James Hunt
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| James Hunt | |||
|---|---|---|---|
Nasjonalitet  Engelsk |
|||
| Formel 1 karriere | |||
| Sesonger | 1973-1979 | ||
| Konstruktører | Hesketh, McLaren, Wolf | ||
| Verdensmester | 1 (1976) | ||
| Løp | 92 | ||
| Seiere | 10 | ||
| Pallplasseringer | 23 | ||
| Pole positions | 14 | ||
| Raskeste Runder | 8 | ||
| Poeng | 179 | ||
| Km i ledelse | 3363 km | ||
| Debut |  Monaco Grand Prix 1973 |
||
| Første seier |  Nederlands Grand Prix 1975 |
||
| Siste seier |  Japan Grand Prix 1977 |
||
| Siste løp | Monaco Grand Prix 1979 |
||
James Simon Wallis Hunt (født 29. august 1947, død 15. juni 1993), engelsk racerfører og verdensmester i Formel 1 1976.
Innhold |
[rediger] Tidlig karriere
James vokste opp i Belmont i Surrey, sørvest for London, som nummer to i en søskenflokk på seks. Under utdanningen, blant annet ved Wellington College, utmerket han seg ikke akkurat som en spesielt ivrig skoleelev. Innen idrett derimot, så demonstrerte han stort talent i både tennis, squash og terrengløp, og viste et enormt vinnerinstinkt. Gutten hatet å tape, blant annet gråt han i to dager etter å ha tapt finalekampen i en tennisturnering for gutter mellom 12 og 16 år. Unge James var selv 12 år og motstanderen 16, uten at dette på noen som helst måte dempet skuffelsen.
I 18-årsalderen siktet han seg inn på en utdannelse innen medisin, men dette tok brått slutt. Som tilskuer ved et bilstevne på Silverstone ble interessen for bilsport alvorlig tent, og James bestemte seg allerede der og da for en dag å bli verdensmester. Foreldrene var ikke overbegeistret for den interessen deres noe uregjerlige og bestemte sønn hadde funnet, og verken oppmuntret eller støttet ham økonomisk i de kommende årene.
James første konkurransebil var en Mini som han selv bygde om. Lønn fra forskjellige strøjobber bidro til å finansiere prosjektet, og etter to år stilte han opp i sin første konkurranse, bare for å bli diskvalifisert på grunn av et ikke godkjent førersete; en gammel hagestol fra foreldrenes hjem. James hadde ikke funnet noe i regelverket om at dette ikke var tillatt…
Etter hvert gikk det bedre, og han deltok i løp i Formel Ford-klassen og senere i Formel 3-løp rundt om i Storbritannia og Europa. Resultatene varierte, blant annet fordi James hadde en egen evne til å krasje det meste av kjøretøy han satte seg bak rattet i. Klengenavnet ”Hunt the Shunt” ble sterkt knyttet til imaget hans på slutten av sekstitallet, og ble hengende ved i flere år. Han ble likevel sett på som en fører med stort talent. Han holdt som regel større fart enn sine konkurrenter, og så lenge han unngikk de mest spektakulære ulykkene (som det var mange av), var navnet hans høyt oppe på resultatlistene.
[rediger] På vei mot målet
Formel 2 var neste skritt, men selv på dette nivået måtte han sørge for finansieringen stort sett på egen hånd. At James noen gang ville bli verdensmester var det nok bare ham selv som hadde tro på. Veien fram syntes usannsynlig lang, ikke minst da han fikk sparken fra March-laget som han hadde kontrakt med. I 1972 snudde lykken tilfeldigvis, da den unge engelske lord Alexander Hesketh bestemte seg for å bruke deler av sin formue på å starte sitt eget lag, Hesketh Racing. James ble tilbudt jobben som sjåfør, og i begynnelsen var Formel 2 arenaen. Suksessen var liten, og snart tok Lord Hesketh følgende beslutning: Han var ikke interessert i at laget hans skulle gjøre det elendig i Formel 2, han mente det var bedre å dumme seg ut i toppklassen Formel 1, da det heller ikke ville koste så mye mer.
