Safavidene var et aseri-språklig iransk dynasti som hersket fra 1501 til 1736 og som etablerte shia-islam som Irans offisielle religion. De forente dets provinser under ett iransk herredømme og styrket dermed en før-islamsk persisk identitet og fungerte som en bro til moderne Iran.

Innhold

1 Opprinnelse
2 Safavide-statens oppkomst
3 Sjiaislam blir statsreligion
4 Sjah Abbas
5 Økonomi
6 Kultur
7 Nedgangen til safavide-staten
8 Safavide-sjahene i Iran
9 Eksterne lenker

[rediger] Opprinnelse

Safavide-dynastiet hadde sin opprinnelse i en lenge etablert sufi-orden, kalt Safaviyeh, som blomstret i Aserbajdsjan fra det 14. århundre. Dets grunnlegger var sjeik Safi Al-Din (1252–1334) som den ble oppkalt etter.

Sjeik Safi, eller Safi-Al-Din Abul Fath Is'haq Ardabili, kom fra Ardebili, en by i iransk Aserbajdsjan hvor hans tempel fortsatt eksisterer. Han var en disippel av den berømte sufi-stormesteren sjeik Zahed Gilani (1216–1301) av Lahijan. Safi Al-Din var åndelig arving av sjeik Zahed og forandret den arvede Zahediyeh-sufi-ordenen til safaviyeh-ordenen. Opprinnelig var safaviyeh en åndelig respons til opptøyene og uroen i det nordvestre Iran/østlige Anatolia i tiårene etter den mongolske invasjonen. I det femtende århundrefikk safaviyeh gradvis politisk og militært fotfeste i maktvakumet som fulgte nedgangen til timurid-dynastiet. Etter å ha blitt safaviyeh-leder i 1447, forandret Junayd det til en revolusjonær sjiamuslimsk bevegelse med mål å ta makten i Iran.

[rediger] Safavide-statens oppkomst

Safavide-imperiet med sine grenser i 1512.

Ālee-Qāpu-palasset var setet i safavide-hovedstaden i Isfahan, Iran.

I løpet av det femtende århundret ekspanderte osmanerne over Anatolia og sentraliserte kontroll ved å forfølge sjiaislam. De forbudte den ved overgangen til det nye århundret. I 1501 forente forskjellige upåvirkede militser fra Aserbajdsjan og det østlige Anatolia kollektivt kalt Qizilbash (aseri for «røde hoder» pga deres røde hodeplagg) seg med safaviyeh i Ardebil for å erobre Tabriz fra den da herskende sunni-turkmenske alliansen kjent som Ak Koyunlu (de hvite sauers emirat) under lederskapet til Alwand.

Safaviyeh ble ledet av en femten år gammel gutt, Ismail I. Han var Jaunayd's barnebarn og en etterkommer, på sin fars side, av sjeik Safi Al-Din, og, på sin mors side, barnebarnet av Uzun Hasan, grunnleggeren av Ak Koyunlu. For å etablere politisk begunnelse hevdet safavide-herskerne å være etterkommere fra imam Ali og hans kone Fatima, datter av Muhammed, gjennom den syvende imam Musa al-Kazim. For videre å legitimere sin makt la også Ismail I til krav på kongelig sasanidisk arv etter å ha blitt sjah.

Med erobringen av Tabriz startet safavide-dynastiet. I mai 1501 erklærte Ismail I Tabriz som sin hovedstad og seg selv som sjah av Aserbajdsjan. Ismail I fortsatte å ekspandere sin base i det nordvestre Iran. Han ble erklært sjah i Iran i 1502. Gjennom resten av tiåret slo Ismail I tilbake angrep fra osmanerne, fjernet restene av Ak Koyunlu og fortsatte å ekspandere sitt territorium, Hamadan i 1503, Shiraz (by) og Kerman i 1504, Najaf og Karbala i 1507, Van i 1508, Khorasan og Herat i 1510. Innen 1511 var usbekerne i nordøst drevet over Amu Darya hvor de erobret Samarkand og etablerte shaibanid-dynastiet, og fra hvor de fortsatte å angripe safavidene. Under hans styre var det offisielle språket ved det kongelige hoff aseri.

I mellomtiden tapte de flåteløse safavidene Hormuz til portugiserne i 1507.

