen ble skeidet er altså at malmen ble skilt fra gråberget. Gråberg er ”alt det andre”, altså det unødvendige og uinteressante. På Skuterudåsene er der mange tusen tonn gråberg som ligger igjen etter 120 års drift. På fagspråket heter dette Felshauger, «Fels» på tysk betyr grunnfjell. Fels er, i motsetning til det mange tror, ikke det samme som slagg. Felshaugene på Blaafarveværket er altså ikke det samme som slagghaugene på Røros. Slagg er stein som er brent, det vil si smeltet fels. Slagget på Røros er også avfall fra et helt annet ledd i prosessen med å få frem det man var ute etter. Malm kalles erts – av tysk «Erz».
Etter at koboltmalmen var skilt grovt fra gråberget, ble dette kjørt ned fra Skuterudsåsen til pukkverket på nordøstsiden av Haugfossen. Senere kom også pukkverk nærmere gruvene, Bergan og Skuterud. Ved å knuse nærmere gruvene slapp man å kjøre store mengder unødvendig stein over lange strekninger. Gruvene ligger omtrent 5 kilometer fra selve Værket.
I pukkverket ble malmen knust ved hjelp av store tømmerbjelker som var plassert på høykant ned mot et underlag av jern. Selve stokkene var også beslått med jern. Disse slo kontinuerlig ned på malmen som ble ført under, og knuste det til pukk. Etter at malmen var knust, måtte en skille gråberg (fels) fra kobolt – dette ble gjort ved flotasjon.
Flotasjon er en måte å skille malm fra gråberg på. Metoden er i dag den samme rent prinsippmessig; I en lang vaskebenk, støtbenk, tysk: stossherder (stoss=støt) ble det drevet store mengder vann fram og tilbake, mens den knuste pukken lå i selve benken, under vann. De letteste partiklene ble ført med vannet og ut – det som ble liggende igjen var ’’koboltsligen’’(Se: slig). Fra pukkverket ble det som da ble benevnt slig ført over til selve Blaafarveværket.
Blaafarveværket skulle omdanne sligen til blått pigment, og dette skulle aller helst være farge av høyeste kvalitet og internasjonal standard: Saksisk blå.
Aller først måtte sligen røstes – det vil si oppvarming over lang tid for å fjerne det som var mulig å få bort av forurensning i koboltmalmen, så som svovel og arsenikk. 60-80 kg slig ble brent i en åpen flammeovn, i nærheten av det som kalles arsenikktårnet.
Ovnen, røsteovnen, holdt 600 °C. Arsenikk og svovel begynte da å stige opp som en hvit røyk fra sligen. Røyken ble ledet først gjennom arsenikktårnet, og deretter opp et langt giftfang – en 289 meter lang røykkanal som ledet bort den hvite, giftige røyken. Her avsatte arsenikken seg som sot, og kunne feies ut og selges. Arsenikk var et verdifullt biprodukt, brukt til blant annet impregnering av treverk og som middel mot sopp og lopper. At arsenikk er giftig har vært kjent siden oldtiden, og arbeidere som ble gitt oppgaven med å feie giftfanget og arsenikktårnet, ble gitt ekstra betaling for risikoen de utsatte seg for.
Etter røstingen skulle det ideelt sett ikke være noe forurensning igjen – altså skulle man kun sitte igjen med ren kobolt. Kobolten skulle nå smeltes sammen med kvartssand (finmalt kvartsitt) og pottaske. Pottaske er K2CO3, det vil si kaliumkarbonat.
Kvartssand ble utvunnet fra egne forekomster like i nærheten av Værket, og også ved gruvene. Kvartsen måtte være så ren som mulig, ellers kunne det kunne gå ut over fargen og renheten på det ferdige produktet. Pottasken ble utvunnet av aske fra storbladede løvtrær, og ofte raffinert gjennom flere steg for å få frem mest mulig ren pottaske. Faktisk var pottaske en av de mest etterspurte kjemikaliene i Europa på denne tiden. En kjenner til at Blaafarveværket hadde problemer med å skaffe ren nok pottaske – pottaske ble produsert lokalt på Værket, det kom fra gårdene omkring, men ble også kjøpt fra Valdres, New York, Köln og St. Petersburg.
