Keynesianisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Keynianisme er en moderne økonomisk modell utformet av den britiske økonomen John Maynard Keynes. Modellen foreslår en blanding mellom plan- og markedsøkonomi, en blandingsøkonomi slik vi i Norge kjenner den fra da den ble innført under den såkalte Gerhardsen-perioden i norsk etterkrigstid (1945-65). Modellen går ut på at staten går aktivt inn i økonomien for å motvirke store konjunktursvingninger. Viser økonomien tegn til stagnasjon, bidrar staten med økonomiske tiltak for å holde aktiviteten i økonomien oppe. Tiltak kan være lavere renter, skatt, økte offentlige overføringer, trygdeordninger osv. I motsatt fall vil staten trekke tilbake penger i en økonomi som går for godt gjennom trangere offentlige budsjetter, høyere rente og høyere avgifter på privat forbruk.

Keynesianismen kom til under de økonomiske krisene som verden opplevde i årene 1929–39. Gjennom demokratenes valgseier ved presidentvalget i USA i 1931, startet Franklin D. Roosevelt en ekspansiv økonomisk snu-operasjon for å få den amerikanske økonomien på fote etter depresjonen. Dette programmet fikk navnet «New Deal» og tok mye av det keynesianistiske tankegodset opp i seg. Føderale myndigheter gikk aktivt inn med støtteordninger til visse regioner og sosiale lag i det amrikanske samfunnet for å avhjelpe krisen. Dette var noe helt nytt i amerikansk politikk, som opp til dette tidspunktet var dominert av republikanske presidenter med en politisk overbevisning om at føderale myndigheter ikke skulle involvere seg i den amerikanske økonomien og i vanlig folks økonomiske problemer. I USA, som i resten av verden, var det trusselen om en ny verdenskrig som gjorde slutt på depresjonen.

Hans økonomiske teorier var dels et svar på tankegangen om at «alt ordner seg i det lange løp», dvs tanken om at et økonomisk system automatisk vil tilpasse seg og gi en «optimal produksjonsmengde». Keynes svarte på dette med å si «I det lange løp er vi alle døde». Problemene var der og da, og de måtte løses med en aktiv politikk, fordi de automatiske tilpasningene ville ta for lang tid. For at dette skulle fungere måtte myndigheten gripe aktivt inn og påvirke konjunkturene ved bl.a. å regulere den offentlige etterspørselen, skattenivået etc.