N-25
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«N–25» var den ene av Roald Amundsens to Dornier Wal sjøfly fra polferden i 1925. Til flukten mot Nordpolen i 1925 hadde Amundsen anskaffet to flybåter, «N–24» og «N–25». Historikere er ikke enige om det var det å være førstemann på selve polpunktet som var målet, eller om ekspedisjonen skulle sondere terrenget for neste års ekspedisjon med luftskip.
Den 21. mai 1925 startet Amundsen med fem mann i de to flybåtene fra Ny-Ålesund på Spitsbergen. Ombord på «N–25» var Amundsen navigatør, Hjalmar Riiser-Larsen fører og Karl Feucht mekaniker. Ombord på «N–24» var Leif Ragnar Dietrichson fører, Lincoln Ellsworth navigatør og Oskar Omdal mekaniker.
Etter ca. åtte timers flukt bestemte Amundsen seg for å lande for å kunne ta nøyaktig stedsobservasjon. Han fant en tilstrekkelig stor åpen råk, men under landingen ble den ene flybåten skadet såpass at den ikke kunne brukes. Den åpne råken lukket seg igjen ved hjelp av drivisen og nå fikk Amundsen og hans menn med stor innsats trukket «N–25» opp på et isflak.
De geodetiske målingene som ble tatt fastslo at man var kommet til 87° 44' nord. Det gjensto 251km til Nordpolen. «N–24» måtte etterlates i isen. Etter å ha arbeidet med å stampe snø i 24 døgn for å få laget en provisorisk startbane maktet de å ta av 15. juni[1] med alle seks ombord i samme fly. De måtte etterlate all unødvendig vekt og overføre bensin fra den etterlatte «N–24»: De kunne kun overføre, en bensinbeholdning som bare kunne rekke frem til Nordaustlandet på Svalbard, hvor de ble reddet neste morgen da de fikk de øye på selfangstskuta «Sjøliv». Denne hadde observert Amundsen og hans menn og fikk tatt flyet under slep. Brennevinsvinbukta nær Hinlopenstretet. Flygerne ble fraktet til Ny-Ålesund. Få dager senere henter Hjalmar Riiser-Larsen flybåten og flyr den til Ny-Ålesund hvor den blir heist om bord i kullbåten «Albr. W. Selmer». Denne bringer flygere og flyet til Horten og neste dag, den 5. juli 1925 flys «N–25» med de seks ombord til Oslo.
Høsten samme år (1925) kommer den australsk-britiske polarforsker Hubert Wilkins for å vurdere et kjøp av flybåten. Han var i ferd med å forberede flyvning over Polhavet fra Alaska til Spitsbergen. Det blir intet salg til Wilkins og flyet blir liggene oppankret i Bunnefjorden i Oslo.
I mars 1927 ble «N–25» brukt til å prøvefly en rute fra Oslo til Harwich, via Kristiansand og Amsterdam. Deretter ble flyet solgt til en irsk flyver, Frank Courtney som ønsket å bruke den på en atlanterhavsflyvning til New York og tilbake til Europa. Flyet blir registrert som G–EBQO og utstyrt med nye Napier Lion motorer. Denne atlanterhavsflyvningenen blir imidlertid mislykket. Motorbrann førte til at Courtney måtte nødlande 600 km før Newfoundland den 26. juni 1928. Courtney og hans mannskap ble etter et døgn på havet reddet
av S/S «Minnewaska» (trolig emigrantskipet med samme navn fra Red Star Line. Flyet måtte etterlates, men fem dager senere blir det heist ombord i den italienske lastebåten «Valprato», som som også hadde hørt nødsignalet, og flybåten blir transportert til Italia. Deretter blir flyet solgt til Tyskland og omregistrert som D-1422. Den nye eier: var Wolfgang von Gronau som brukte flyet til opplæring av piloter ved sin flyskole «DVS (Deutsche Verkehrsfliegerschule)» på øya Sylt i Østersjøen. I 1930 krysset han Atlanterhavet med flybåten og landet i New York den 26. august 1930 som første fly fra Europa. Den tidligere «N–25» blir fraktet med båt tilbake til Tyskland og brukt som skolefly frem til 1932 da den ble overført til Deutsches Museum og fløyet til München hvor den ble totalt ødelagt under et bombeangrep mot byen i 1944.
[rediger] Litteratur
- Roald Amundsen som han var av Odd Arnesen Oslo (1946)
- Femti år for Kongen av av Hj. Riiser-Larsen, Oslo (1957)
- Fra Lindberg til Dan Viking - Atlanterhavsflyninger av A. E. Tryde og Knud Clauson-Kaas. København (1947)
- Dornier Wal av Heinz J. Nowarra, Stuttgart, (1993) Sidene 21 - 24 og 33 - 41
- Geschichte der Luftfahrt, av Kurt W. Streit, John W. R. Taylor Verlag Winnenden, (1975) sidene 151 - 154
- Tor Bomann-Larsen (2003) Roald Amundsen en biografi – Oslo. ISBN 82-02-22519-1.
- Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle (red., 2004) Norsk Polarhistorie – Gyldendal. ISBN 82-05-32654-1.
[rediger] Referanser
- ^ Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle (red., 2004) Norsk Polarhistorie – Gyldendal. ISBN 82-05-32654-1.
