Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk (1473 – 25. august 1554), var betydningsfull engelsk adelsmann og hensynsløs politiker som var overhodet for Howard-familien.
Howard var en mester i å overleve det forræderiske politiske miljøet ved hoffet til kong Henrik VIII av England. Howard ble beskrevet i samtiden av Ludovico Falieri, en ambassadør fra Venezia, i november 1531 som en «forsiktig, liberal, beleven og kløktig, kjenner alle, har meget stor erfaring i politisk styring, diskuterer verdenspolitikk beundringsverdig, streber etter større oppgaver, og er fordomsfull mot utlendinger... liten og spe som person, håret hans er svart...» Hans utdannelse og instinkter var gammeldags, og både i politikk som i religion var han konservativ, lite imponert over nye ideer og følte ubehag av ikke-adelige fra middelklassen som var kommet inn i administrasjonen og ved hoffet. Howard mente at landet måtte ledes av den tradisjonelle adelen.
Innhold |
[rediger] Howard-familien
Thomas var sønn av Thomas Howard, 2. hertug av Norfolk, og Elizabeth Tilney, enke etter Humphrey Bourchier. Inntil 1524 ble han tiltalt som jarl av Surrey til han ble hertug av Norfolk. Han giftet seg først med Anne av York, datter av kong Edvard IV av England og Elizabeth Woodville. Han fikk fire barn med sin første hustru, hvor den førstefødte, Thomas Howard (1496 – 1508) ble kun tolv år gammel, og de tre andre døde også som småbarn.
Da Anne av York døde i 1511 var han etter 17 år fortsatt barnløs og han giftet seg året etter med den betydelig yngre Elizabeth Stafford, datter av Edward Stafford, 3. hertug av Buckingham og Alianore Percy. Ekteskapet var ulykkelig, etter sigende ettersom han viste fram sitt utroskap med sin hustrus kammerpike Bess (Elizabeth) Holland, og brutalt banket opp sin hustru når hun protesterte. De fikk fire barn sammen. Deres eldste sønn var poeten Henry Howard, jarl av Surrey. De andre var Mary Howard, Thomas Howard og Katarina Howard. Han fikk i tillegg sannsynligvis datteren Jane Goodman utenfor ekteskap med Bess Holland.
Thomas etterfulgte sin yngre bror Edward Howard som Lord High Admiral i 1513 da broren døde i kamp mot franskmennene, og ved sin fars død i 1524 arvet han hertugdømmet Nordfolk. Han ble også Lord High Treasurer og Earl Marshal, noe som gjorde ham til den fremste blant de adelige i kongedømmet. Han utmerket seg i flere ganger i krig og var en dyktig soldat.
[rediger] De første årene
Thomas Howard fikk en typisk utdannelse for middelalderen som inkluderte latin og fransk, grammatikk, retorikk, logikk, foruten noe matematikk og musikk. Det synes som om han som ung mann studerte sammen med sin halvbror, John Bourchier, 2. baron Berners.
I 1484 han til det kongelige hoffet og ble forlovet med Anne av York, datter av Edvard IV og niese av Rikard III. Sammen med sin bror Edward ble han plassert i husholdningen til kong Henrik VII som pasje og hvor de lærte seg underdanighet til det nye kongelige dynastiet, ble opplært som herrer og tjente som fornemme gisler for jarlen av Surreys lojalitet.
Den 4. februar 1495 ble han gift med Anne i Westminster Abbey og ble således svoger til Henrik VII. Han ville likevel ha vært uten eiendommer og formue ettersom Anne ikke brakte noe annet navnet inn i ekteskapet. Dronning Elizabeth av York støttet sin søster med en beskjeden ukentlig sum og betalte for et lite antall personlige tjenere mens jarlen av Surrey ga dem en rekke hus og en mindre inntekt.
Våren 1497 begynte han sin militære karriere ved å slå ned et opprør i Cornwall som endte ved Blackheath den 17. juni. Han ble deretter sendt nordover til sin far som tjenestegjorde som visekongen i kampen mot skottene. Etter en rekke mindre slag og reid over grensen kom kong Jakob IV av Skottland og kong Henrik VII til en fredsavtale i januar 1502. For deres andel i krigen ble Thomas og hans bror Edward forfremmet til riddere av deres far ved Ayton Castle i september. Året etter da hans far eskorterte Margaret Tudor til Skottland ble Howard-familien med. Thomas fulgte også sin far på en diplomatreise til Flandern i 1507.