Formel 1-debuten kom i Monaco Grand Prix i 1973, med James på en respektabel 9. plass. Flere gode plasseringer fulgte, blant annet 2. plass bak svenske Ronnie Peterson i sesongens siste løp på Watkins Glen i USA. Da 1973-sesongen var over var James Hunt nr. 8 sammenlagt, til tross for å ha deltatt i kun 8 av sesongens 15 løp.
1974-sesongen ble en nedtur i forhold til de forventningene Hesketh Racing hadde fått etter den lovende starten året før, og Hunt endte også dette året på 8. plass sammenlagt selv om han stilte til start i alle løpene. Den første seieren i et Grand Prix lot vente på seg. Året var preget av mange brutte løp både på grunn av mekanisk svikt og førerfeil, men også tre tredjeplasser som beviste at potensialet var til stede.
Den første Formel 1-seieren kom i 1975-sesongen, da han slo østerrikeren Niki Lauda med et lite sekund i det nederlandske Grand Prix på Zandvoort. Flere plasseringer på podiet fulgte, men ingen flere seire denne sesongen. Sesongen endte med 33 poeng og 4-plass totalt, bak blant annet sammenlagtvinneren Lauda.
[rediger] Verdensmester
1976 var James Hunts store år. Hesketh Racing hadde i slutten av 1975 gått tom for penger, og annonserte slutten på sitt Formel 1-engasjement. Hunt hadde fram til da vært solidarisk med laget, men befant seg etter dette i en situasjon der han kunne miste neste års sesong. Lykken stod den kjekke bi, da den brasilianske McLaren-føreren Emerson Fittipaldi (verdensmester for Lotus 1 1972 og for McLaren i 1974) valgte å ignorere et nytt kontraktsforslag fra McLaren og sluttet seg til broren Wilsons brasilianske, nyoppstartede og hjemmepatriotiske Copersucar-team. McLaren hadde ikke mange valg, og satset på den fremadstormende britiske villmannen som sitt førstevalg for den kommende sesongen. Hunt startet bra ved å ta pole position i det første løpet på Interlagos ved Sao Paulo. Tekniske problemer gjorde at han måtte bryte løpet, og regjerende mester Lauda tok seieren. Lauda fortsatte sesongen i overlegen stil, og vant neste løp på sørafrikanske Kyalami (Hunt nummer to), ble nummer to i det første Grand Prix på Long Beach, USA, nummer to på Jarama i Spania (Hunts første seier for McLaren, selv om han etter løpet ble diskvalifisert fordi hans M23 var 1,8 cm for bred. Dette ble imidlertid omgjort et par måneder senere, slik at Hunt beholdt sine poeng). Lauda vant deretter på Zolder i Belgia, klassiske Monaco Grand Prix, og ble nr. 3 på Anderstorp i Sverige, der James tok 5-plassen, hans eneste poengtellende resultat siden Spania. På Paul Ricard i det franske mesterskap var lykken snudd i favør av engelskemannen. Hunt vant løpet, da Lauda brøt pga. tekniske problemer.
Det neste løpet var det britiske Grand Prix på Brands Hatch. En enorm engelsk supporterskare hadde møtt opp for å støtte "The Golden Boy", som britisk presse omtalte ham som. Rett etter start var Hunt involvert i en hendelse da de to Ferrariene til Lauda og Regazzoni krasjet i hverandre. James hadde ikke mulighet til å unngå å kjøre inn i disse, fikk en luftetur av de sjeldne og skadet bilen alvorlig under landingen. Løpet ble stoppet, og James tok sin reservebil til start. Arrangørene godtok ikke det, og det ble opplyst at løpet ville starte uten Hunt, og også Regazzoni og Ligier-sjåføren Jaques Laffite. Publikum gikk amok, en enorm pipekonsert startet, ølbokser ble kastet ut på banen, og arrangøren kunne ikke gjøre annet enn å la Hunt starte. Lauda ledet det meste av løpet, men James tok seieren etter en fantastisk avslutning, til publikums enorme begeistring.