For å lage pottaske, gjorde man som følger:
En sylinder uten bunn ble plassert på et steinunderlag, hvor steinen hadde en fuge eller fordypning i seg, slik at den ledet produktet bort i en annen beholder. En la så et underlag av gress på bunnen, dekket av et lag kvister. Dette var filteret, som skulle hindre askerester i å renne ned i pottasken. Oppå dette «filteret», ble der helt vanlig aske fra brenning av bredbladede trær. Deretter ble det helt vann i sylinderen, og det som da blir kalt pottaske kommer rennende ut fra undersiden, og ned i en annen beholder. Det sier seg selv at dette produktet ville være av svært varierende kvalitet.
Produktet kunne raffineres videre, for å oppnå større grad av renhet.
Kvarts ble som sagt utvunnet fra forekomster like i nærheten av Værket, og visse steder i nærheten av gruvene. Kvartsen måtte også være helt ren, for å unngå misfarging av sluttproduktet.
Kvarts ble brutt ut i stykker på størrelse med et menneskehode, stablet i kjegleform og utsatt for vedvarende sterk varme over tid. Ved omtrent 600 °C ble kvartsen mør. Den ble så avkjølt og malt til fin sand, og siktet for urenheter og for store stykker i tørrpukkverket.
Etter å ha skaffet til veie disse råmaterialene var tiden kommet for å smelte det sammen. Den ettertraktede varen var i sin rene enkelhet egentlig bare finmalt glass. Blander en pottaske og kvarts og smelter det sammen, får en – glass.
Uten elektrisitet trengte en store mengder ved for å varme opp glassblandingen, og det måtte være helt rett sammensetning på blandingen for at resultatet skulle bli perfekt. Glassmeltingen krevde også et stort hus, og på Blaafarveværket står Glasshytta den dag i dag. Slik den fremstår, har den verdens største åpne, søylefrie rom for bindingsverkhus. Dette var nødvendig for å skaffe tilstrekkelig plass til de to smelteovnene som var her inne.
Hver av de to ovnene hadde plass til seks smeltedigler, potter av leire. I pottene ble det fylt 200 pund, med andre ord omtrent 91 kg (90,7), av blandingen pottaske, kvarts og koboltslig. Blandingen ble så utsatt for 1200 °C i 12 timer. Det dannet seg da en flytende, blå masse – rent, blått glass. Når de tilmålte 12 timer var omme, ble glassmassen helt over i kar med vann. Glasset sprang – det vil si, knuste i små biter på grunn av denne raske avkjølingen.
Etter at en hadde fått frem blått glass, måtte dette tørke, i det som het «Trockenkammer» – fra tysk: tørkerom. Deretter bar det tilbake til pukkverket – det vil si glasspukkverket, denne gangen. Her ble det blå glasset grovpukket på samme måte som ertsen først ble pukket. Etter at pukkingen var unnagjort, ble glasset malt på store kvartssteiner, til forveksling lik dem vi kan finne i gamle kvernhus rundt i landet. Kvernsteinene var sammensatt av tre deler: en stor stein til underlag, 1 meter i diameter og 1,2 meter høy, og deretter en stein delt i to halvdeler oppå denne. De to halvdelene hadde også et spor på undersiden, for å dra med seg glassmassen over den digre steinen de gled over. De to halvdelene var bundet sammen med et jernbånd langs kanten, og ble drevet rundt av de samme møllehjulene som også drev glasspukkingen.
Glassblandingen ble malt i fargemøllene med litt vann i 6 timer, hvorpå massen ble brakt over i sedimentasjonsbasseng. Poenget med disse karene var at de tyngste og groveste kornene skulle falle til bunnen. Når dette var unnagjort etter noen minutters tid, ble massen spylt videre til et nytt basseng, eller «sump» som det her ble kalt. Blåslammet som falt til bunns i sump nummer to var det som ble kalt normal kvalitet, Coleur. Videre ble slammet stående i sump nummer tre i 8-10 timer, hvor en fikk eschel, finmalt og lys blå.