Det er sparsommelig informasjon om Thomas Howards gjøren i resten av regimet til kong Henrik VII og han synes ikke å ha utmerket seg spesielt, men levde stort sett fredelig i Stoke og Lambeth med hustru. Det var først da Henrik VIII ble konge at Thomas Howard trår fram i lyset.
[rediger] Politisk manipulator
Når Henrik VII dør i april 1509 var Thomas Howard sammen med sin far ved begravelsen, og han deltok også ved ridderturneringen som feiret kroningen av den nye kongen. På den første dagen vant Thomas Howard og Sir John Carre prisen på 500 merker som de dyktigste ridderne.
Han ble nominert til Order av Garter i 1510, og i august ble han sendt med sin bror Edward for å bekjempe den beryktede skotske sjøkapteinen og sett fra engelsk side også piraten Andrew Barton. Etter et regulært sjøsalg i Nordsjøen utenfor kysten av Kent ble Barton drept og hans to skip erobret.
I oktober ble Den hellige forbund signert i Roma og kong Henrik VIII og kong Ferdinand II av Spania ble enige om England skulle bli med i krigen mot Frankrike fra 30. april 1512, og her fant Howard-familien nye muligheter. Thomas Howard ble sendt for vokte kongedømmets nordlige områder mens broren Edward fikk en kommando til sjøs. Sammen med deres framtidige svoger Rhys ap Griffith (som ble gift seg med deres søster Katharine Howard) deltok de i den engelske hæren som støttet den spanske invasjonen av sørlige Frankrike. Thomas Howard var nestkommanderende under Thomas Greys, 2. marki av Dorset, ledelse, men ekspedisjonen var en fiasko. Han skrev til kardinal Thomas Wolsey (for øvrig det første dokumenterte skriv etter Howard) hvor han ikke la skjul på katastrofen. «Spanjolene», skrev han, «ville ikke gi engelskmennene noe militær støtte for de elsket penger mer enn deres egne».
Etter at hans første hustru døde giftet han seg med Elizabeth Stafford som var omtrent nitten mens han selv var en mann på rundt førti. Ekteskapet ble hurtig arrangert, hennes kjærlighetsforhold til den unge Ralph Neville, den senere 4. jarl av Westmorland, ble satt til side og de var gift ved påsketider. Også økonomisk var det nye ekteskapet lønnsomt, men ga i tillegg nye slektsallianser som jarlene av Derby, Oxford, Sussex, Bridgewater, Devon og Wiltshire foruten baronene Lisles og Dacres.
Den 12. august 1512 ble hans svoger Thomas Knyvett drept i et dumdristig tokt til sjøs utenfor Brest i kamp mot franskmennene. Edward Howard svor hevn med det resultat at også han ble drept den 25. april 1513, og tapet av broren betydde nye muligheter for Thomas da han ble utnevnt som den nye øverste admiral. Den 7. mai reiste han til Plymouth for ta den engelske flåten i øyesyn.
[rediger] Ut av sin fars skygge
Thomas Howard slåss mot skottene i slaget ved Flodden Field i september 1513 og ble året etter jarl av Surrey da hans far ble gjort til hertug av Norfolk. Thomas Howard den yngre etablerte seg selv som en betydningsfull soldat til lands som til vanns, og var nå utenfor sin fars skygge og en maktfaktor i eget navn.
Han tjenestegjorde som visekonge av Irland i årene 1520-1521 og etterfulgte sin far som øverste skatteminster i 1522 og ble selv hertug av Norfolk i 1524, og ledet den politiske opposisjonen mot kardinal Thomas Wolsey.
