Graubünden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Geografisk plassering
Graubünden Tysk: Graubünden Fransk: Grisons Italiensk: Grigioni Retoromansk: Grischun

Hovedstad	Chur
Språk	tysk (68 %), retoromansk (14 %), italiensk (10 %)
Innbyggertall (2005)	188 000
Areal	7105 km²
Befolkningstetthet	26/km²
Forkortelse	GR
Inntreden i edsforbundet	1803
Høyeste punkt	4049 m (Piz Bernina)

Kart over Graubünden med dens elver og distrikter.

Graubünden er den største, østligste og tynnest befolkete kantonen i Sveits. Den grenser til Liechtenstein og Østerrike (Vorarlberg og Tirol) i nord, Italia (Syd-Tirol og Lombardia) i øst og sør samt kantonene Ticino, Uri, Glarus og St. Gallen i vest resp. nord.

[rediger] Geografi

Graubünden er utpreget alpin. Geografisk kan Graubünden inndeles i tre større dalfører som strekke seg i sydvest–nordøst-retning, med mellomliggende fjellkjeder. Dalførene er (fra nordvest til sydøst) dalene til to av Rhinens kildeelver, Vorderrhein og Hinterrhein, samt Inn. Kildene til både Vorderrhein, Hinterrhein og Inn ligger i Graubünden. Vorder- og Hinterrhein møtes ved Tamins. Dalen til Vorderrhein omtales også som Surselva. Landskapet på begge sider av Inn heter Engadin. Engadin (spesielt det Øvre Engadin med mellom 1600 og 1800 moh.) er et av Europas høyeste dalstrøk med permanent bosetning.

Mellom Rhin/Vorderrheindalen og nabokantonene Uri, Glarus og St. Gallen ligger fjellmassivet Glarus-Alpene med topper opptil 3614 moh. (Tödi). Mellom Surselva, Hinterrhein og nabokantonen Ticino ligger Adulagruppen med Adula (tysk Rheinwaldhorn, 3402 moh.) som høyeste topp. Mellom Rhindalene og Engadin finner man Albulagruppen som når 3418 moh. (i Piz Kesch). Til slutt ligger Berninamassivet mellom Engadin og Italia. Her finner man Graubündens høyeste topper, hvorav to er over 4000 moh.: Piz Bernina (4049 moh.) og La Spedla (4020 moh.).

I tillegg kommer noen mindre daler, både sidedaler til Rhinen og Inn og, spesielt sør i kantonen, daler som drenerer til Po: Sør for San Bernardino-passet begynner Valle Mesolcina, der elven Moesa drenerer via Ticino til Po. Vest for Malojapasset begynner Val Bregaglia, der elven Mera drenerer via Comosjøen og Adda til Po. Sør for Berninapasset begynner Valposchiavo, der elven Poschiavino drenerer via Adda til Po. Til slutt er den liten dal lengst øst i Graubünden, Val Müstair, som begynner øst for Ofenpasset, og der elven Rom drenerer via Adige til Po.

I nærheten av Malojapasset (Piz Lunghin) finner man dermed et punkt der tre vannskiller møtes: Elven Julia drenerer nordover via Rhinen til Nordsjøen; Inn drenerer østover via Donau til Svartehavet; og Mera drenerer vest- og så sørover via Po til Middelhavet.

Fjellene som danner grensen mot Liechtenstein og Østerrike, heter Rätikon (2964 moh. i Schesaplana) og Silvretta (3411 moh. i Piz Linard). Fjellgruppene i Graubünden sammenfattes ofte som «Retiske alper».

[rediger] Administrativ inndeling

Graubünden består av 208 kommuner (politische Gemeinden, cumüns, comuni) med stor politisk selvstendighet. Kommunene er sammenfattet i 39 kretser (Kreise, circuls, circoli) og 11 distrikter (Bezirke, dertgiras, distretti). Distriktene, som er rent administrative (ikke politiske) enheter, er:

Albula/Alvra, sentralt i kantonen
Bernina, tilsvarende dalen Valposchiavo
Hinterrhein
Imboden, ved møtet mellom Vorder- og Hinterrhein
En/Inn, tilsvarende Nedre Engadin samt Val Müstair
Landquart, nord i kantonen mot St. Gallen og Liechtenstein
Maloja/Maloggia, tilsvarende Øvre Engadin samt Val Bregaglia
Moesa, tilsvarende Valle Mesolcina
Plessur, tilsvarende Chur med omgivelsene
Prättigau/Davos, nord i kantonen mot Østerrike
Surselva, tilsvarende Vorderrheindalen

[rediger] Befolkning

Graubünden hadde ved den siste folketellingen (2005) 188 000 innbyggere. Dermed har kantonen en befolkningstetthet på bare 26 innbyggere per km², som er Sveits' laveste.

[rediger] Språk

To tredjedeler av Graubündens befolkning har tysk som morsmål (overveiende alemanniske dialekter, inkludert walserdialekten; men nærmest Tirol, i Samnaun og Val Müstair, tales også bairisk). Den neststørste språkgruppen er retoromansk-talende. Dette språket forekommer utelukkende i Graubünden, og har her også status som offisielt språk. I flere områder har det mer eller mindre blitt fortrengt av tysken, og de fleste brukere av retoromansk er like flytende i tysk. I noen områder dominerer imidlertid retoromansken, spesielt i Surselva og Nedre Engadin. Retoromansk består av flere dialekter som er knyttet til de ulike dalførene.