Fra sump nummer tre ble slam som fremdeles hadde farge satt ut i sumper ute, og ble stående i flere uker – ja, måneder. Alt som kunne brukes til noe ble solgt.
Pigmentet ble lysere jo finere det var malt, således kunne en hente ut svært fine kvaliteter og svært dårlige kvaliteter fra samme smeltedigel. Benevnelsene på finhet var satt av de saksiske blåfargeverkene, og var:
H - Hoch - høy
F - Fein - fin
M - Mittels - middels
O - Ordinär - ordinær
Innenfor dette systemet var det igjen flere grader av finhet, avhenging av finheten på pulveret. Var produktet svært fint, benevnte man det med flere f-er. For eksempel produserte Blaafarveværket opp til 5FC – FFFFFC. Dette var en dyp blå vare, med svært fine korn.
Produktet ble så pakket i tønner. Værket hadde eget bødkerverksted, en bygning som også står i dag.
En kunne ikke bruke hvilket som helst treslag i tønnene, aller helst brukte man gran og bøk. Dette fordi andre tresorter utskiller blant annet terpentin, som kunne ødelegge fargen på den ferdige varen. Når varen var pakket og stappet i tønnene, brennmerket man disse med produkttype og produsent, og fargepigmentet var klar for levering. Blaafarveværket solgte i sin storhetstid fargepigment til så å si hele verden – faktisk forsynte Blaafarveværket alene 80 % av verdens totale marked for blått pigment.
[rediger] Eierforhold
Frem til 1821 ble Blaafarveværket eid av den danske og siden den norske staten. I 1813 ble Blaafarveværket pantsatt. Den danske staten trengte penger til å betale for varer som Peter Wilhelm Berg hadde skaffet, på tross av engelsk blokade av Danmark-Norge. Ettersom staten ikke kunne betale noe, måtte de pantsette de to viktigste bedriftene den danske staten rådde over: Blaafarveværket på Modum, og Vallø Saltverk. Kongen forpliktet seg til å betale avdrag til Berg: 6 % renter og 4 000 riksdaler to ganger i året. Dette raknet imidlertid ved første avdrag, og Berg måtte holde seg til pantet han hadde fått.
[rediger] Privat drift under Wegner og Benecke – verkets storhetstid
14. januar 1814, ved fredsslutningen i Kiel, løsrev Norge seg fra Danmark og havnet i union med Sverige. Med det gikk også Blaafarveværket (og Vallø Saltverk) over til den norske staten. Peter Wilhelm Berg brakte saken sin inn for forliksrådet i Modum – men forliksrådet nektet å behandle saken og saken endte etter hvert i høyesterett. Slik gikk saken frem og tilbake noen år – spørsmålet stod om pantet fremdeles gjaldt, eller om det var den norske staten som eide Blaafarveværket. 18. mai 1818 tilkjente Overretten kjøpmann Berg retten til Blaafarveværket. Værket ble så solgt på auksjon i 1821, og ble kjøpt opp av Benjamin Wegner på vegne av et konsortium bestående bl.a. av Wilhelm Christian Benecke, det engelske handelshuset Solly og ham selv. Wegner ble samtidig Blaafarveværkets direktør. Det var Wegner som hentet Böbert til Blaafarveværket i 1827. Han ansatte også Friedrich Roscher som hytteinspektør, en stilling som gav Roscher ansvaret for selve produksjonen av blått pigment og hyttene på Værket. De andre interessentene trakk seg etterhvert ut, slik at Benecke og Wegner fra 1826 eide bedriften alene. Benecke ble adlet til baron von Gröditzberg i 1829.
Det var i den 27 år lange perioden under Wegner og Benecke at verket var Norges største industribedrift og ekspanderte voldsomt på verdensmarkedene, samtidig som det skjedde store teknologiske og sosiale fremskritt i tilknytning til verket.
I 1840-årene vokste det fram en syntetisk fargeindustri. Det ble funnet et kunstig fargestoff, ultramarin blått, som begynte å utkonkurrere kobolt som fargepigment. Det syntetiske fargestoffet var mye billigere enn kobolt.