Neste løp var på legendariske og livsfarlige Nurburgring i Vest-Tyskland. Niki Lauda hadde på andre runde av den nesten 23 km lange banen et uhell som sendte ham av banen i høy fart. Hans Ferrari tok fyr, og Lauda var ikke i stand til å komme seg ut av bilen på egen hånd. En heroisk innsats av førerne Arturo Merzario, Brett Lunger og Guy Edwards reddet livet hans i første omgang. Alvorlige brannskader og inhalasjon av giftige gasser var imidlertid livstruende, og Niki ble på sykehuset gitt den siste olje av en katolsk prest. Lauda ga imidlertid ikke opp, og stilte mirakuløst til start i det italienske Grand Prix på Monza bare seks uker senere. Det restartede løpet på Nurburgring ga en overlegen seier til Hunt i sin McLaren, men gleden over seieren ble snart redusert da omfanget av Laudas ulykke ble kjent. Hunt og Lauda var sesongens store rivaler, men også de beste av venner, og hadde blant annet tidligere i sine karrierer delt en leilighet i London.
Hunt fortsatte med fjerdeplass i Østerrike, og tok deretter nok en seier på Zandvoord, denne gang på sin 29-årsdag. På Monza var som sagt Lauda tilbake og tok en utrolig fjerdeplass i et løp der Hunt ble satt sist i startoppstillingen pga. et angivelig brudd på oktanverdien i sin bils bensin. Dette ble senere avslørt å være en bløff fra de italienske arrangørenes side, som for alt i verden ville sikre seier for sin Ferrari-fører. Konkurransen flyttet deretter til Canada og USA, der Hunt kjørte sine kanskje beste løp i karrieren, og vant begge. Lauda tok kun poeng for sin fjerdeplass på Watkins Glen.
Alt var opp til resultatet i sesongens siste løp i det første japanske Grand Prix på Mount Fuji. Lauda ledet med tre poeng, og Hunts sjanser syntes ikke særlig store til å ta tittelen. Et ekstremt regnvær gjorde forholdene ekstremt vanskelige, og flere av førerne ønsket løpet avlyst (Til og med Hunt). Mediainteressen var imidlertid enorm pga. kampen mellom Lauda og Hunt, og begivenheten ble TV-sendt direkte i flere land enn noen gang tidligere i Formel 1-historien. Løpet ble utsatt, men ble startet opp over en time forsinket med Mario Andretti på pole og Hunt som nummer to. James ga alt i starten, tok ledelsen og unngikk derfor vannspruten fra foranliggende biler. Niki Lauda kjørte to runder, og kjørte deretter inn i Ferrari-pit’en. ”Mitt liv er viktigere enn å vinne et nytt verdensmesterskap”, uttalte den regjerende mester. Skadene etter ulykken på Nurburgring gjorde blant annet at han ikke kunne blinke med øynene, og sikten ble derfor redusert til nesten null.
Det fantes ingen radiokommunikasjon mellom teamledelse og fører den tiden. James visste derfor ingenting om Laudas resignasjon, og fortsatte å presse maksimalt. Regnet ga seg etter hvert, og banen ble tørrere. Taktiske disposisjoner slo feil mellom McLaren-teamet og fører, slik at James fortsatte på sine regndekk uten å bli kommandert til pitstop for skifte. Dette førte til at begge forhjulene punkterte mot slutten av løpet, og Hunt måtte gå i en pitstop som varte i nærmere 30 sekunder fordi jekken som løfter bilene ved dekkskifte ikke var konstruert for en bil med begge forhjul punktert. McLaren-mekanikerne måtte løfte fronten av bilen for hånd. Etter pitstop’en var James nede på en åttendeplass, og verdensmesterskapet syntes avgjort til Laudas fordel. Hunt ga derimot aldri opp, kjørte som gal de siste rundene, og vant tilstrekkelig antall plasser til å avslutte som nummer tre, som ga fire poeng. Hunt var verdensmester med 69 poeng mot Laudas 68. Løpsresultatene var på grunn av forholdene særdeles uoversiktlige, og Hunt var sikker på at tittelen var tapt da han kjørte i mål. Han kokte over da han parkerte sin McLaren, hoppet ut av bilen og sverget høylydt sine forbannelser over teamet generelt og McLaren-boss Teddy Mayer i særdeleshet. De klarte etter hvert å roe ned sin helt, og overbeviste ham til slutt om at han mot alle odds var verdensmester.