Det var først da Howards niese Anne Boleyn ble kong Henrik VIIIs elskerinne en gang rundt 1527 at hans innflytelse begynte å gjøre seg gjeldende, men samtidig var forholdet til Anne Boleyn vanskelig da hun oppfattet sin onkel som både selvisk og ikke til å stole på, men de forble politiske allierte til begynnelsen av 1530-tallet. Han skal ha klaget på at Anne Boleyn brukte ord om ham «som man ikke vil ha benyttet på en hund». Hun ble kronet som dronning i 1533 og var den som sannsynlige var ansvarlig for å arrangere et ekteskap mellom Howards datter Mary Howard til kongens sønn utenfor ekteskap, Henry Fitzroy, hertug av Richmond.
Dronning Annes religiøse og politiske visjoner var langt mer radikale enn Howards, og deres forhold ble langt dårligere i årene 1535 og 1536. Det er mulig at han bidro til kongens forhold til Anne Boleyns kusine og hans egen niese Margaret Shelton. Ved å sette sin egen sikkerhet og politiske ambisjoner over familielojaliteten ble han en av dommerne som dømte Anne Boleyn i 1536 og ga henne en dødsdom til tross for hennes opplagte uskyldighet i anklagene. Dagen etter bidro han til å dømme Annes bror George Boleyn, vicomte av Rochford, til døden for den usannsynlige anklagen om å ha begått incest med sin søster, dronningen, mens den egenlige grunnen var at Anne Boleyn ikke kunne føde kongen en sønn.
Det var åpenbart at Howards ambisjoner var først og fremst å gjøre sin egen familie den mest betydningsfulle adelsfamilien i England, og deretter, om mulig, å plassere en Howard på den engelske tronen, sekundært å være i en posisjon hvor han var uunnværlig for tronen, og i sine mørkeste dager beholde sitt hode. Han var uten tvil villig til å ofre både religion og familiemedlemmer for å fremme sine egne ærgjerrige ambisjoner.
[rediger] Blodige hoffintriger
Til tross for tragedien med Anne Boleyn benyttet Thomas Howard en annen niese, den svært unge Catherine Howard, for å styrke sin egen makt ved hoffet eller ved å arrangere et forhold mellom niesen og den nå aldrende kongen. Han benyttet seg av kongens bryllup med Katarina Howard den 28. juli 1540 til å endelig kvitte seg med sin innbitte fiende Thomas Cromwell, 1. jarl av Essex, som ble arrestert og halshugget den samme dagen som kongens bryllup blr feiret. Dronning Katarinas regime ble likevel kortvarig ettersom Thomas Cranmer, erkebiskop av Canterbury, oppdaget at hun allerede hadde vært hemmelig forlovet før ekteskapet med kong Henrik VIII og hadde vært åpent indiskret siden. Hun ble halshugget i februar 1542 og flere medlemmer av familien Howard ble fengslet i Tower of London samtidig, blant annet Thomas Howards stemor, brødre, to svigerinner og et antall tjenere.
Katarina Howards henrettelse i 1542 var vendepunktet for Thomas Howards politiske klatring og han mistet brått kongens gunst til tross for hans desperate anstrengelser for å lege spliden. Han ble tvunget tilbake til en posisjon som ren militær offiser. Han ble også betraktet som en leder av det katolske partiet da kirken i England ble reformert. Han var en venn av Thomas More, og støttet William Roper, svoger av William Dauntesey, begge svigersønner av Thomas More.
Et mektig tilbakeslag kom i 1546 da hans sønn Henry Howard, jarl av Surrey, ble anklaget for forræderi. Hans sønn var en utdannet mann, stundom kalt for «poeten», men hadde også et rykte som en dyktig soldat. Han ble beskyldt for å innkvartere Edvard Bekjennerens våpen som sin egne, en symbolsk handling som betydde at han strebet etter tronen. Seymour-fraksjonen ved tronen, Howard-familiens fiender, ledet av brødrene Edward og Thomas Seymour, sto bak anklagen og fikk også faren Thomas Howard inkludert i tiltalen for høyforræderi.