I 1514 invaderte den osmanske sultanen Selim I det vestlige Armenia og fikk den uforberedte safavidiske hæren til å trekke seg tilbake. Safavidene var bevæpnet med sverd og buer mens osmanerne hadde musketter og artilleri. Osmanerne rykket videre og 23. august 1514 klarte de å engasjere safavidene i slaget om Chaldiran vest for TAbriz. Safavidene ble beseiret og, da osmanske styrker beveget seg mot Tabriz, startet en brent-jords-taktikk. Tabriz ble tatt, men den osmanske hæren nektet å følge safavidene inn i de persiske høylandene og trakk seg i løpet av vinteren ut av Tabriz. Dette krigføringsmønsteret gjentok seg under sjah Tahmasb I og sultan Suleiman I.

[rediger] Sjiaislam blir statsreligion

Ismail I gjorde sjia-islam obligatorisk for hele nasjonen, med dødsstraff for avvik. Ismail tvang lokalbefolkningen (som på den tiden hovedsakelig var sunni) til å konvertere. Sunnienes ulama, den religiøse autoriteten, ble enten drept eller sendt i eksil. Ismail innførte sjiitiske religiøse ledere, gav dem land og penger i bytte mot lojalitet. Dette gjorde dem effektivt til et religiøst aristokrati og en forlengelse av regjeringen. Til tross for safavidenes opprinnelse ble til og med uoffisielle sufi-grupper forbudt. Dette var første gang siden fallet til Fatimid-kalifatet i 1171 at sjiitter hadde fått så mye makt i den islamske verden. I de følgende århundrene ville denne religiøse ordningen både sementere både Irans interne sammensetning og nasjonalistisk forskjellighet og provosere frem angrep fra dens sunniislamske naboer.

Iran ble et føydalt teokrati. Der var ingen skiller mellom religion og stat. Sjahen hadde posisjonen som guddommelig utpekt leder for begge. Qizilbashi-lederne ble gitt posisjonen som wakil, embeter ansvarlig for den provinsielle administrasjonen. Innledningsvis hadde safavidene bare indirekte kontroll over provinsene, men i løpet av det 16. århundre konsoliderte qizilbashi sitt herredømme over provinsene og konkurrerte med sjahen om makten. Qizilbashi-stammene var essentielle for militæret i Iran og under svake sjaher, klarte wakilene å tilkjempe seg mer innflytelse og delta i hoffintriger (et eksempel er attentatet på sjah Ismail II).

Konstante kriger med osmanerne gjorde at sjah Tahmasp I flyttet hovedstaden fra Tabriz, som gjentatte ganger ble erobret av de osmanske troppene, til den indre byen Qazvin i 1548. Senere flyttet sjah Abbas I hovedstaden enda dypere inn til den sentrale iranske byen Isfahan, og bygget en ny by ved siden av den antikke persiske byen. Fra denne tiden begynte staten å ta en mer persisk karakter. Safavidene lyktes til slutt i å etablere ett nytt persisk nasjonalt monarki.

[rediger] Sjah Abbas

Shah Abbas konge av perserne
Kopperutskjæring av Dominicus Custos, fra hans Atrium heroicum Caesarum pub. 1600-1602

Den største av safavide-monarkene, sjah Abbas I (1587-1629) kom til makten i 1587 etter å ha overlevd qizilbashi-hoffets intriger og mord. Han anerkjente ineffektiviteten til sin hær som stadig ble beseiret av osmanerne som hadde erobret Georgia og Armenia og av usbeker som hadde erobret Mashhad og Sistan i øst. Først ba han om fred i 1590 med osmanerne ved å gi vekk territorium i nordvest. Så hjalp en engelsk general, Robert Sherley, Abbas I med å reorganisere sjahens soldater til en veltrent stående hær med profesjonelle offiserer etter europeisk modell (og som osmanerne allerede hadde adoptert). Han adopterte helhjertet bruken av krutt. Hæren var delt inn i ghulamere (kongelige tjenere eller slaver som vanligvis ble rekrutert fra Armenia, Georgia og det nordvestre Kaukasus), tofongchsi (musketerer) og topchis (artillerimenn).

