Ardasjir I av Persia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Ardasjir I (tidlig mellompersisk Arđaxšēr «Som har den guddommelige ordre som sitt kongedømme»), også kjent som Ardashīr-i Pāpagān Ardashir, «sønn av Pāpağ» og som Artaxerxes, var hersker av Persia (226–241) og grunnleggeren av sasanide-dynastiet. Andre varianter av hans navn er Artaxares, Artashastra og Artakhshathra.

Innhold 1 Tidlige år 2 Religion og stat 3 Krig mot Roma 4 Kilder

[rediger] Tidlige år

Ardashir var født sent i det 2. århundret i Fars, en vasallstat under det parthiske imperiet. Hans far Pāpağ (eller Pāpak) fjernet den forrige kongen Gochihr og tok hans trone. Hans mor kan ha hatt navnet Rodhagh. Under hans fars styre, styrte Ardashir byen Darabjird og fikk tittelen «argobadh». Da Pāpağ døde, overtok hans eldre bror Šāpūr tronen. Men Ardashir gjorde opprør mot sin bror og tok kongetittelen for seg selv i 208.

Ardashir utvidet raskt sitt territorium, krevde lojalitet fra de lokale prinsene i Fars og fikk kontroll over naboprovinsene Kerman, Isfahan, Susiana og Mesene. Denne ekspansjonen fanget oppmerksomheten til arsakiden og storkongen Artabanes IV, Ardashirs overherre og hersker av det parthiske imperiet som marsjerte mot ham i 224. Deres arméer braket sammen ved Hormizdeghan og Artabanes ble drept. Ardashir fortsatte med å innvadere de vestlige provinsene av det nå ikke-eksisterende parthiske imperiet. Ardashir brakte det 400 år gamle imperiet til dets slutt og begynte fire århundrer med sasanide-styre da han ble kronet i 226 som enehersker av Persia og tok tittelen Šāhānšāh, «kongenes konge». Hans livsledsager Adhur-Anahid tok tittelen «dronningenes dronning»

I løpet av de neste få årene, ekspanderte Ardashir sitt nye imperium videre mot øst og nordvest og erobret provinsene Sistan, Gorgan, Khorasan, Margiana (i dagens Turkmenistan), Balkh og Khorasmia. Bahrain og Mosul ble også lagt til sasanidenes områder. Videre anerkjente kongene i Kushan, Turan og Mekran Ardashir som deres overherre. I vest hadde angrep mot Hatra, Armenia og Adiabene lite suksess.

[rediger] Religion og stat

Ifølge historikeren Arthur Christensen var den sasanidiske stat slik den ble etablert av Ardashir, karakterisert av to generelle trender som gjorde den forskjellig fra sin parthiske forgjenger: En sterk politisk sentralisering og organisert statlig støtte til zoroastrismen.

Det parthiske imperiet bestod av en løs føderasjon av vasall-kongedømmer under styret til storkongen. Ardashir, kanskje etter å ha sett av sin egen suksess svakhetene av slik desentralisering, etablerte et sterkt sentralt styre for å styre Persia. Imperiet ble delt inn i kantoner, størrelsen av de ulike var basert på militære forhold. Disse kantonene var laget for å motstå innflytelsen til arvede interesser og fødal rivalisering. Lokale guvernører som nedstammet fra den herskende familien bar tittelen shāh. I et forsøk på å beskytte den kongelige autoriteten fra regionale utfordringer, var de personlige rikene til sasanidene og grener av familien spredt over imperiet. Mens de gamle føydale prinsene (vāspuhrs) forble, ble det krevd av dem at de skulle dele militær tjeneste med deres lokale tropper (for det mest bønder som avtjente militær tjeneste på deltid som skatt). Det lavere adelsfolket ble kultivert som en kilde til militær styrke, dannet elitekavaleri i hæren og det kongelige huset fant en brukbar (og tydeligvis sikker) militær styrke gjennom å ansette leiesoldater.

Zoroastrismen hadde eksistert i det parthiske imperiet, og dets hellige tekst Avestaen, hadde antagelig blitt samlet under årene til arsakidene. Sasanidene kunne spore sitt opphav til Tempelet i Anahita ved Staxr, hvor Ardashirs bestefar hadde vært en høyerestående person. Under Ardashir ble zoroastrismen (noen ganger kalt Mazdean) ført frem og regulert av staten. Sasanidene bygde ildtempler og, under kongelig styring, en ny og offisiell versjon av Avestaen ble satt sammen av en prest kalt Tansār. Styret støttet offisielt zurvanist-doktrinen til religionen, som la vekt på konseptet om tid som det opprinnelige prinsippet, fremfor den konkurrende doktrinen til vayismen som la stor vekt på masse fremfor tid. Til tross for denne statlige støtten av en spesiell sekt, ser det ut til at andre religiøse rettninger ble tolerert så lenge de ikke blandet seg med den politiske autoriteten til sasanidene.

