Ecuador

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

República del Ecuador Republikken Ecuador
Flagg	Riksvåpen
Nasjonalt motto: Dios, Patria y Libertad. (Norsk: Gud, Fedreland og Frihet).
Offisielle språk:	Spansk
Hovedstad:	Quito
Styreform: President:	Demokratisk republikk Rafael Correa
Areal: Totalt Herav vann	Rangert som nr. 72 283 560 km² 8,8 %
Befolkning: Totalt (2005) Tetthet	Rangert som nr. 64 13 363 593 47,1/km²
HDI:	0,772 (rangert som nr. 89)
Uavhengighet fra:	Spania 24. mai 1822
Valuta:	Amerikansk dollar1
Tidssone:	UTC -5
Nasjonaldag:	10. august
Nasjonalsang:	«Salve, Oh Patria»
Toppnivådomene:	.ec
Kart over Ecuador:
1Før 2000: Sucre

Republikken Ecuador er et land ved ekvator, nordvest i Sør-Amerika. Landet grenser til Colombia og Peru og har kystlinje mot Stillehavet. Ecuador er et av de minste landene på dette kontinentet, det åttende største målt i areal. Sammenlignet med europeiske land er Ecuador litt mindre enn for eksempel Italia.

Befolkningen i landet er preget av etnisk mangfold med cirka 65 % mestiser og cirka 25 % urfolk (CIA faktabok [1]). Urfolket er en samling av mange ulike grupper indianerfolk hvor majoriteten snakker ulike dialekter av quechua. Spansk er offisielt språk i landet.

Økonomien i landet er påvirket av fluktuasjoner i råoljepris. På siste halvdel av 1990-tallet var landet preget av politiske og økonomiske kriser. Etter at inflasjonen nådde 60 % i 1999 innførte styresmaktene amerikanske dollar som offisiell valuta fra mars 2000. Fra da av ble også økonomien stabilisert.

Geografisk og klimatisk er landet tredelt i en varm kystsone, et mildt høyland og en våt og varm regnskog. Petroleum, fisk, tømmer og vannkraft er viktige naturressurser.

[rediger] Geografi

Kratersjøen Quilotoa

Landet ligger på vestkysten av Sør-Amerika, under ekvator, som også forklarer navnet på landet. Landet blir grovt delt inn i tre soner: høylandet Andes, la Sierra, deler landet på langs, i vest har man kystområdet la Costa, og i øst det lavtliggende området som er dekket av regnskogen i Amazonas, el Oriente. Galápagosøyene er dessuten en del av Ecuador. Kystområdet er fruktbart om enn varmt fordi det ligger lavt. I sør finner man havnebyen Guayaquil ved utløpet av Rio Guayas. Høylandet strekker seg midt gjennom landet fra nord til sør ca. 2500 moh. og har en moderat temperatur. I høylandet finner man provinshovedstedene Quito, Ambato og Cuenca. Mange av fjellene her er delvis aktive vulkaner som når til 5–6000 moh. Blant disse er Chimborazo på 6310 moh. det høyeste fjellet i Ecuador. I høylandet ligger det flere kratersjøer, for eksempel Quilotoa, 35 km vest for Latacunga. El Oriente (østen), det ecuadorianske navnet på amazonasområdet, ligger lavt. Der er det fuktig og varmt, og alle elvene der drenerer til Amazonaselven. De viktigste elvene er Napo, Coca, Pastaza, Putumayo og Aguarico. I tillegg til disse tre sonene er Galápagosøyene, som ligger ca. 1000 km ut i Stillehavet, en del av Ecuador. Øyene er kjent for et plante- og dyreliv med mange endemiske arter.

[rediger] Politisk inndeling

Provinsene i Ecuador.

Kart over Ecuador med markering av de største byene. Landegrenser: totalt 2010 km, av dette 590 km mot Colombia og 1420 km mot Peru. Kystlinjen er 2237 km.

Ecuador er delt inn i 22 provinser (provincias, provinshovedstad oppgitt i parentes):

[rediger] Areal

• totalt areal: 283 560 km², inkludert Galápagosøyene
• landareal: 276 840 km², av dette er 5560 km² (1994) dyrket land
• vannareal: 6 720 km²

Arealet er fordelt slik:

• dyrkbart land: 6 %
• korn og andre nyttevekster: 5 %
• gressland: 18 %
• skog: 56 %
• annet areal: 15 % (tall fra 1993)

[rediger] Byer

Hovedstaden i Ecuador, Quito, hadde et folketall på 1,8 millioner i 2004.

