Gaffel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

«Gaffel» har flere betydninger.

Forskjellige spise- og bestikkgafler: Dessert- eller kakegaffel, anretningsgaffel, salatgaffel, middagsgaffel, kjøttgaffel, serveringsgaffel, forskjærs- eller tranchergaffel.

En enkel spisegaffel i plast.

Høygaffel

Gaffelseilets øvre kant er festet til en såkalt gaffel (2). Gaffelen er et rundholt der den nedre enden ved masten ofte ender i en klo (8). Den forreste kanten av seilet er festet til masten (4).

En gaffel er et redskap med to eller flere lange tenner eller pigger til forskjellig bruk, vanligvis til å stikke og løfte med. Slike gafler er for eksempel spisegafler, forskjærsgafler, ildgafler og høygafler, men også store gaffelredskaper til blant annet traktorer og trucker.

Betegnelsen gaffel kan også brukes om andre gaffelformede verktøy og redskapsdeler, for eksempel stemmegaffel, sykkelgaffel og åregaffel. Gaffel betegner dessuten en lang stang som er utstyrt med en togreinet klo og løpende rigg, og som skal gripe om masten på en båt for å bære oppe et seil. Også kroken på gamle telefonapparater der en la fra seg telefonrøret, ble kalt gaffel.

De fleste spisegaflene er i dag laget av stål og har skaft og spisse, ofte buede tenner. Spisegafler var ikke i bruk i Norge før på 1700-tallet. Tidligere spiste de fleste bare med hendene eller brukte kniv. De fornemme kunne også ha to kniver, én til å skjære maten med og én til å løfte den fra tallerkenen til munnen.

[rediger] Spisegaffelens historie

Enkle gafler med to rette pigger er kjent fra Midtøsten på 900-tallet, der de ble brukt for å holde fast kjøttet mens en skar eller ristet av sausen. Skikken spredde seg snart til Det bysantinske riket der gafler ble særlig populære blant adelen. Sølvgafler var vanlig, men rike familier brukte også gafler av gull med edelsteiner på skaftet.

I 1077 ble Teodora, datteren til den bysantinske keiseren Costantino Ducas, gift med Domenico Selvo, sønnen til dogen av Republikken Venezia. Det var første gang europeere så noen spise med gafler, og de fleste likte ikke idéen. Pier Damiani, kardinal og biskop av Ostia, skrev at det var en krenkelse mot Gud å bruke gafler da menneskene hadde fått ti naturlige gafler da han skapte fingrene våre. For folk flest var gaffelen bare nok et tegn på Teodoras ekstremt luksuriøse livsstil. Hun hadde blant annet vanen å vaske seg i doggdråper som slaver hadde samlet inn, og ble så upopulær at nesten ingen ville ta seg av henne da hun ble dødssyk av tæring.

Adelen i Italia erfarte snart at gafler var særlig praktiske til matretter med saus, og gafler ble i løpet av de neste tre hundre årene litt etter litt utbredt i hele Italia. Omkring 1600 var gafler kjent i de fleste delene av Europa, men det vakte likevel oppsikt blant reisende i Italia å se folk bruke gaffel der. I England var gafler sett på som italiensk jåleri, selv om kongene Henrik VII og VIII eide noen få gafler. Kirken var også sterkt imot gafler og prøvde å forby dem, blant annet fordi gafler var populære blant prostituerte som ønsket å holde hendene reine.

Men bruken av gafler spredte seg. Flere steder var det vanlig å ha et par stykker kjøtt i en stor bolle på bordet, og gafler sørget for at ingen skitne eller uvedkommende hender rørte maten. Først til å overta skikken etter Italia, var Spania. Flere gafler er funnet i vrakgods etter den spanske krigsflåten. Franskmennene begynte å bruke gafler på 1600-tallet. De bøyde også piggene svakt slik at en kunne løfte opp maten omtrent som med en skje. Denne nye gaffelformen ble snart vanlig også i resten av Europa. England var det siste landet der gafler kom i vanlig bruk i Europa. Det skjedde på 1700-tallet. Gafler var forøvrig ikke vanlig i USA før etter den amerikanske borgerkrigen.

Spisegafler og kniver var lenge personlige gjenstander på samme måte som tannbørster er nå. En måtte derfor ta med seg sin egen gaffel på reise, og det var også ventet at gjester på en bankett skulle ha med seg sitt eget personlige bestikk. Det var først på 1800-tallet at gafler ble rimelige nok, og rensligheten god nok, til at vertshus og etterhvert restauranter kunne utstyre alle gjestene med lånte gafler.

Den tyske maleren Friedrich Herlins maleri fra rundt 1464 viser et herrskaplig pilegrimsmåltid med kniver og drikkebeger av metall, men ennå ingen gafler.