Betennelse
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Betennelse er organismens forsvarsreaksjon i et vev eller organ som er skadet, f.eks. fysisk skade, stråling, kjemisk eller ved en infeksjon. Betennelse er det samme som inflammasjon. Betennelse fører med seg fem hovedsymptomer; rødhet (rubor), varme (calor), hevelse (tumor) og smerte (dolor), og at de involverte organene ikke fungerer skikkelig (functio laesa).
[rediger] Egenskaper
Betennelse har to hovedkomponenter; cellulær og eksudativ. Den eksudative komponenten påvirker flyten av væske, ofte med et høyt innhold av proteiner som fibrin, og immunoglobuliner (antistoffer). Blodårer oppstrøms fra betennelsesstedet utvides slik at blodtilførselen til stedet øker (og forårsaker varme og rødhet), mens blodårene nedstrøms trekker seg sammen, slik at drenasjen minker. Dette skjer samtidig som at blodåreveggenes gjennomtrengelighet økes, og fører til at det siver blodplasma ut i vevet og dermed hevelse. Hevelsen trykker på de omkringliggende vevene og komprimerer nerveender, som fører til smerte. Den cellulære komponenten omfatter bevegelsen av hvite blodceller fra blodårene og ut i vevene. Hvite blodceller eller leukocytter trenger gjennom kapillærårene og ut i vevet, og opptrer der som fagocytter; de omslutter og dreper fremmede celler og partikler. De kan også bidra til å avgrense større infeksjoner.
CRP er en blodprøve som brukes som et mål på betennelse. Det kan påvises høye verdier i blodet 6-12 timer etter at en infeksjon har startet.[1]
[rediger] Referanser
