Alexander Schmorell

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Alexander Schmorell (født 16. september 1917, død 13. juli 1943) var et av kjernemedlemmene i motstandsgruppen Den hvite rose som under andre verdenskrig kjempet mot nazismen i Tyskland og landets aggressive krigføring.

[rediger] Tidlig liv

Schmorell ble født i Orenburg i Russland. Hans far var en tyskfødt lege som hadde vokst opp i Russland, mens moren var russiskfødt datter av en ortodoks prest. Schmorell ble døpt i den ortodokse kirke. Moren døde av tyfus under den russiske borgerkrig, da han var bare to år gammel. I 1920 giftet faren seg med en tysk kvinne som også hadde vokst opp i Russland. De flyktet fra bolsjevikene og havnet i München da Alexander Schmorell var fire år gammel. Hans russiske barnepike var med, og han vokste opp som tospråklig.

Etter hans Abitur ble han kalt inn til Reichsarbeitsdienst, og deretter til Wehrmacht. I 1938 var han med under annekteringen av Østerrike, og deretter var han med under invasjonen i Tsjekkoslovakia.

Etter militærtjenesten begynte han i 1939 på medisinstudiet i Hamburg.

[rediger] Politisk aktivitet

Høsten 1940 vendte han sammen med sitt studentkorps tilbake til München. Der ble han kjent med Hans Scholl, og senere også Willi Graf. Schmorell og Hans Scholl lagde sammen de første fire av Den hvite roses løpesedler. I den andre løpeseddelen skrev Schmorell et avsnitt som fordømte holocaust.

I juni 1942 var han stridende sanitetssoldat på Østfronten sammen med Scholl, Graf og Jurgen Wittenstein. De kom tilbake med en sterk motstand mot tyskernes behandling av fiendtlige soldater og sivile under felttoget. Tilbake i Tyskland studerte Schmorell videre i München.

Schmorell og Hans Scholl kontaktet i desember 1942 professor Kurt Huber. De tre skrev tidlig i 1943 den femte løpeseddelen, «Appell til alle tyskere!». sammen med Scholl og Graf skrev han slagord på vegger i München tidlig i februar 1943.

Etter at søsknene Scholl og Christoph Probst ble arrestert forsøkte Schmorell å flykte til Sveits. Han ble arrestert 24. februar 1943, to dager etter at de tre var henrettet og samme dag som de ble gravlagt, da han ble gjenkjent i et tilfluktsrom.

Den 19. april 1943 ble han dømt til døden av Volksgerichtshof i den andre prosessen mot Den hvite rose. I motsetning til de tre første ble han ikke straks henrettet. I brevene han skrev fra fengselet forsøkte han å trøste sin familie, og forsikret dem med at han hadde forsont seg med sin skjebne og at han ikke fryktet døden. Den 13. juli 1943 ble han henrettet ved giljotinering sammen med Kurt Huber i Stadelheimfengselet. Hans grav befinner seg utenfor fengselet, i nærheten av gravene til søsknene Scholl og Probst.