Lonely Planets bok fra 2001 nevner følgende folketall for andre byer i landet:

• Guayaquil (2,0 millioner)
• Cuenca (0,28 millioner)
• Ambato (0,18 millioner)
• Portoviejo (0,18 millioner)
• Machala (0,22 millioner)
• Loja (0,13 millioner)

[rediger] La Costa-regionen

Kystområdet er en opp mot 100 kilometer bred lavtliggende stripe av det landet som er avgrenset av Stillehavet i vest og foten av Andesfjellene i øst. Opprinnelig var landet her også skogkledd med mangroveskog, men nå har jordbruk tatt over med bananplantasjer og kakao- og kaffefarmer. Mangroveskogen er i stor grad fjernet for å gi plass til oppdrettsanlegg for reker, ofte i ulovlig virksomhet. Langs kysten finnes fine strender, men også viktige havner. Havnen i Balao, i Esmeraldasprovinsen, er eksporthavn av råoljen som er fraktet i rør fra nordre del av Oriente. Kysten har regntid fra desember til mai. I motsetning til Peru har ikke Ecuador ørken i kystområdet.

[rediger] La Sierra-regionen

Chimborazo sett fra nordvest.
Foto: André Hübner.

Høylandet er et belte gjennom det sentrale Ecuador fra nord til sør, og regnes som en del av Andesfjellene. Flere av områdene er avskoget for jordbruksformål, mens andre områder ligger i en sone som er kjennetegnet av tåkeskog. Lengst nord i Ecuador er Andes to parallelle fjellkjeder (spansk cordilleras) som strekker seg i en S-form mot sør. De blir kalt vestre og østre cordilleras. Lengst sør er de ikke distinkte. Fjellkjeden ble dannet tidleg i kenozoikum, nyere geologisk æra, da Nazcaplaten ble subdusert under Sør-Amerika-platen og fjellområdene reiste seg.

[rediger] Fjell og vulkaner

Ecuador har 20 vulkaner på fastlandet og 10 på Galápagosøyene. Fem av disse er nord for ekvator, inkludert Cayambe, den høyeste vulkanen på den nordlige halvkule. Åtte vulkaner i Ecuador er over 5000 meter, med Chimborazo på 6267 moh. som den høyeste. Chimborazo er likevel barre den tjuende høyeste vulkanen i Sør-Amerika. Det er utviklet turisme basert på fotturer og klatreturer på vulkanene. Cotopaxi er lett tilgjengelig fra Quito, og kan være vulkanen med flest oppstigninger.

Følgende tabell viser en liste over de åtte høyeste vulkanene i Ecuador, som alle er høyere enn 5000 moh., og to andre kjente aktive vulkaner i landet, ordnet fra nord til sør. Det finnes også to andre topper over 5000 moh. i landet, som er søstertopper til Illiniza Sur og Chimborazo.

[rediger] El Oriente-regionen

Geografisk samsvarer regionen El Oriente med de seks østligste provinsene i landet. Dette er i hovedsak tropisk regnskog, og en del av regnskogen i Amazonas. Vest for El Oriente ligger Andesfjellene og La Sierra-regionen. El Oriente er lavtliggande, det meste av arealet ligger mellom 200 og 800 moh., mens vestre del av Pastazaprovinsen også ligger noe høyere, med provinshovudstaden Puyo på nesten 1000 moh., og i grenseområdene mot Andes stiger høyden raskt. Klimaet er i hovedsak varmt og fuktig. Det er mindre variasjoner mellom årstidene, perioden fra april til juni kan vere våtest, men her er det også lokale variasjoner. En finner to store nasjonalparker i Oriente, Cuyabeno og Yasuni. Sistnevnte ligger lengst øst i Pastazaprovinsen og Orellanaprovinsen, mot Peru. Petroleumsvirksomheten i Ecuador finner sted i Oriente og skaper konflikter med folkegrupper som ikke kan klare seg uten det sårbare økologiske systemet i regionen. I 1998 undertegnet presidentene i Ecuador og Peru en endelig fredsavtale som gjorde slutt på en nær 200 år gammel grensekonflikt mellom de to landene i Oriente.

[rediger] Noter til Ecuadors geografi og klima

• Toppen av Chimborazo er det høyestliggende punktet i verden dersom man måler fra jordsenteret.
• Stadige jordskjelv, jordras, vulkansk aktivitet og periodiske flommer er en belastning for kommunikasjon og økonomi.
• El Niño gjør stor skade for fiskeri og annen virksomhet i kystområdet.

[rediger] Historie

De eldste boplassene i landet er funnet nær Quito og antas å være ca. 10 000 år gamle. På kysten har man funnet spor av kulturell aktivitet med spesialisert produksjon og arbeidsdeling som er ca. 5500 år gamle og kan være det eldste funnet av slik aktivitet i hele Sør-Amerika.

Den første statsdannelsen i området kom en gang på 1300-tallet i Quito. En av de nyere kulturene som vokste på begynnelsen av fram på begynnelsen av 1400-tallet på høylandet var cañarikulturen.

