Band on the Run
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Band on the Run | |||||
| Format | Vinyl og CD | ||||
|---|---|---|---|---|---|
| Artist, band | Wings | ||||
| Utgivelsesår | 1973 | ||||
| Innspillingsår | 1973 | ||||
| Sjanger | Rock | ||||
| Plateselskap | Apple Records/EMI | ||||
| Produsent(er) | Paul McCartney | ||||
| Kronologi | |||||
|
|||||
Band on the Run er Wings' tredje album, utgitt i desember 1973. Det ble Paul McCartneys mest suksessfulle og kritikerroste album i hans solokarriere, og ble det mestselgende albumet i 1974. Albumet ble også kåret til det 75. beste albumet, da bladet Q Magazin kåret de 100 beste britiske album gjennom alle tider i 2000.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Etter suksessen med Red Rose Speedway og James Bond-theme låta «Live and Let Die», begynte Paul McCartney og hans kone Linda McCartney og planlegge neste album. Leie av å spille inn album i England, ønsket de to nå spille inn deres neste album i mer eksotiske strøk. De ba plateselskapet EMI om å sende dem en liste over deres mange platestudioer rund om i verden. De bestemte seg til slutt for å dra til Lagos i Nigeria for å spille inn albumet, som kom til å bli Band on the Run.
Men prosjektet skulle vise seg å bli mer turbulent enn forventet. For kun noen uker før avreise til Lagos, trakk gitarist Henry McCullough seg fra bandet, etter uoverbestemmelser med McCartney om et gitarriff. Kvelden før avreise bestemte trommist Denny Seiwell å gjøre det samme, noe som førte til at det kun var ekteparet McCartney med familie og Denny Laine som dro til Afrika for å spille inn albumet.
Men ennå var ikke ikke turbulensen over. Gruppa hadde før avreise blitt advart mot å oppholde seg utendørs kveldstid, men dette valgte Paul og Linda og overse, noe som førte til at de truet med kniv og ranet. Det var ikke bare på grunn av dramatikken rundt ranet som gjorde dette vanskelig. For det ranerne fikk med seg var blant annet alle demoene som Paul hadde spilt inn før avreise. Dermed hadde han og gruppa kun hukommelsen å jobbe etter i studio. I ettertid fikk ekteparet forklart at deres liv antagelig ble spart på grunn av deres hvite hudfarge. Ranerne trodde nok ikke at de var flinke til å huske fargede fjes, og sparte dermed livet til de to.
Etter dette begynte innspillingene, med McCartney på de fleste instrumenter, deriblant trommer. Men nok et problem oppsto. Den legendariske afrikanske folkemusikeren Fela Kuti anklagde gruppa for å plagere afrikansk musikk. Dette fikk de overbevist han om at de ikke gjorde, ved å la han høre innspillingene. Han ble overbevist og gruppa spilte inn meste parten av platen den neste måneden, før de dro tilbake til England.
Tilbke i London ble den siste finpussen på innspillingene gjort, før albumet var klart til utgivelse. Helen Wheels ble sluppet som en ikke-album singel, for å promotere den kommende plata. Sangen ble en verdensomfattende topp-ti singel. Selv om sangen kun var tenkt som en enkeltstående singel, trodde plateselskapet i USA, at ved å inkludere Helen Wheels på albumet, ville dette bedre salgstallene yttligere. Dermed ble den amerikanske versjonen av Band on the Run med Helen Wheels (mot McCartneys hensikt), mens den i resten av verden ikke var inkludert.
[rediger] Utigivelse
Band on the Run ble utgitt i desember 1973, og ble mottatt med hyllest. Ikke bare av publikum, men også av kritikerne, som endelig fikk øynene opp for McCartney og hans nye karriere. Albumet og sangene låt friskt, energirikt og viste en gang for alle at McCartney fortsatt hadde det gamle Beatles-nivå intakt.
Albumet begynte fort å klatre på albumlister over hele verden. USA var inte unntak, hvor plata inntok 1. plassen ved tre forskjellige anledninger og solgte til trippel platinum. I England ble albumet det mest selgende i 1974, og bidro også til at McCartney nå var den med mest suksessfulle solokarriere, av de tidligere Beatles-medlemene.