I Graubünden er dessuten Alpenes hovedvannskille sammenfallende med grensen for tyskens utbredelse: Av de fire dalene sør for Alpenes hovedkam er Valle Mesolcina, Val Bregaglia og Valposchiavo så godt som rent italienskspråklige. Italiensk er derfor kantonens tredje offisielle språk. Graubündens italiensk er beslektet med lombardiske dialekter. Den fjerde dalen, Val Müstair, som ligger ved siden av Nedre Engadin, er nesten rent retoromanskspråklig.

[rediger] Religion

Graubünden er en av få kantoner som ikke domineres av én trosretning. Helt siden 1600-tallet utgjør kantonen en blanding av katolske og protestantiske kommuner. I dag er bl.a. Surselva, Surses, Val Mesolcina og Valposchiavo overveiende katolske. Prättigau, Hinterrheindalen, Engadin (dog uten Tarasp og Samnaun) og Schanfigg hører derimot til de overveiende protestantiske områdene. Flere områder er blandet.

[rediger] Politikk

Graubündens lovgivende makt (parlament) er Storrådet (Grosser Rat, Cussegl grond, Gran consiglio), som har 120 medlemmer og velges hvert fjerde år. Befolkningen har dessuten muligheten til å bidra direkte til lovgivningen ved hjelp av folkeavstemninger, som kan kreves av kommunene, av befolkningen eller som i visse tilfeller (f.eks. grunnlovsendringer) er obligatoriske. Setefordelingen etter det siste valget (2006) er:

CVP: 35
FDP: 33
SVP: 32
SP: 14
Andre: 6

Kantonens utøvende makt er regjeringen (Regierung, Regenza, Governo), som har fem medlemmer og også er folkevalgt. Ett av medlemmene er regjeringspresident, men dette vervet skifter årlig.

Graubünden har også en egen dømmende makt (rettsvesen).

[rediger] Historie

Historisk kart over områdene til de «Tre Forbund»: Gotteshausbund i grønt, Grauer Bund i beige, Zehngerichtebund i oransje. Avhengige områder (mellom 1512 og 1797) i grått.

I romernes tid het Graubünden Raetia og var befolket av reterne. Som språkets navn antyder, har man lenge antatt at det retoromanske språket oppstod som en blanding mellom reternes språk og latin, men så langt har man ikke kunnet identisifere entydig retiske elementer.

Chur bispedømme ble grunnlagt på 400-tallet (første gang nevnt i 451) og var dermed det første bispesete nord for Alpene. På 1200-tallet ble Graubünden kolonisert av germanske innvandrere både fra vest gjennom walserfolket og, litt senere, fra nord gjennom alemanner. På denne tiden var Nedre Engadin samt Val Müstair underlagt grevskapet Tirol, mens resten lå under biskopen fra Chur. Da Tirol (og dermed Nedre Engadin) ble en habsburgsk besittelse i 1363, økte konfliktnivået med biskopen av Chur. Befolkningen i Engadin følte seg latt i stikken av biskopen og dannet i 1367 Gotteshausbund («gudshusforbundet») som forsvar mot stormaktene som prøvde å kontrollere området. Senere fulgte befolkningen i Vorder- samt Hinterrheindalene og nord i regionen ved å grunnlegge hhv. Grauer Bund eller Oberer Bund («det grå eller øvre forbundet») i 1395 og Zehngerichtebund («tikommuneforbundet») i 1436. De tre forbundene inngikk dessuten – etter forbildet fra urkantonenes edsforbund – et edsforbund med hverandre, som het Drei Bünde («tre forbund»). Graubündens våpen viser fremdeles symbolene til disse tre forbundene. 1497 erklærte de tre forbund seg som vennligsinnet sted (dvs. som forbundsfeller) av det sveitsiske edsforbundet. Habsburgerne ga først opp sine territorielle krav etter et militært nederlag i 1499. De hadde imidlertid i 1464 ervervet kommunen og borgen Tarasp i Nedre Engadin, som forble en østerriksk enklave inntil 1803. Dessuten kom det øvre Vinschgau, som lenge hadde dannet en enhet med Nedre Engadin og Val Müstair, til Tirol i 1618.

Graubünden var en typisk passtat, i og med at seks viktige alpepassasjer lå på forbundenes område. Fire av disse (Berninapasset, Malojapasset, Ofenpasset og San Bernardino-passet) var kontrollert av forbundene siden de eide landet på begge sider av passet (ervervet hhv. 1408, 1367, 1415 og 1480). Det styrket posisjonen ytterligere at forbundene i 1512 lyktes med å tilegne seg Bormio (tysk Worms), Valtellina (Veltlin), Chiavenna (Kleven) og Tre Pievi (Drei Pleven) som vasallstater (Untertanenlande). Dermed var for det første også Splügenpasset mellom Hinterrheintal og Comosjøen bragt under bündnerisk kontroll. For det andre utvidet forbundene sitt område på sørhelningene av passene helt ned til de respektive dalføttene også for de andre passene.

1792 måtte Graubünden oppgi vasallstatene i sør, som sluttet seg til den Cisalpinske republikk. Bare noen år senere måtte Graubünden også oppgi sin egen selvstendighet og ble i 1799 del av den Helvetiske republikk og i 1803 delstat av forbundsrepublikken Sveits.