Svartrygget sjakal
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Svartrygget sjakal | |
|---|---|
 Sørafrikansk svartryggsjakal |
|
| Vitenskapelig(e) navn: |
Canis mesomelas (Schreber, 1775) |
| Norsk(e) navn: | svartryggsjakal, sølvryggsjakal, (skaberaksjakal) m.m. |
| Hører til: | sjakaler, virkelige hunder, hundelignende canider |
| IUCNs rødliste: [1] | |
ver 3.1
 LC — Livskraftig |
|
| Habitat: | skog, savanne, krattskog, ørken, kyststrøk m.m. |
| Utbredelse: | se kartet |
 Sør- og Øst-Afrika |
|
| Underarter: |
|
Svartrygget sjakal (Canis mesomelas) er en av tre arter med sjakaler og tilhører canidene. Den er endemisk for Afrika og finnes i to distinkte populasjoner, en i øst og en i sør, separert fra hverandre med ca. 900 km. Svartryggsjakalen er et rovdyr på størrelse med en mindre mellomstor hund og regnes som en av Afrikas mest suksessfulle rovdyrarter.
Innhold |
[rediger] Beskrivelse
På swahili kalles den «bwegha». Svartryggsjakalen blir av og til også kalt sølvrygget sjakal eller sølvryggsjakal, noe som tilskriver seg fargen på ryggen. Den har en karakteristisk sort sadel (som av og til kan ha større eller mindre innslag av sølvgrå behåring) over ryggen. Pelsfargen som sådan er rødbrun-brun, mot noe lysere (blekere) farge i buken, innsiden av lårene og nederst på bena, foran på brystet, halsen og på undersiden av underkjeven.
Kroppen er langstrakt og ekstremitetene lange og slanke. Halen har kraftig busket behåring som blir mørkere utover mot haletippen, som er helt sort. Hodet er relativ lite og triangulært i formen. Den har et langstrakt, smalt (revelignende) snuteparti (smalere og lenger enn hos stripesjakalen og gullsjakalen). Øynene er skråstilte og den har store stående ører.
Lengden er ca. 70-100 cm (eksklusiv hale) og skulderhøyden ca. 28-40 cm hos voksne individer. Vekten ligger på ca. 5-12 kg. Tispene (i snitt ca. 7,7 kg) blir gjerne noe mindre enn hannene (i snitt ca. 8,4 kg), men kjønnspreget er ikke utpreget. Som hovedregel varierer denne sjakalen i størrelse fra område til område. Det er kjent at den sørafrikanske underarten i snitt har noe lengre skalle (som er nærmest pæreformet) en den østafrikanske.
I vill tilstand kan svartryggsjakalen leve til den blir 10-12 år gammel, men det er mer typisk at den blir omkring 7 år.
[rediger] Anubis-teorien
Svartryggsjakalen er utvilsomt den mest karakteristiske av sjakalene. Den er slankere bygget og har store karakterisiske stående ører. Til tross for at det aldri er funnet bevis for svartryggsjakal nord for det sørlige Etiopia, må det være denne sjakalen de gamle egypterne har brukt som forbilde for dødsguden Anubis. De andre passer nemlig ikke like godt inn i det bildet som ble tegnet av dødsguden. Med tanke på svartryggsjakalens manglende utbredelse til egyptiske områder er det allikevel tvilsomt om sjakalen kan være opphavet til Anubis. Det eneste logiske alternativet er trolig en type urhund alá tesem, selv om de fleste egyptologer ser ut til å mene at det er en sjakal som har vært modell.
[rediger] Underarter
Hele seks underarter av svartryggsjakalen har blitt beskrevet (Allen[2], 1939), men i dag anerkjennes kun to. I 1977 anerkjente Coetzee[3] fem underarter, mens Meester[4] i 1986 klassifiserte alle som samme underart, selv om han nevnte to andre underarter i den østlige regionen. I 1997 klassifiserte imidlertid Kingdon[5] svartryggsjakalen i to distinkte underarter, en i det sørlige Afrika og en i de østlige delene av Afrika. Han nevnte de tre andre som varianter innenfor disse. Et av argumentene for de to underartene var lengdeforskjellen på skallen. Den sørafrikanske underarten er dessuten i snitt noe større enn den østafrikanske.
- Canis mesomelas mesomelas, sørafrikansk svartryggsjakal (Schreber, 1775)
- Canis mesomelas achrotes, variant, kyststrøk i sørvestafrika (Thomas, 1926)
- Canis mesomelas arenarum, variant, Great Namaqualand, sørvestafrika (Thomas, 1926)
- Canis mesomelas schmidti, østafrikansk svartryggsjakal (Noack, 1897)
- Canis mesomelas elgonae, variant, Uasin Gishu platået, bristisk østafrika (Heller, 1914)
[rediger] Geografisk utbredelse
Fossile funn bekrefter at svartryggsjakalen fantes for 2-3 millioner år siden i Kenya, Tanzania og Sør-Afrika (Savage[6], 1978). Det er imidlertid aldri funnet fossiler lenger nord enn det sørlige Etiopia, noe som indikerer at den har vært endemisk for områdene sør for Sahara. Der finnes den i to distinkte populasjoner, en i Østafrika og en i Sørafrika (Loveridge m.fl.[7], 2004), som skilles av en avstand på ca. 900 km.
I den østafrikanske regionen inkluderer utbredelsesområdet land som Djibouti, Eritrea, Etiopia, Kenya, Mosambik, Sudan, Somalia, Tanzania, Uganda og Zimbabwe.