Albumet holdt seg høyt på albumlistene over meget lang tid. Fra utgivelsesdatoen i desember 1973 og helt fram mai 1975 var det inne på listene. Noe av grunnen til dette var alle de populære singlene som ble sluppet. Like før albumslipp ble rockeren «Helen Wheels» utgitt. Etter en stund kom en ny sang ut som singel. «Jet» ble en stor kommersiell suksess og ble spilt hyppig på radio. Så til slutt kom endelig tittellåta ut som singel. Den klatrert helt til topps på Billboard Hot 100 i USA og sørget for, sammen med de to tidligere sangene, at albumet holdt seg på listene så lenge som det gjorde.
[rediger] Cover
Ikke bare musikken fra Band on the Run er blitt legendarisk. Også coveret er av en spesiell art. Coverbildet viser 9 personer i fengselsdresser, belyst av et flomlys opp mot en mursteinsvegg. Akkurat som fanger som nettopp har blitt tatt i fluktforsøk.
I tillegg til bandmedlemene Paul, Linda og Danny Laine, er også sju andre britiske kjendiser med på bildet. McCartney mente det ville bety mer hvis publikum så kjente fjes på coveret i stedet for ordinære statister. På bildet er blant annet talkshow-vert Michael Parkinson, skuespiller Christoffer Lee, kjent fra blant annet Ringenes Herre-filmene, og bokseren John Conteh. På grunn av dette har sammenligninger til The Beatles-albumet Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Bands cover oppstått. Også der er kjente personer med på bildet, men der i form av voksfigurer.
Bildet ble tatt 28. oktober 1973, og har i ettertid blitt inkludert i en slags hall of fame for albumcovere.
Parodier på dette bildet er også blitt gjort. Senest i filme Madagascar, hvor filmens hovedpersoner blir lyst opp av et flomlys, i lignende stilling som på Band on the Run-coveret.
[rediger] Albumets tema
Band on the Run er av mange sett på som et slags konseptalbum, selv om Paul McCartney selv har benektet dette. Men man kan tydelig se en "rød tråd" gjennom albumet. Frihet har mye med tekstene på albumet å gjøre. Selve sangen Band on the Run beskriver en rømning fra et fengsel, noe som kan gjenspeile han og de tidligere medlemmene i The Beatles følese, under deres brudd noen år tidligere. Faktisk fikk McCartney inspirasjonen til sangen fra George Harrison. På et forhandlingsmøte ved bruddet av The Beatles, kom han med utsagnet "If we ever get out of here". Et sitat som McCartney bruker i selve sangen.
I sangen Bluebird synger han om seg selv og sin kone som to fugler, som "endelig har blitt fri", samt at tittelen på sangen Mamunia, faktisk betyr safe heaven, eller sikker himmel, på arabisk.
Albumets tittel har på mange måter dobbel betydning. Ikke bare var det en rømningstittel som passet med frihetsteorien. I og med at Wings på denne tiden var et turnerende band kunne gruppa lett passe som the band on the run - et band på turne.
Albumet blir kanskje også oppfattet som et konseptalbum siden flere av sangene går igjen i de forskjellige sporene. I «Picasso's Last Words» (Drink to Me) blir refrenget i Jet spilt i et roligere tempo, samt at refrenget fra «Mrs Vandebilt» avslutter sangen. I sluttsekundene på avslutningslåta «Nineteen Hundred And Eighty Five», spilles også et kutt av refrenget fra tittellåta.
[rediger] Spor
Alle komposisjoner av Paul og Linda McCartney, dersom ikke annet er oppgitt.
- «Band on the Run» – 5:10
- «Jet» – 4:06
- «Bluebird» – 3:22
- «Mrs Vandebilt» – 4:38
- «Let Me Roll It» – 4:47
- «Mamunia» – 4:50 (arabisk ord for «safe haven»)
- «No Words" (P. McCartney, Denny Laine) – 2:33 (startet av Denny Laine og ferdiggjrt av McCartney)
- «Picasso's Last Words (Drink to Me)» – 5:50
- «Nineteen Hundred and Eighty Five» – 5:27
