Are Torgilsson Frode
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Are Torgilsson Frode (1067-1148), eller kjent som kun Are Frode (norrønt Ari fróði Þorgilsson = Are Torgilsson den vise) var den første og mest kjente av Islands historikere og kronikører i middelalderen. Are er forfatteren av Íslendingabók som i detalj redegjør for de norske ættene som bosatte seg på Island. Han er også kjent som den først skrev på norrønt språk (i motsetning til latin) av de islandske forfatterne.
Innhold |
[rediger] Liv
Are var sønn av Torgils, sønn av Gellir, sønn av Torkjell og som i henhold til hans eget slektstre videre som går tilbake til sagnkongene i Uppsala. Hans mor var Jóreiðr, en datterdatter av en sønn av den kjente Hall Torsteinsson, også kalt for Síðu-Hallr. På morsiden var Are da i ætt med Sæmund Frode.
Ares far døde tidlig da han ifølge Laxdøla saga som ung druknet i Bredefjorden. På grunn av dødsfallet kom Are til fostring hos farfaren til han var ni år gammel hvor denne dør i Danmark i 1073, og da blir Are satt til fostring hos Hall Torarinsson i Haukadal som Snorre Sturlasson har beskrevet som en «meget klok og sterk i hukommelsen». På Halls gård var også Teit Ísleivsson, sønn av Ísleiv Gissurarsson, den første biskop på Island, som ble Ares veileder og lærer. Teit som skal ha undervist mange prester og Are blir omtalt ham med stor ærbødighet.
Are Torgilsson ble boende i Haukadal til 1088 da han var 21 år. Hall dør i 1090, 94 år gammel, og deretter er de få detaljer om Ares liv. Det vites ikke om han allerede var presteviet, men den islandske forskeren Finnur Jónsson har antatt at han bosatte seg ved Snæfellsnes hvor ætten kom fra. Det er et paradoks at Are som en av de svært få forfattere i middelalderen som skrev om sin egen familie var så sparsommelig med detaljer om sitt eget liv.
Han giftet seg og fikk en sønn, Torgils, som også ble prest i samme område, og dennes sønn, Are den sterke, bodde også på samme gård. Are den sterkes datter ble gift med Tord Sturlasson som var bror av Snorre Sturlasson, og på den måten ble Are Torgilsson også del i Snorres ætt.
Are dør den 9. november 1148, rundt 80 år gammel. Det fortelles at biskop Magnus var tilstede ved hans dødsleie.
[rediger] Den lærde
Are Frode nøt stor anseelse i samtiden og ble betraktet som en av Islands beste menn. Han var oppfostret sammen biskop Gizurr, og var også venn av to samtidige biskoper, Gizurrs etterfølger, biskop Torlak Runolfsson (1118-1133), og biskop Kjetil av Holar (1122-1145). Han var også venn av Sæmund Frode, Islands første historiker og kronikør.
Are Frode omtales i den første grammatikalske avhandlingen på Island (1140): «de vise kunnskaper som Are Torgilsson har satt i bøker med skjønnsom forstand». I Påls saga heter det at «Are prest den frode, som har samlet mange kloke historiske kunnskaper.» I fortalen til Heimskringla roser Snorre Sturlasson ham ved å navngi ham som en viktig kilde til sin egen bok:
- «Are prest den frode, sønn av Torgils Gellesson, var den første mann her i landet som skreiv på norrønt mål kunnskaper om gammel og ny tid. I boka si skreiv han først om hvordan Island ble bygd, og om da lovene ble satt, så om lovsigemennene, hvor lenge hver av dem hadde sagt loven, og det brukte han å telle år etter, helt til kristendommen kom til Island og videre til sine dager.»
Og videre:
- «Det var ikke underlig at Are hadde god kunnskap om gamle hendinger både her og utenlands, når han hadde lært av så gamle og vise menn, og sjøl var han lærelysten og hadde godt minne.»
[rediger] Ares forfatterskap
Den boka som Snorre Sturlasson nevner er Íslendingabók (Islendingenes bok), og da som den første som ble skrevet på norrønt språk (i motsetning til latin). Mellom hundre år før Snorres skrifter, en gang mellom 1122 og 1133 skrev Are Frode en kort oversikt over Islands historie fra den første innvandringen og fram til 1122. Den ble skrevet i to utgaver, den eldste som dessverre har gått tapt inneholdt også en konungaæfi, en kronologi over de norske kongene. Denne utgaven har blitt priset for den la grunnlaget for den nordiske historieskrivingen, bestemte viktige epoker og viste deres sammenheng med mindre viktige hendelser. Den andre utgaven finnes nå på Árni Magnússon institutt i Reykjavík.[1]
Are Frode skriver «uten kunstneriske pretensjoner, nøkternt og beint fram, som oftest i muntlig stil. Han nevner alltid kilden for opplysningene sine, og han viser til hendinger i andre land for tidsfestingens skyld.» [2]. Hans skrifter er preget av kritisk vilje og tillegges derfor stor troverdighet. På Haukadal ble Are kjent med klassisk utdannelse. Hans skrivestil viser at han var familiær med den latinske kronikørtradisjonene, men samtidig tok han opp i seg den muntlige fortellerteknikken som var svært levende i Norge og på Island.
Det er mulig at Are Frode har bidratt til de eldste delene i den kollektive Landnámabók, som hovedsakelig ble skrevet av hans samtidige Kolskegg Frode, og som på 1200-tallet ble videreført av andre skribenter igjen. Boken er et enestående vitnesbyrd om Islands sagatid eller landnåmstid. Her nevnes det rundt 400 landnåmsmenn, hvor de kom fra, hvor de slo seg ned, hvem som var gift med hvem, og hvilke etterkommere de fikk. Alt i alt er mer enn 3000 mennesker nevnt og 1400 bosettere. Dette verket ble referanseverket alle senere sagaforfattere.
Når Are Frode blir nevnt i andre skrifter blir det referert til hans bøker i flertall: «Bror Gunnlaug sier at han især har skrevet sammen hva han har funnet i Are prest den frodes bøker...» [3]
Det har gitt antagelsen at han var forfatter av flere titler enn Íslendingabók, forutsatt at flertallsbenevnelsen ikke referer til ulike kopier og avskrifter av sistenevnte bok. Det er et par av de anonyme sagaene som forsøksvis har blitt tilskrevet Are Frode.
[rediger] Referanser
- ^ Den bevarte utgaven er merket som AM 113 a fol og AM 113 b på Árni Magnússon institutt.
- ^ Beyer, Harald og Edvard, Norges litteraturhistorie, Oslo 1978, side 38.
- ^ Jónsson, Finnur, Are hinn fróði Þorgilsson og Ares forfatterskab, København 1930