I den sørafrikanske regionen inkluderer utbredelsesområdet land som Angola, Botswana, Lesotho, Namibia, Sør-Afrika og Swaziland.
[rediger] Atferd og reproduksjon
Svartrygget sjakal regnes som døgnaktiv, men den er gjerne mest aktiv i grålysningen og skumringen. I områder der de gjerne forfølges av mennesker blir de gjerne nattaktive. Det har også blitt registrert at denne sjakalen er mest aktiv i den intermediære månefasen natterstid, mens de blir mindre aktive når det er fullmåne eller nymåne (Ferguson m.fl.[8], 1988). Svartryggsjakalen er kjent for å være svært vokale og har et stort forråd av lyder.
Svartryggsjakaler er monogame og danner parforhold som normalt varer livet ut. De er svært territoriale og forsvarer reviret aggressivt mot inntrengere. I snitt varierer territoriene i størrelse etter de lokale forholdene. I sør er gjennomsnittet ca. 18,2 km2, i Kalahari ca. 4,3 km2.
Sjakalene danner små grupper, som består av foreldre og deres nærmeste avkom. Eldre søsken fungerer som «hjelpere» og bidrar til oppdragelsen og pass av valper. Studier har vist at par som ikke har slike hjelpere i større grad taper valpene til andre rovdyr.
I sør er paringstiden mellom mai og august. Tispene går drektige i ca. 60 dager før valpene fødes. Kullet, som fødes i et hi, består i snitt av seks valper. Tispa dier valpene i tre uker før de viser seg ute. De blir avvent i 8-9 ukers alderen og er fullstendig uavhengig av hiet etter 14. uke. Ungdyr fra tidligere kull hjelper til med valpepasset. Valpene når seksuell modenhet ved ca. elleve måneder.
[rediger] Habitat og matvaner
Svartrygget sjakal trives i en rekke ulike habitater, noe som også inkluderer tørre ørkenområder i kystnære strøk, berg og fjellområder, gressland, tørre savanner, spredt krattskog og småskog, regulære skogområder iblandet savanne, og dyrket mark. Med andre ord, de trives nesten over alt, men ikke der vegetasjonen er for tett. Det er registrert dyr i høyder opp mot 3 000 moh. C. m. elgonae er en variant som for det meste holder til i høyden på Uasin Gishu platået i Riftdalen (ca. 2 400 moh) i Kenya, der klimaet er temperert.
Svartryggsjakalen regnes som altspisende. Dietten varierer i takt med tilgangen på føde. De jakter opportunistisk i grupper når et passelig bytte er tilgjengelig. Parvis jakt har en suksessrate på ca. 67%, men denne synker til ca. 16% om den jakter alene (Wyman[9], 1967). Små pattedyr, reptiler, fugl og fugleegg, kadavere og mat som måtte ligge igjen etter mennesker er den mest vanlige kosten, men den spiser også fisk og sel (Namibiakysten), virvelløse dyr og planter og frukt om anledningen byr seg. Stor tilpasningsevne og variert kosthold regnes som hovedårsaker til dette rovdyrets suksess.
[rediger] Annet
Arten er ikke truet og står som sådan oppført som «least concern» (uten bekymring) på IUCNs rødliste for truede arter, selv om bøndene på første halvdel av 1900-tallet gjorde hva de kunne for å kvitte seg med den. I kampen brukte de alt fra feller og våpen til gift og gass, uten å lykkes. Arten nevnes heller ikke av CITES.
Det er kjent at svartryggsjakalen tar buskapsdyr om anledningen byr seg, noe som fører til at bøndene i Afrika fortsatt ser på denne rovdyret som en plage og gjør hva de kan for å begrense populasjonene. Likeledes er det kjent at svartryggsjakalen er bærer av rabies, noe som blant annet har ført til at den brukes i forskning for utvikling av ny rabiesvaksine.
[rediger] Se også
[rediger] Referanser
- ^ Loveridge, A.J. & Nel, J.A.J. 2004. Canis mesomelas. In: IUCN 2006. 2006 IUCN Red List of Threatened Species. Downloaded on 05 August 2007.
- ^ Allen, G. M. 1939. «A checklist of African Mammals». Special publication. Bull. Mus. Comp. Zool., 83. Cambridge, Mass.
- ^ Coetzee, C.G. 1977. Order Carnivora. Part 8. In: J. Meester and H.W. Setzer (eds). «The mammals of Africa: an identification manual». pp: 1-42. Smithsonian Institution Press, Washington, DC, USA.
- ^ Meester, J. A. J., I. L. Rautenback, N. J. Dippenaar, and C. M. Baker. 1986. «Classification of southern African mammals». Transvaal Museum Monograph 5:1–359.
- ^ Kingdon, J. 1997. «The Kingdon field guide to African mammals». Academic Press, San Diego, California.
- ^ Savage, R. J. G. 1978. Carnivora. Pp. 249–267 in «Evolution of African mammals» (V. J. Maglio and H. B. S. Cooke, eds.). Harvard University Press, Cambridge, Massachusetts.
- ^ Loveridge, A.J. & Nel, J.A.J. 2004. «Canis mesomelas». In: IUCN 2006. 2006 IUCN Red List of Threatened Species. Downloaded on 18 June 2007.
- ^ Ferguson, J. W. H., J. S. Galpin, and M. J. De Wet. 1988. «Factors affecting the activity patterns of black-backed jackals, Canis mesomelas». Journal of Zoology (London) 214:55–69.
- ^ Wyman, J. 1967. «The jackals of the Serengeti». Animals 10:79–83.