Fra 1846 merket man nedgangen i salget, og de to neste årene ble det virkelig kritisk for Blaafarveværket. Blaafarveværket hadde ikke ventet dette, verken ledere eller arbeidere. Nedgangen var generell over hele Europa, men Værket ble sett på som bedriften som ikke kunne bukke under, men på denne tiden så det virkelig mørkt ut. Flere søkte seg over til andre bedrifter, som for eksempel Sølvverket, hvor Böbert på denne tiden var blitt sjef.
Blaafarveværket leverte inn sitt bo til «Opbud-Skifte-behandling» den 16. januar 1849. Salget var da stanset helt og kommisjonærenes lagre i Paris, London og Canton var helt fulle.
[rediger] Engelsk mellomspill
20. juli 1849 ble Blaafarveværket nok en gang solgt på auksjon. Gustav Benecke og James Reeves fikk tilslaget – men dagen etter, 21. juli, overtok James Reeves selv Blaafarveværket for 80 000 spesidaler. Værket ble da overtatt av firmaet Goodhall & Reeves.
Håpet var at nye markeder skulle åpne seg for kobolten. Det viste seg at det fremdeles bare er kobloltpigmentet som tålte de høye temperaturene for glasurbrenning, men det var fremdeles lavkonjunktur i hele Europa, og salget tok seg ikke opp igjen slik man håpet.
[rediger] Saksisk tid
Engelskmennene fant en stor forekomst av kobolt, og begynte å ta ut malm fra den. I 1855 ble derimot hele Blaafarveværket kjøpt opp av Sächsischer Blaufarbenwerkverein. De drev Blaafarveværket videre.
Hovedproblemet for sakserne var transportsystemet mellom gruvene. De store ortene inne i fjellet gjorde at en måtte hale malmen og gråberget oppover og ut gjennom Clara-stollen, som ligger 307 meter over havet. I tillegg var de innbyrdes gangene og tilkomstveiene mellom gruvene dårlig opplagt og planlagt etter mange års drift. De anla derfor Ludvig Eugen-stollen; utgangen til denne ligger 150 meter over havet. Dette lettet transporten ut betraktelig. Fra utgangen av Ludvig Eugen Stoll gikk det taubane ned til pukkverket ved Bergan.
I 1870-årene fant man igjen store koboltforekomster, og det ble ansatt enda flere arbeidere. Igjen blomstret Blaafarveværket, og optimismen var stor. I 1885 ble det laget et grunnriss av gruvene, med planlagte prosjekter inntegnet. Dette viser at man tenkte på å anlegge en 1 000 meter lang stoll under Ludvig Eugen-stollen (800 meter lang), og rett ut til Bergan pukkverk. I tillegg tenkte man å anlegge en stoll på 1320 meter til Butjern, og ved å føre disse to stollene sammen sikre en stabil vannforsyning til Bergan pukkverk.
Malmforekomstene viste seg etterhvert så ustabile, at det ble reist tvil om det i det hele tatt var forsvarlig økonomisk å begynne med så store prosjekter. Det fantes gode argumenter både for og mot, men den endelige beslutningen kom i 1898 – driften skulle legges ned.
[rediger] Sosiale forhold
I tilknytning til Blaafarveværket vokste det opp et gruvesamfunn med noen tusen innbyggere, som var verkets ansatte og deres familier.
Blaafarveværket er sett på som en foregangsbedrift i verdenssammenheng når det gjaldt sosiale rettigheter for arbeidere. Denne utviklingen skjedde under den private stordriften da verket ble ledet av Benjamin Wegner.
[rediger] Boliger og boforhold
På Skuterudflata nedenfor gruvene bygget Værket opp en hel liten by til gruvearbeiderne. Her bodde også Böbert i sin tid som bergmester. I 1827 arbeidet der 500 mann i gruvene og på pukkverkene – i 1840, da Böbert gikk over til direktør ved Sølvverket, jobbet her 1205.
Alt i 1784 ble det anlagt skole på Skuterudflata, og samtidig en på Nymoen. Blaafarveværkets ledelse la stor vekt på å ikke bare lære opp folk, men også beholde den kompetansen bergfamiliene hadde. Om far jobbet i gruvene, så var dette viktig lærdom han kunne lære videre til sin sønn, og så videre. Slik slapp man i stor grad å måtte lære opp nye folk etter hvert som de gamle falt fra, og som et resultat sparte man penger, og kunne utvinne mer malm.