[rediger] Tiltalt for høyforræderi
Hertugen av Norfolk og hans sønn jarlen av Surrey ble sendt til Tower of London den 12. desember 1546. Hans egen husholdning ble tvunget til å vitne i mot ham, og også hans søster Mary gjorde det samme. Den 3. januar 1547 forsvarte sønnen Henry seg i Guildhall overfor partiske dommere som var utvalgt for sitt hat for ham. Han ble dømt skyldig av juryen for å bli hengt, trukket og kvartert, men denne dommen ble ikke utført. Han ble i stedet halshugget den 19. januar 1547 på Tower Hill og ble gravlagt i Allehelgenkirken i Barking. Hans etterlatenskaper ble senere flyttet av hans sønn og gravlagt i et spektakulært malt alabastgrav i Framlingham.
Thomas Howard kunne ikke på grunn av sin høye adelsgrad ikke bli dømt av menn som ikke var hans like, og denne utsettelsen reddet livet hans. Han satt fengslet, sannsynligvis i Beauchamp Tower, i løpet av resten av Henrik VIIIs regime, men i kongens siste dager ble anmodingen om henrettelsen presset fram. Alle bekvemmeligheter ble fjernet fra ham, inkludert bøker og sengeteppe, og retten til mosjon. Denne samme dagen han skulle henrettes døde kong Henrik VIII uten at hans signatur foreligger, og Thomas Howard berget livet ved en tilfeldighet. Hans sønn Henry Howard ble således den siste som ble henrettet i løpet av kong Henrik VIIIs omstridte kongedømme.
Tidlig i unge kong Edvard VIs kongedømme var hertugen av Norfolk fortsatt fengslet. Den 3. mars 1547 ble John Markham, løytnant ved festningen, beordret om å gi fangen klær og personlige effekter tilbake og i februar 1547 ble han tillatt besøk fra familien. Da John Dudley, 1. hertug av Northumberland, kom til politisk makt fikk Howard stadig økte privilegier tilbake og i april 1551 fikk han lov til å få besøk av sin sønn Thomas Howard.
Etter at Edward Seymour, 1. hertug av Somerset, ble henrettet i 22. januar 1552, ble det klart at den gamle hertugen ikke lenger ble betraktet som en større trussel og kunne i prinsippet bli frigitt. Det eneste som hindret det var de som hadde skodd seg økonomisk på hans fall. Han forble fengslet helt til Maria Tudor kom til London i august 1552. Da den katolske Maria ble kronet som Maria I av England ble han løslatt ved at han representerte en viktig katolsk familie og hans titler gjeninnsatt. Det ble en gledens dag for familien, og hertuginnen av Norfolk, som hadde vært separert fra sin ektemann i de siste tyve årene, benyttet anledningen til å bli gjenforent med sin ektemann.
[rediger] De siste årene
Thomas Howards første viktige oppgave for den nye dronningen var å presidere rettssaken mot hertugen av Northumberland som ble dømt til døden og henrettet den 23. august 1553.
Hans andre oppgave var å lede de militære styrkene mot et opprør som protesterte mot dronningens kommende ekteskap med en spansk prins og planla å sette prinsesse Elisabeth, Anne Boleyns datter, på tronen. Opprøret ble ledet av Thomas Wyatt den yngre, som kuriøst nok var sønn av Henry Howards litterære partner Thomas Wyatt. Resultatet av Howards nedkjemping av Wyatt-opprøret var at prinsesse Elisabeth ble arrestert og forvart i Tower of London, men det var ingen planer om å tiltale henne for forræderi.
Thomas Howard selv, nå gammel og slitt, døde ved Kenninghall kort tid etter Wyatt-opprøret den 25. august 1554. Han ble etterfulgt av sin sønnesønn, Thomas Howard, 4. hertug av Norfolk. Sønnesønnen var også katolikk og endte opp med å få sin fars dystre skjebne ved å bli halshugget for høyforræderi på ordre av dronning Elisabeth I i 1572.
En siste endring i hans testamente ga £100 til Jane Goodman, en unge kvinne som levde hans hus i London. Hun var sannsynligvis hans datter utenfor ekteskap og selv i 1571 ble hun nevnt som en av Howard-familiens husholdning. Ingenting ble derimot gitt til hennes mor Elizabeth Holland, hans tidligere elskerinne. Hans grav er i kirken Framlingham i Suffolk og er sannsynligvis det beste bevarte eksempelet på utsmykket steinarbeid i England.
[rediger] Ekstern lenke
- Thomas Howard (3rd D. Norfolk) - utvidet biografi