[rediger] Nedtur
Til 1977-sesongen presenterte McLaren sin nye M26, som skulle gi nok en seier for det britiske laget. Men bilen var ingen suksess, selv om Hunt trolig kjørte bedre denne sesongen enn i forrige sesong som endte med verdensmesterskap. Han vant det britiske mesterskapet, samt nok en på Watkins Glen i USA, og avsluttet sesongen med seier på Mount Fuji. Dette ga likevel kun femteplass i mesterskapet sammenlagt, som for andre gang ble vunnet av Niki Lauda med samme antall seire.
1978 var en katastrofal sesong for McLaren og Hunt. Lotus’ utvikling av sine biler innen ”ground-effect” ga førerne Andretti og Peterson enorme fordeler. James oppnådde ikke resultater, og mistet etter hvert sin heltestatus i britisk presse som sørget for å tråkke ham så langt ned som mulig. I september under det italienske Grand Prix på Monza utenfor Milano skjedde en ulykke som forandret Formel 1. Rett etter start mistet svenske Ronnie Peterson kontroll over sin Lotus, som havnet i autovernet i stor fart, spratt inn på banen igjen bare for å bli truffet i siden av en bil som kom bakfra. Et enormt flammeinferno oppstod da Petersons bil tok fyr, og med over 20 frakturer eller brudd i sine ben hadde han ingen mulighet til å redde seg ut ved egen hjelp. 10 biler ble satt ut av spill i ulykken, blant dem Hunts McLaren. Han løp fra sin bil tilbake til svenskens ulykkesbil, stoppet opp i noen få sekunder og løp deretter inn i flammehavet og dro Peterson ut av Lotus’en i siste øyeblikk. Ronnie Peterson ble bragt til sykehus, men døde neste morgen som følge av skadene.
Hunt var forfulgt av denne hendelsen resten av sitt liv. Dette fordi det trolig var hans bil som kom i kontakt med Petersons slik at denne mistet kontrollen. Hunt la skylden på den ferske italienske føreren Ricardo Patrese, som angivelig skulle ha presset Hunts bil inn i Petersons Lotus. Det ble senere bevist at dette ikke var tilfelle, men Hunt fortsatte urettmessig og til manges bestyrtelse å beskylde Patrese resten av sitt liv.
James Hunt forlot McLaren etter 1978-sesongen for å fortsette i det relativt nye Wolf-teamet. Han måtte nok en gang kjøre en ikke-konkurransedyktig bil, og Hunt avsluttet sin karriere midtveis i 1979-sesongen under Monaco Grand Prix.
[rediger] Et nytt liv
Fra 1980 ble han ansatt som ekspertkommentator for BBC sine motorsportssendinger sammen med Murray Walker. Med sin autoritære, dype, artikulerte stemme og hemningsløse kommentarer utgjorde han og Walker etter hvert et legendarisk team, og de dro millioner av nye tilhengere til sporten. Formel 1 ville aldri vært hva det var i dag hadde det ikke vært for den ekstremt fargerike, respektløse og ytterst sjarmerende ”Public schoolboy” fra en av Londons forsteder.
Etter å ha forlatt Formel 1-sirkuset falt Hunt inn i tilværelse av depresjoner, alkoholisme og til dels misbruk av narkotika. Han giftet seg med Sarah, og fikk sønnene Tom og Freddie på midten av 80-tallet. Men ekteskapet endte nok en gang i skilsmisse.
