Baku

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Se også Baku (mytologi).

Baku er hovedstad i Aserbajdsjan. Byen ble grunnlagt i det 1. årtusen f.Kr. Byen hadde i 2003 ca. 1,9 millioner innbyggere, mens metropolen Baku har omkring 3 millioner.

Økonomien i Baku er basert på petroleum. Eksistensen av petroleum har vært kjent siden det 8. århundre.

Fra det 15. århundre ble lampeolje utvunnet fra brønner. Kommersiell utnyttelse av oljen begynte i 1872 og i begynnelsen av det 20. århundre var Bakus oljefelter de største i verden. Mot slutten av det 20. århundre var store deler av landets petroleum blitt utnyttet og virksomheten foregår nå offshore. Slaget om Stalingrad i andre verdenskrig ble utkjempet om kontrollen over oljen ved Baku. 50 år tidligere produserte Baku halvparten av verdens oljeforsyning.

1272: Venezianeren Marco Polo dro i 1272 ut på sin første reise til Kina. Reiseruten ble lagt om Baku og Georgia (Zorzonia), og i følge Marcos reiseskildringer fikk han for første gang i sitt liv se en varm oljekilde.

1820-årene: Allerede i 1820-årene etablerte den første, kjente «oljeindustrien» seg i Baku. Virksomheten ble kontrollert og nasjonalisert av den russiske tsaren.

1847: Aserbajdsjans første virkelig store oljefelt, Bibi-Eybat, begynte å produsere olje i 1847, hele 12 år før den første oljebrønnen ble boret i Titusville i Pennsylvania, USA.

1870-årene: Oljejegere fra Europa slapp til i regionen, og moderniserte lete- og utvinningsmetodene. I 1873 var 20 raffinerier i full virksomhet. Parafinen fra Baku oversvømmet raskt det europeiske markedet, og utkonkurrerte i perioder helt importert amerikansk lampeolje.

1880-1900-årene: Det var på grunnlag av den tidlige petroleumsvirksomheten i Baku at de svenske Nobel-brøderne etablerte sin videre industriekspansjon og den franske Rotschild-familien bygget opp sitt finansimperium. I 1900 kom halvparten av verdens oljeproduksjon fra Baku.

1905-1920: Store deler av oljeproduksjons- og raffinerings-industrien ble lagt i ruiner av revolusjonære styrker anført av georgieren Josef Stalin. I 1920 ble den utenlandske delen av industrien i Baku nasjonalisert og utlendingene kastet ut.

1965: Etter krigen ble oljeindustrien i Aserbajdsjan bygget opp igjen, og i 1965 sto SU-staten for åtte prosent av Sovjetunionens totale oljeproduksjon. Men produksjonen avtok gradvis utover på 70- og 80-tallet og var i 1988 helt nede i 0,6 prosent av totalproduksjonen.

1991: Aserbajdsjan vedtok som første sovjetstat å erkære sin uavhengighet fra Sovjetunionen.

1992: Flere lokale oljeselskaper slo seg i løpet av året sammen og etablerte det aserbajdsjanske statsoljeselskapet som fikk navnet Socar.

1994: Ramme- og samarbeidsavtalene det internasjonale Azerbaijan International Operating Company, også kalt AIOC-konsortiet, inngikk med russiske Lukoil og aserbajdsjanske Socar høsten 1994, ga AIOC utvinningsrettigheter til henholdsvis 80 prosent av Chiraq- og Azeri-feltene og rundt 50 prosent av Gunashli-feltet.

1996: Det aserbajdsjanske parlamentet Milli Majlis godkjente en tilsvarende produksjons-delingsavtale for Shah Deniz-feltet, der BP og Statoil samlet fikk 51 prosent av petroleumsreservene.

1997: Socars egenproduksjon var kommet opp i 200 000 fat i døgnet. Enda en produksjons-fordelingsavtale for Bahar-feltet ble klar i løpet av året. En første tidligproduksjon av olje fra Azeri/Chirac-feltene gjennom The Northern Route Export Pipeline fra Baku til Novorossijsk ved Svartehavet i Russland, kom i gang.

1999: Statoil i gang med ordinær oljeproduksjon, og la samtidig frem planer om å bygge en oljerørledning til Middelhavet via Tyrkia.