Ecuador er regnet som en del av inkariket da var mest utbredt, men bare Sierra-regionen var fullt integrert, og det kom stadige nye opprør fram til spanjolene invaderte. Inkaenes erobring av Ecuador startet ca. 1455, var brutal og varte i omtrent 50 år. Cañarifolket var de sterkeste opponentene til inkaene. Inkastaten tok med seg språket quechua, nye dyrkingsmetoder, lamaer som pakkdyr, veibygging og annet. Ingapirca er det viktigeste byggingsmonumentet i Ecuador fra inkatiden.

Etter at spanske conquistadorer hadde erobret den sørlige delen av inkariket satte de inn et erobringstokt mot Ecuador fra sør med assistanse fra styrker fra cañari, og Quito falt i 1534. Området kom inn under visekongedømmet Peru. På 1600-tallet opplevde økonomien i landet framgang ved å bruke innfødte som arbeidskraft i tekstilindustrien.

I 1822 ble Ecuador frigjort fra Spania. Det kom inn i en føderasjon kalt Storcolombia, men som bare varte til 1830. Fra da var Ecuador selvstend, men den forente nasjonen var ennå ikke bygd.

Det frie Ecuador har vært preget av vold og ustabilitet. I hovedsak har man observert en polarisering mellom et liberalt forretningsorientert Guayaquil og en konservativ elite av kreoler i Quito. Rundt landets første århundreskifte kom en liberalistisk bevegelse over landet med revolusjonære omveltninger. Ikke lenge senere ble kirke og stat skilt fra hverandre, det ble innført ytringsfrihet og religionsfrihet, og monopol som bruk av indiansk arbeidskraft ble brutt.

I 1941 okkuperte Peru store deler av Oriente. Ecuador måtte gi fra seg ca. 137 000 km² for å slutte fred, men striden ble ikke løst før en endelig fredsavtale kom i gang i 1998.

Fra 1948 kom en oppgangstid med «bananboomen». Den førte med seg en større grad av stabilitet frem til ca. 1960. Fra 1979 har man hatt demokratisk valgt lederskap i landet, noe som har resultert i omveltninger i politikk og byråkrati, og ingen større grad av stabilitet. Vekst i oljeinntekter på starten av 1970-tallet førte med seg store opptak av utenlandske lån og en gjeldskrise på 1980-talet.

Den siste valgte presidenten, Lucio Gutiérrez, ble tvunget til å trekke seg og gikk i eksil i april 2005. I oktober kom han tilbake til Ecuador, hvor han straks ble arrestert. Alfredo Palacio var visepresident under Gutiérrez, og sitter nå i presidentembetet. Nytt valg skal avholdes i 2006.

[rediger] Befolkning

Den ecuadorianske befolkningen representerer et pluralistisk samfunn, men det er ikke mulig å fastsette sikre tall for prosentvis fordeling mellom hovedgruppene av etnisitet i landet. Grunnen er først og fremst flytende grensedragning mellom grupper med opphav fra urfolk og fra mestiser, sistnevnte en blanding av amerikanske urfolk og kreoler. Det igjen kan forklares ut fra at grensene er mer basert på sosiale forhold enn på rase. CIA faktabok oppgir fordelingstallene til å være omtrent 65 % mestiser og omtrent 25 % urfolk, mens PAHO oppgir 72 % mestiser, 15 % hvite, 6 % indianere, 4 % svarte og 2 % mulatter. I dag finnes det ti ulike grupper av urfolk i landet som fortsatt gjør krav på egen nasjonalitet, språk og kultur. En av gruppene, den største, kaller seg quichuaer, mange av de bruker i noen tilfeller quechua-dialekter, og denne gruppen kan være en sammensmelting av tidligere ulike etnisiteter. Navnene på dei ti gruppene av urfolk er:

• i Costa-regionen: awaer, chachiar og tsáchilaer.
• i Sierra-regionen: folk som kallar seg quichuaer, opprinnelige cañariar, saraguroar og andre. I virkeligheten finner man fremdeles en mengde mindre grupper i provinsene i Sierra som ikke gjør krav på egen nasjonalitet, for eksempel de kjente otavalos, natabuelas og caranquis i Imbaburaprovinsen i nord.
• i Oriente-regionen: sionaer og secoyaer, cofaner, huaoranier, shuarer, ashuarer og amazonasquichuaer. I tillegg finnes omtrent 2000 shiwiarer ved Tigreelven i Pastazaprovinsen som kan være forgreininger fra andre folk.

Samlet sett utgjør alle menneskene i di ti gruppene 25–30 % av den totale befolkningen i landet, men totalt vil en enda større del av folket selv regne seg som etterkommere av amerikanske urfolk, indígenas – kanskje over 50 %.