Abbas I kjempet først mot usbekene, gjenerobret Herat og Mashhad i 1598. Så snudde han seg mot osmanerne og gjenerobret Bagdad, det østlige Irak og provinsene i Kaukasus innen 1622. Han brukte også sin nye styrke til å fjerne portugiserne fra Bahrain (1602 og, med engelsk marine, fra Hormuz (1622) i Persiagulfen (en vital link i potugisisk handel med India). Han utvidet kommersielle lenker med det engelske Østindia-kompaniet. På denne måten klarte Abbas Å bryte avhengigheten av qizilbashi for militær styrke og sentraliserte kontrollen.

De osmanske tyrkerne og safavidene kjempet om de fruktbare slettene i Irak i mer enn 150 år. Erobringen av Bagdad av Ismail I i 1509 ble bare fulgt av tapet av byen til den osmanske sultanen Suleiman I i 1534. Etter etterfølgende kampanjer gjenerobret safavidene Bagdad i 1623, men tapte den igjen til Murad IV i 1638. Etterpå ble en traktat etablert som fastsatte en grense mellom Iran og Tyrkia, en grense som fortsatt består i det nordvestlige Iran/sørøstlige Tyrkia. Den mer enn århundrelange kampen førte til splittelse mellom sunni- og sjiamuslimer i Irak.

Makten til Qizilbash gikk nedover i begynnelsen av det 17. århundre, den opprinnelige militsen som hadde hjulpet Ismail I til å ta Tabriz og som i tiden etterpå hadde sikret dem som byråkrater i administrasjonen. Makten ble overført til en ny klasse med handelsmenn, mange av dem etniske armenere, georgere og indere.

På sin høyde, under det lange styret til sjah Abbas I, bestod imperiet av Iran, Irak, Armenia, Aserbajdsjan, Georgia samt deler av Turkmenistan, Usbekistan og Afghanistan.

[rediger] Økonomi

Irans posisjon mellom de gryende sivilisasjonene i Europa i vest og India og det islamske Sentral-Asia i øst og nord, drev den safavidiske økonomi. Silkeveien som gikk gjennom det nordlige Iran til India ble gjenopprettet i det 16. århundre. Abbas I støttet også handelen diekte med Europa, særlig England og Nederland som ønsket iranske tepper, silke og tekstiler. Andre eksportartikler var hester, geitehår, perler og hadam-talka. Hovedimporten var mynter, tekstiler (av ull fra Europa, bomull fra Gujarat), krydder, metall, kaffe og sukker.

[rediger] Kultur

Kulturen blomstret under safavidenes ledelse. Sjah Ismail I skrev selv dikt på aseri, i tillegg til å skrive dikt på persisk og arabisk, mens sjah Tahmasp var en maler. Sjah Abbas anerkjente den kommersielle fordelen av å fremme kunstartene, kunstprodukter stod for mye av Irans utenlandshandel.

I denne perioden ble håndtverksprodukter som fliser, keramikk og tekstiler utviklet og store fremskritt ble gjort i små malerier, bokbinding, dekorering og kalligrafi. I det 16. århundre utviklet teppeveving seg fra en nomadisk og bondehåndtverk til en veldrevet industri med spesialisering på design og produsering. Tabriz var senteret for denne industrien. Teppene fra Ardebil ble laget for å hylle safavide-dynastiet.

Ved hjelp av tradisjonelle former og materialer innførte Reza Abbasi (1565–1635) nye emner til persiske malerier, halvnakne kvinner, ungdommer, elskere. Hans malerier og kalligrafistil hadde innflytelse på iranske kunstnere i store deler av safavidenes periode, som ble kjent som Isfahan-skolen. Økt kontakt med fjerne kulturer i det 17. århundre, særlig Europa, gav et inspirasjonsløft for iranske kunstnere som adopterte teknikker og mediet oljemaleri (sjah Abbas II sendte Zaman for å studere i Roma). Den episke Shahnameh (Kongenes bok) ble laget under sjah Tahmasps styre. Et annet manuskript er Khamsa av Nezamiutført 1539-43 av Aqa Mirak og hans skole i Isfahan.