I andre innenrikssaker fastholdt Ardashir sin familiebase i Fārs, hvor han bygget strukturer som Ghal'eh Dokhtar og Ardashirs palass. Til tross for disse imponerende strukturene, etablerte han sitt styre i den gamle hovedstaden til partherne i Ctesiphon ved Tigris. Han gjenoppbygget også byen Selevkia som lå rett over elven og som ble ødelagt av romerne i 165 og gav den navnet Veh-Ardashir. Det ble oppmuntret til handel og viktige havner ved Mesene og Charax ble reparert eller bygget.

[rediger] Krig mot Roma

I de senere årene av hans styre involverte Ardashir seg i en serie bevæpnede konflikter med Persias store rival i vest, Romerriket.

Ardashirs eksapnsjonistiske tendenser gjorde at han var frustret over sin feilslåtte invasjon av Armenia, hvor en slektning av de tidligere arsakidherskerne i Parthia satt på tronen. Tatt i betraktning Armenias tradisjonelle posisjon som en alliert av romerne, kan Ardashir ha sett sin primære motstander ikke i armenerne og de kaukaskiske troppene han stod ovenfor, men i Roma og hennes legioner.

I 230 ledet Ardashir sin armé inn i den romerske provinsen Mesopotamia og la uten suksess festningsbyen Nisibis under beleiring. Samtidig dro hans kavaleri langt nok forbi den romerske grensen til å true Syria og Kappadokia. Det ser ut til at romerne foretrakk en diplomatisk løsning til krisen, og forsøkte å minne perserne om overlegenheten til den romerske armé, men uten å lykkes. Ardashir førte kampanjer mot utposter langs den romerske grensen året etterpå, men uten suksess. Resultatet var at den romerske keiseren Severus Aleksander dro østover og etablerte sitt hovedkvarter i Antiokia, men hadde problemer med å samle troppene sine og derfor igjen forsøkte diplomati, som Ardashir avviste.

Til slutt, i 232 ledet Severus Aleksander sine legioner i et angrep på tre steder på perserne. Men de separate armégruppene avanserte ikke på koordinert vis, og Ardashir klarte å dra nytte av uordenen og konsentrerte sine styrker mot fienden som rykket frem gjennom Armenia hvor han klarte å stoppe den romerske fremrykkningen. Men etter å ha hørt om de romerske planene om å marsjere mot hans hovedstad ved Ctesiphon, etterlot Ardashir bare en liten styrke i nord og møtte fiendens styrker som rykket frem i sør. Antagelig beseiret han den på avgørende måte. Men en kan anta at perserne led betydelig tap også, siden det ikke ble gjort noen forsøk på å forfølge de flyktende romerne. Begge lederne må ha hatt grunner til å unngå videre kamper, siden Severus Aleksander returnerte til Europa året etter og Ardashir ikke fornyet sine angrep på flere år, antagelig fordi han fokuserte sine styrker i øst.

Ardashir, sammen med sin sønn og etterfølger Šāpūr, invaderte Mesopotamia på nytt i 237. Dette forsøket førte til vellykkede angrep på Nisibis og Carrhae og sjokket dette førte til i Roma fikk keiseren til å gjenopplive den romerske klientstaten Osrhoëne. I 241 overvant Ardashir og Šāpūr endelig den stae festningen Hatra. Ardashir døde senere samme år.

Ardashir var en energisk konge, ansvarlig for Persias fornyelse, styrket zoroastrismen og etablerte et dynasti som ville vare i fire århundrer. Mens hans kampanjer mot Roma hadde begrenset suksess, var han i stand til å gjøre hva ingen perser hadde kunnet gjøre på en lang stund, fremtvinge et alvorlig svar fra det romerske styret og militæret, og på den måten gjøre klart for den betydelige suksessen hans sønn og etterfølger ville nyte mot samme fiende.

[rediger] Kilder

• Christensen, A. 1965: "Sassanid Persia". The Cambridge Ancient History, Volume XII: The Imperial Crisis and Recovery (A.D. 193-324). Cook, S.A. et al, eds. Cambridge: University Press, pp 109-111, 118, 120, 126-130.
• Oranskij, I. M. 1977: Les Langues Iraniennes. Paris: Librairie C. Klincksieck, pp 71-76. ISBN 2-252-01991-3.

Forgjenger:  Vologases VI

Konge av Persia (226–241)

Etterfølger:  Sjahpur I