I førkolumbisk tid var Ecuador et område i Sør-Amerika med stor befolkningstetthet og stort mangfold i etnisitet, språk og kultur. Dette kom til å endre seg alt i den relativt korte perioden under inkariket da quechua fikk utbredelse og man fikk en nedgang i befolkningen blant de som var i opposisjon til styret, for eksempel cañarifolket. Mot slutten av perioden var det også en generell tilbakegang i folketallet grunnet epidemier. Under inkatiden blei befolkningen i Sierra-regionen utsatt for en sentralisert kontroll og organisering, veinettet gjorde kommunikasjonen bedre, og en første urbanisering kom i gang. Da spanjolene kom, levde for eksempel 2–300 000 mennesker i Otavaldoområdet, mange av disse i byer.

Under hacienda i den spanske kolonitiden oppstod det et ensartet rasistisk klassesystem, hvor hvite hacendados eide all jord og alle produksjonsmidler og dessuten dominerte handelen, kirken og statsadministrasjonen, og de innfødte stod i gjeld til hacendados. På 1500-tallet endret dette demografien noe. Befolkningen var fremdeles konsentrert i høylandet, men senere på 1700- og 1800-tallet kom det en sterkere utvikling i Costa-regionen. Alt i alt har en etter ca 1700 sett migrasjon fra høylandet til Costa og i mindre grad til Oriente, og i tillegg kommer sesongmessig migrasjon til plantasjer på kysten. Provinser i høylandet som Imbabura, Pichincha og Cotopaxi i nord ble styrket sammen med Azuay (Cuenca) og Loja i sør. Etter oppgang med kaffeplantasjar og særleg etter «bananboomen» utover 1950- og 1960-tallet ble det en oppsving i Manabí, Guayas og El Oro. Flere tidligere kulturer i Costa-regionen og Sierra forsvant og smeltet sammen til ein «quichuakultur».

En større endring i befolkningen kom med oljeinntektene på 1970-tallet. Inntektene førte med seg industrialisering, bygging av infrastruktur og styrking av de største byene. Det foregikk også en viss migrasjon til Oriente-regionen, hvor petroleumsforekomstene finnes. Byer som Santo Domingo og Puyo i Oriente vokste. Utviklingen kan eksemplifiseres med tal: I 1950 bodde cirka 25 % av befolkningen i byer, i 1981 hadde tallet økt til 51 %, og av det bodde 25 % i de to byene Quito og Guayaquil. Det har også skjedd en urbanisering som kan forklares med økonomisk utvikling for jordbruksentrene. Machala og Manta er eksempel på slike byer.

Ulempen med urbanisering i store byer som Quito og Guayaquil er at folkeveksten overgår framveksten av infrastruktur for drikkevann, elektrisitet og helsetjenester, og det følger med dårlige sosiale forhold.

I dag er de ca. 13,5 millioner innbyggerne i Ecuador grovt regnet fordelt på ca. halvparten i Costa-regionen, 45 % i Sierra-regionen og 5 % i Oriente. Mellom en og to millioner benytter quechua, men mange av disse er tospråklige, og med urbaniseringen vinner det spanske språket fram. De siste årene har man sett at relativt mange ecuadorianske borgere har migrert til Amerikas forente stater og til Europa, særleg Spania og Italia. Mellom 1996 og 2001 reiste 378 000 [2] for å arbeide i utlandet, mer enn 8 % av arbeiderne i Ecuador. Fordelen for landet er at mange av disse fører inn fremmed valuta til Ecuador, frå 2000 til 2002 ble det årlig overført 1,4 milliarder amerikanske dollar til Ecuador, [3] og etter petroleumsinntektene representerte dette den største inntjeningen av hard valuta for landet, så det har ført med seg bedre levekår for de som er igjen i landet.

[rediger] Økonomi

[rediger] Bakgrunnsstoff

• Artikkel hos ecuador-travel-guide.org
• Ecuadoriansk historie før Columbus

[rediger] Kilder

• Caplex leksikons hjemmesider
• Ecuador: Mangroves and shrimp farming companies
• The Smithsonian's Global Volcanism Program
• Konferanseinnlegg: Demography And Migration In Ecuador
• Informasjon fra Pan American Health Organization
• Ressursside for informasjon om urfolk i Ecuador
• Insight Guide Ecuador. Apa Publications GmbH & Co, 2004, ISBN 981-4120-36-7
• Kock Johansen, Øystein: Thor Heyerdahl : vitenskapsmannen, eventyreren og mennesket, Cappelen Oslo (2003)
  ISBN 82-02-23071-3
• Rossing, Anders: Ecuador. Stockholm: UBV:s forlag, 1996, ISBN 91-86652-09-5

Commons: Ecuador – bilder, video eller lyd

Unionen av søramerikanske nasjoner

Argentina • Bolivia • Brasil • Chile • Colombia • Ecuador • Guyana • Paraguay • Peru • Surinam • Uruguay • Venezuela