Beleiringen av Yorktown
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Beleiringen av Yorktown | |
| Konflikt: den amerikanske uavhengighetskrigen | |
| {{{underskrift}}} | |
|---|---|
| Koordinater: | {{{koordinater}}} |
| Dato: | 28. september–17. oktober 1781 |
| Sted: | Yorktown, Virginia |
| Resultat: | Avgjørende fransk–amerikansk seier |
| Casus belli: | {{{casus}}} |
| Territorieforandringer: | {{{territorie}}} |
| Parter | |
 USA Frankrike |
.svg/20px-Union_flag_1606_(Kings_Colors).svg.png){kind=small} Storbritannia.svg/20px-Flag_of_Hesse_(state).svg.png){kind=small} Tyske leiesoldater |
| Kommandanter | |
| George Washington Jean-Baptiste Donatien de Vimeur |
Charles Cornwallis Charles O’Hara |
| Styrke | |
| 10 800 franskmenn 8845 amerikanere |
7500 |
| Tap | |
| Amerikanere: 20 døde og 56 sårede Franskmenn: 52 døde og 134 sårede |
156 døde 326 sårede 7018 tatt til fange |
| {{{notater}}}
|
|
| Den amerikanske uavhengighetskrigen |
|---|
| Boston – Canada – New York og New Jersey – Saratoga – Philadelphia – Vestfronten – Sullivan-ekspedisjonen – Sørfronten – Marine |
| Sørfronten |
|---|
| Williamsburg – Great Bridge – Moore's Creek Bridge – Risbåtene – Alligator Bridge - Beaufort – Kettle Creek – Briar Creek – Stono Ferry – Savannah – Charleston – Waxhaw - Camden – Kings Mountain – Cowpens – Guilford Court House – Hobkirk's Hill – Eutaw Springs – Yorktown |
Beleiringen av Yorktown i 1781 var en seier for en amerikansk–fransk styrke ledet av general George Washington, Marquis de La Fayette og den franske generalen Jean-Baptiste Donatien de Vimeur over den britiske arméen ledet av general Charles Cornwallis. Overgivelsen til Cornwallis sin hær fikk den britiske regjeringen til å forhandle frem en fredsavtale i den amerikanske uavhengighetskrigen.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Da general Rochambeau møtte general Washington i Wethersfield, Connecticut, 22. mai 1781 for å bestemme strategien deres mot britene, ble de enige om planer for å gå mot New York City som var okkupert av rundt 10 000 menn under general Henry Clinton, den øverste britiske kommandanten.
Imens kom det melding fra general Lafayette i Virginia om at Cornwallis hadde inntatt defensive stillinger i Yorktown, Virginia, ved siden av York River. Cornwallis hadde ført et felttog i de sørlige koloniene og hadde erobret et stort område, men hans hær på 7000 menn ble tvunget til å gi opp sitt herredømme over de sørlige koloniene og trekke seg tilbake til Yorktown for å få forsyninger og forsterkninger etter et intenst toårig felttog ledet av general Nathanael Greene som fikk deres antall ned ved å bruke fabianstrategi. Under instruksjoner fra Clinton, flyttet Cornwallis sin hær til Yorktown for å forbinde den med den kongelige marine.
Washington fikk høre om felttoget i Virginia mens han lå i leir ved Dobbs Ferry, New York den 19. juli 1781 og skrev at «jeg er av den mening at under disse omstendighetene, burde vi sette en stor nok garnison i West Point, etterlate noen kontinentale styrker og militser til å beskytte landet mot New York og transportere resten (både franskemennene og amerikanerne) til Virginia, dersom fienden fremdeles har en styrke der.»
Washington fikk bekreftelsen 14. august på at admiral François Joseph Paul de Grasse som var stasjonert i de vestindiske øyer, seilte med sin flåte til Chesapeake Bay.
[rediger] Beleiringen
Admiral de Grasse seilte med sin franske slagflåte på 28 skip nordover mot Virginia. Samtidig, den 21. august, begynte Washington å flytte sin hær sørover. Mens de marsjerte sørover ankom admiral de Grasses flåte i Chesapeake Bay. De Grasse beseiret admiral Thomas Graves' flåte i slaget ved Chesapeake og vant kontroll over bukta. Cornwallis var nå strandet.
Washington og Rochambeau, sammen med Lafayettes styrker og 3000 av de Grasses menn, ankom Yorktown 28. september. Tilsammen nærmet 17 000 menn seg leiren til Cornwallis. Byen var snart omringet og under tung beskytning. 14. oktober tok fransk–amerikanske styrker to betydelige britiske fort. Etter et mislykket motangrep tilbød Cornwallis overgivelse den 17. oktober. To dager senere ble papirene underskrevet og han overgav seg offisielt. Rundt 7000 britiske soldater ble fanger av de amerikanske styrkene.
[rediger] Konklusjon
En formell seremoni fant sted om morgenen etter slaget. Cornwallis nektet å delta av ren flauhet og hevdet at han var syk. Ifølge en legende, marsjerte de britiske styrkene til fløytemelodien «The World Turned Upside Down», men det finnes ingen bevis for dette. Cornwallis underordnede forsøkte først å overgi seg til den franske generalen Rochambeau som skal ha sagt «du tar feil, generalen for vår armé er til høyre» og førte ham så til Washington. Løytnanten forsøkte så å overgi seg til Washington som nektet siden det ikke var Cornwallis selv. Han hevdet at den underordnede skulle overgi seg til general Benjamin Lincoln, Washingtons minst foretrukne general siden han ødela det sørlige felttoget. Cornwallis' løytnant tilbød på seremonielt vis sverdet til Lincoln som ble ironisk avslått. Alle andre britiske soldater var påkrevd å overgi seg og tråkke på sine våpen slik skikken var på den tiden.
De britiske fangene bestod av rundt en fjerdedel av alle britiske styrker i de amerikanske koloniene. Det var ikke klart da det skjedde at Yorktown var klimakset i krigen, siden britene fremdeles okkuperte nøkkelhavner som New York City og Charleston, South Carolina. Sporadiske kamper fortsatte etter overgivelsen ved Yorktown, og Washington trodde at krigen ville vare i enda et år.
Men den britiske statsminister Frederick North trakk seg da han fikk nyhetene om overgivelsen ved Yorktown. Hans etterfølger bestemte at det ikke lenger var i britenes interesse å fortsette krigen, og forhandlinger ble satt i gang. Britene signerte Parisavtalen, anerkjente USA og lovet å fjerne alle britiske styrker fra landet.