Arbeiderne og deres familier hadde også rett på «gode og rimeligst mulige kornvarer», å skaffe dette var bergmesterens oppgave. Værket hadde derfor egne kornmagasiner til sine arbeidere. Åsene rundt gruvene og Blaafarveværket var sådd med boliger, ikke bare arbeidernes boliger, men håndverkere som kunne yte tjenester til folkene i området. Her fantes hjulmakere, smeder (som smidde bor til gruvearbeiderne), pottemakere, skreddere og så videre.
Verket hadde bl.a. egen apoteker og lege. Fra 1839 var Heinrich Arnold Thaulow verkslege.
Arbeiderboligene på Nymoen var bygget opp som tomannsboliger, med et enkekammer i tilknytning til hver bolig. Husene var på tilsammen 94 kvadratmeter, og stuen var ikke bare oppholdsrom for hele familien, men også soverom. De 94 kvadrat var altså delt inn i fire leiligheter, om vi teller med de små enkekamrene.
Begge leilighetene delte på 1 mål med jord, hvor de dyrket grønnsaker, poteter og korn. I tillegg drev ofte mennene i husstanden jakt og fiske. Familien hadde som oftest noen husdyr, antageligvis kyr. De dyrket mest til eget bruk, men solgte også litt. Inntektene fra dette salget kunne godt komme opp i 1/3 av familiens totale inntekt.
[rediger] Levekårsundersøkelse
En i dag velkjent fransk sosiolog, Pierre Guillaume Frédéric le Play (1806-1882), besøkte Norge i 1845. Han undersøkte arbeideres levekår i Europa, og publiserte resultatene sine i 1855. Takket være hans bokverk Les Ouvriers Européens, kjenner vi til forholdene i en typisk arbeiderfamilie på Blaafarveværket i 1845. Blaafarveværket var Norges største arbeidsgiver på den tiden, så det er ikke rart at nettopp Blaafarveværket ble valgt ut.
Arbeideren Le Play valgte ut arbeidet ved smelteriet på Værket. Arbeidsdagen var 12 timers kontinuerlig skift – det ble altså jobbet ved smelteriet døgnet rundt. Dette måtte til for å holde bålet under smelteovnene ved like. Familien bodde i et hus likt det beskrevet over.
Le Play førte statistikk over hva familien inntok i sitt kosthold, og også inntektene deres. Til sammen tjener familien 778,70 kroner i 1845. Mannens lønning er på 447,12 kroner, resten er huslig produksjon og salg av det de selv dyrker i hagen. Arbeidsgivers bidrag til understøttelse og sykehjelp beløper seg til 6 kroner og 12 øre.
Boligen var gratis, lys og brensel var gratis, gratis legehjelp ved sykdom og medisiner, både for arbeideren og dennes familie. I tillegg fikk familien kjøpe korn fra Blaafarveværkets kornmagasin til redusert pris og den fikk gratis skolegang for alle barna. Det var egne ordninger for enker, bolig er en ting, og i tillegg hadde en pensjonsordninger. En arbeider hadde også full lønn i to måneder ved skade i arbeidet. Ved sykdom fikk arbeideren halv lønn i to måneder.
Ble en arbeider som hadde jobbet ved Blaafarveværket i mer enn to år skadet i arbeidet, slik at dette førte til uførhet, fikk denne etter omstendighetene 1/3 eller 1/2 av sin opprinnelige lønn. Enker fikk enkepensjon, og barna hennes fikk pensjon til de var 14 år gamle.
Familien i 1845 drakk ikke alkohol i det hele tatt – det vil si, kun svakt hjemmebrygget eller kjøpt øl. Dette var et resultat av Blaafarveværkets egen avholdskampanje og arbeidernes egen avholdslosje. Marcus Trane jobbet ved Blaafarveværket som lærer på Nymoen skole ett år, fra 1847.