Isfahan har de mest prominente eksemplene på safavidenes arkitektur, alle konstruert i årene etter at sjah Abbas flytte hovedstaden på permanent basis dit i 1598, den imperielle moské, Masjid-e Shah, fullført i 1630, imami-moskéen, Masjid-e Imami, Lutfullah Moskéen og det kongelige palass.

Diktningen stagnerte under safavidene, de store middelalderske ghazal-formen var preget av lyrikk som var over toppen. Diktningen manglet den kongelige støtten til de andre kunstartene og ble avslått av religiøse forholdsregler

[rediger] Nedgangen til safavide-staten

I motsetning til den rivaliserende osmanske arkitekturen, som fokuserte på skala og storslagenhet, søkte safavide-arkitekturen å forbedre dypheten. Chehel-sotoon Palasset, Isfahan, Iran.

I tillegg til å kjempe mot sine evige fiender, osmanerne og usbekerne, måtte i Iran etter som det 17. århundre gikk frem konkurrere med oppkomsten av to nye naboer. De russiske moskovittene hadde i det foregående århundre kastet to vestlige khanater av den gyldne horde og ekspanderte sin innflytelse inn i Kaukasus-fjellene og Sentral-Asia. I øst hadde Mughal-dynastiet i India ekspandert inn i Afghanistan på bekostning av iransk kontroll og tok Kandahar og Herat.

Videre hadde handelsrutene mellom øst og vest flyttet seg fra Iran, noe som førte til tap av handel og kommersiell virksomhet. Sjah Abbas forandringer til et ghulam-basert militærvesen, selv om det var fordelaktig på kort sikt, hadde i løpet av et århundre svekket landets styrke ved å kreve tung skattlegging og kontroll over provinsene.

Med unntak av sjah Abbas II var safavide-herskerne etter Abbas I ineffektive. Slutten av hans styre i 1666 markerte begynnelsen på slutten for safavide-dynastiet. Til tross for fallende inntekter og militære trusler, hadde senere sjaher en svært dyr livsstil. Suleiman I er sagt å ha brukt åtte år etter hverandre i sitt harem. Sjah Soltan Hosein drakk uten ende. Sjahen innførte høye skatter som frarådet investeringer og oppfordret til korrupsjon blant administratorene.

Landet ble gjentatte ganger angrepet på sine grenser, Kerman av baluchi-stammemenn i 1698, Khorasan av afghanere i 1717 og konstant i Mesopotamia av arabere fra halvøya. Sjah Soltan Hosein forsøkte med makt å konvertere afghanske undersåtter fra sunni til shia islam. Til respons gjorde en afghansk hær under Mir Mahmud opprør i 1722, marsjerte tvers over det østlige Iran, beleiret og plyndret Isfahan samtidig som de erklærte Mir Mahmud som sjah i Persia.

Afghanerne behandlet sitt erobrede territorium arrogant i et dusin år, men ble hindret fra å gjøre videre fremskritt av Nadir Shah, en tidligere slave som hadde steget til det militære lederskapet innen den afshar turkmenske stammen i Khorasan, en vasallstat til safavidene. Han tok tilbake kontrollen over Iran fra afghanerne og fortsatte på en ambisiøs militærkampanje. Han erobret områder så langt øst som Delhi uten å sikre sin persiske base og utmattet sin hærs styrke. Han hadde kontrollen under sjah Tahmasp II og hersket så som regent av spedbarnet Abbas III til 1736 da han fikk seg selv kronet til sjah.

Umiddelbart etter at Nadir Shahs attentat i 1747 ble safavidene gjeninnsatt som sjaher i Iran for å gi legitimitet til Zand-dynastiet. Men det korte marionettregimet til Ismail III endte i 1760 da Karim Khan følte seg sterk nok til å ta makten i landet og endte offisielt slutten på safavide-dynastiet.

[rediger] Safavide-sjahene i Iran

Sjah Ismail I, grunnleggeren av safavide-staten.

År	Sjah	Merknader
1502–1524	Ismail I
1524–1576	Tahmasp I
1576–1578	Ismail II
1578–1587 eller 1588	Muhammed Khodabanda
1587 eller 1588–1629	Abbas I
1629–1642	Safi I
1642–1666 eller 1667	Abbas II
1666 eller 1667–1694	Suleiman I (Safi II)
1694–1722	Husayn
1723–1732	Tahmasp II
1732–1736	Abbas III