James møtte rundt 1990 Helen Dyson, en jente som var mange år yngre enn ham selv. Etter utallige damehistorier var dette trolig første gang han følte ekte kjærlighet for en kvinne. Hunt hadde nådd bunnen av sitt liv da de møttes, og hun visste ingenting om hans forhistorie på det tidspunkt. Depresjonene og alkoholen hadde et solid tak på ham, men Helen greide å hjelpe ham ut av dette. James opplevde kanskje sin lykkeligste periode i livet i noen få, korte år. 15. juni 1993 døde han plutselig av hjertesvikt i sitt hjem i Wimbledon, kun timer etter at han hadde fridd til Helen.
[rediger] Personen bak fasaden
James Hunt hadde en egen evne til å havne i medienes søkelys. Han brydde seg sjelden om hva utenforstående mente om ham, gjorde akkurat som han selv hadde lyst til og sa akkurat hva han mente, til manges forlystelse og noens forferdelse. Han ble av mange oppfattet som en arrogant og usympatisk person, men bak fasaden som mediene bygde opp befant det seg et annet menneske. Hans nærmeste venner og familie beskriver ham som en svært omsorgsfull person, med en ekstrem sjarm og positiv utstråling. På mange måter en eksentrisk engelskmann, med en dominerende personlighet som gjorde et spesielt inntrykk på de menneskene som kom nært innpå ham.
- I motsetning til sine fem søsken var lille James en uregjerlig guttunge med et voldsomt temperament og et ekstremt konkurranseinstinkt.
- Under sin utdannelse på Wellington College valgte han å bli med i skolens orkester for å unngå studier på kveldstid. Han lærte å spille trompet, og dette mestret han snart på en slik måte at han ble plukket ut for å spille orkesterets soloer. Han opptrådte ofte i venners bryllup og andre arrangement med trompeten resten av livet.
- James var alltid svært glad i dyr, og i barndommen drev han med oppdrett av undulater, en hobby han tok opp igjen etter at Formel 1-karrieren var over. Hans beste venn i mange år var schæferen Oscar, som han hadde et helt spesielt forhold til.
- I flere år, også på høyden av karrieren, var alkohol, lettere narkotiske stoffer og 40 sigaretter om dagen normalt konsum.
- Hans favorittband var Rolling Stones.
- James var ekstremt nervøs før ethvert race, og ble ofte observert i situasjoner der han stod og kastet opp like før løpene startet.
- Han møtte ofte opp barføtt og med utslitte jeans og T-skjorter i offisielle (inkludert kongelige) mottakelser.
- En av James’ beste venner var Barry Sheene, verdensmester i motorsykkelkjøring på bane.
- James var ekstremt svak for kvinner, og de for ham. Hans første ekteskap var med Susan i 1974, en fotomodell han møtte i Spania. Mindre enn et år etter bryllupet kom bruddet i forholdet, da Susan møtte den britiske skuespilleren Richard Burton og forlot James, en historie som både engelske og internasjonale aviser fråtset i. Kvinnehistoriene ble etter hvert utallige, og hans andre ekteskap endte også med skilsmisse etter få år. Men dette ekteskapet ga ham også sønnene Tom og Freddie, som han var en utrolig stolt og god far for.
- James var en sammensatt og motstridende person, beskrevet som en gåte selv for sin nærmeste familie og sine venner. Humørsvingningene var store, og spesielt etter at Formel 1-karrieren var over ble James et offer for depresjoner som plaget ham i mange år.
- Hans forholdsvis korte karriere i Formel 1 bidro til at medienes søkelys ble rettet mot denne sporten, og den store populariteten Formel 1 har oppnådd senere skyldes i stor grad denne fargerike engelskmannen. James Hunt tok aldri seg selv for høytidelig, men var i all enkelthet glad i livet og sørget for å leve det til det fulle.
| Vinnere av Førermesterskapet i Formel 1 | |||||
|
1950 G. Farina |
1960 J. Brabham |
1970 J. Rindt |
1980 A. Jones |
1990 A. Senna |
2000 M. Schumacher |