Etter at driften ved Blaafarveværket ble nedlagt i 1898, fikk noen av arbeiderne jobb ved det nye Haugfoss Træsliperi, som Værket opprettet. Ved at Værket selv investerte i en ny bedrift ved Haugfossen, slapp eierne 5 års fattigvesenplikt etter konkurs eller nedleggelse av virksomhet. Alle arbeiderne kunne ikke få ny jobb ved tresliperiet. Noen fant nytt arbeid på et annet tresliperi, og mange flyttet fra Modum til jobb andre steder.
[rediger] Blaafarveværket i dag
I september 1968 oppdaget Kjell Rasmus Steinsvik hva som var i ferd med å skje med det tidligere Blaafarveværket, og sammen med sin kone Tone Sinding Steinsvik, begynte han å kjøpe opp eiendommer i tilknytning til det som en gang hadde vært Blaafarveværket. Stiftelsen Modums Blaafarveværket ble grunnlagt i 1971. «Visjonen var klar: Skape forståelse for helhet og sammenheng i det store spennende Værket som var skapt og lever lokalt – og er 100 % avhengig av verden og det globale».
Det ble konflikt mellom kommunens interesser for arbeidsplasser i området, og lokalbefolkningen var heller ikke ensidig positive til å bevare de gamle bygningene til fordel for arbeidsplasser – men i dag er Blaafarveværket et levende museum. Gruvene er sikret, husene blir vedlikeholdt, og Tone Sinding Steinsvik som i dag leder museet, er full av nye ideer og planer for Blaafarveværket.
I dag er det museum og årlige kunstutstillinger på Blaafarveværket, som er et av Norges 10 mest besøkte museer. Blaafarveværket er et enestående intakt eksempel på et tidlig 1800-talls stort gruvesamfunn, beliggende i praktfulle og trollske naturskjønne omgivelser midt i Kunstnerdalen. Museumsanlegget strekker seg over ca. 8 km.
I 2003 stilte Danmarks dronning Margrethe ut på verket. Sommeren 2004 er det bl.a. en stor utstilling med maleren Thorvald Erichsen (1868-1939), som regnes som en av Norges største kolorister. På Nyfossum satses det i 2005 på samtidskunst, med bl.a. tekstilkunstneren Ragnhild Monsen (f. 1948) og malerinnen Ida Lorentzen (f. 1951).
[rediger] Theodor Kittelsen-museet
Naturen ved Blaafarveværket anses som spesielt vakker, og på 1800-tallet valfartet naturromantiske malere fra hele Europa til Blaafarveværket. Også Theodor Kittelsen ble tiltrukket av området som i dag kalles Kunstnerdalen, og han hadde en kunstnerisk produktiv periode de ti årene han bodde på Lauvlia i Sigdal, omtrent 40 kilometer fra Blaafarveværket. Denne tilhørigheten til området er bakgrunnen for at Theodor Kittelsens familie i 1987 spurte om Blaafarveværket kunne åpne et permanent museum for Kittelsen. Det nasjonale Theodor Kittelsen-museet ved Blaafarveværket ble åpnet i 1993.
[rediger] Gjenåpning av gruvene
Koboltgruvene ble gjenåpnet som museum av kong Harald i 1993, og stadig flere deler av gruvene har blitt tilrettelagt for publikum. Blant annet jobbes det med å legge til rette for rullestolbrukere i minst en av gruvegangene.
[rediger] Referanser
- ^ Oversatt fra Karl Friedrich Böbert: Hauptberichte (1827)
[rediger] Litteratur
- Kai Hunstadbråten: Bergverk, mennesker og miljø (Drammen 1997)
- Anne Minken: Innvandrere ved norske glassverk og etterkommerne deres (1741–1865) – en undersøkelse av etnisk identitet, Oslo, 2002
- Tone Sinding Steinsvik: Koboltgruvene og Blaafarveværket – en del av den store verden (Modum 2000)
- Tone Sinding Steinsvik: Blaafarveværket ; ved kgl. res. av 2. april 1776 (Modum 1978)
- Kjell Arnljot Wig: Eventyret om Blaafarveværket (Drammen 1995)
[rediger] Eksterne lenker
 |
Commons: Blaafarveværket – bilder, video eller lyd |
