Dresden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Dresdens våpen

Dresden er hovedstaden i den tyske delstaten Sachsen med 478 000 (2004) innbyggere. Den ble frem til annen verdenskrig regnet som en av Europas vakreste byer, og var kjent som Nord-Europas Firenze eller Elbflorenz. Dresden ble massivt bombet av allierte bombefly i februar 1945. Omfattende gjenoppbygging og restaurering har gradvis gitt den mye av sin gamle skjønnhet tilbake.

[rediger] Geografi

Dresden sett fra sørøst

Foto: Stefan Kühn

Dresden ligger på begge sider av elva Elben, midt i den delen av Elbedalen som kalles Elbtalkessel, der elva går i en vid dalsenkning. Sør- og østfra strekker utløpere av Osterzgebirge og Elbsandsteingebirge seg ned mot byen. Sentrum ligger på 113 m.o.h., mens høyeste punkt er Triebenberg på 384 m.o.h. Etter byutvidelser på 1990-tallet er Dresden blitt en storkommune som overgås bare av Berlin, Hamburg og Köln i flateinnhold.

Elben er et dominerende landskapselement. Sørfra renner sideelvene Weißeritz og Lockwitzbach gjennom byen, og nordfra renner Prießnitz i utkanten av Dresdner Heide.

[rediger] Natur

Etter byutvidelsene er Dresden en av de grønneste byene i Europa, der enger, parker, jorder og skog dekker 63 % av arealet. På nordøstsida av byen utgjør Dresdner Heide et stort, sammenhengende skogområde. Byen har fire naturreservater på til sammen 3,3 km² og tolv landskapsvernområder på 110 km², delvis overlappende med ni særskilte bevaringsområder (Natura 2000-områder) på til sammen 18 km². Viktige natur- og friluftsområder er engene langs Elben (Elbwiesen), som strekker seg på begge sider av elva i en lengde på 30 km, bare avbrutt av bebyggelsen i indre bykjerne.

[rediger] Bydeler

Administrative bydeler i Dresden

Dresden er siden 1991 delt i ti Ortsamtsbereiche og ni Ortschaften. De første utgjør byen slik den var fram til 1990, mens de siste er områder som er blitt innlemma i byen seinere. Hele sentrum av Dresden befinner seg i bydelene Altstadt, som ligger på den sørlige bredden av Elben, og Neustadt som ligger på den nordre. Altstadt rommer parkanlegget Grosser Garten og mesteparten av Dresdens kjente bygninger. Mest berømt er rekken av praktbygg i tilknytning til den vakre Brühlsche Terrasse.

Her ligger barokkomplekset Zwinger med sine paviljonger og utsøkte kunstsamlinger av blant annet meissenerporselen. Her er også de rikholdige kunstgalleriene Semper, Albertinum og Grünes Gewölbe med sine store samlinger av 1800- og 1900-tallskunst og kostbarheter fra de saksiske fyrstehus. Nevnes må også det delvis gjenskapte slottet fra 1500-tallet, Katolische Hofkirche og den legendariske Semperoperaen. Bak disse ruver kuppelen på den gjenoppbygde Frauenkirche.

Gjenoppbyggingen av Altstadt etter annen verdenskrig er imidlertid ennå ikke helt fullført, og sentrum preges av stadige restaureringsprosjekter. De omfattende arbeidene begynte allerede mens byen befant seg bak Jernteppet. DDRs kommunistregime gjenreiste enkelte av byens landemerker, men valgte også samtidig å erstatte store deler av byen med utypisk, tildels skjemmende arkitektur. Dette er grunnen til at den tidligere så vakre handlegaten Prager Strasse nå preges av modernistiske betongkolosser. Neustadt, som begynner ved Elbens nordre bredd, er først og fremst et forretningsstrøk. Her har man i liten grad vektlagt å gjenskape fortidens bygningsmessige utforming.

De 10 Ortsamtsbereiche og de 9 Ortschaften med tilhørende steder og kvarterer
Ortsamt/Ortschaft	Folketall (31.12.2003)	Areal i km²	Innb. pr. km²	Steder
(1) Altstadt	47 811	17,00	2 812	Innere Altstadt, Friedrichstadt, Johannstadt, Pirnaische Vorstadt, Seevorstadt, Wilsdruffer Vorstadt
(2) Neustadt	36 098	14,85	2 431	Albertstadt, Äußere Neustadt, Innere Neustadt, Leipziger Vorstadt, Radeberger Vorstadt
(3) Pieschen	43 923	16,20	2 711	Pieschen, Trachenberge, Mickten, Kaditz, Trachau,Übigau
(4) Klotzsche	19 469	27,10	718	Klotzsche, Hellerau, Rähnitz, Wilschdorf
(5) Loschwitz	18 428	68,84	268	Loschwitz, Weißer Hirsch, Rochwitz, Wachwitz, Niederpoyritz, Hosterwitz, Söbrigen, Oberpoyritz, Bühlau, Pillnitz og Dresdner Heide
(6) Blasewitz	76 784	14,48	5 303	Blasewitz, Striesen, Tolkewitz, Gruna, Dobritz, Seidnitz
(7) Leuben	36 198	13,05	2 774	Leuben, Laubegast, Alttolkewitz, Kleinzschachwitz, Zschieren, Meußlitz, Großzschachwitz, Sporbitz og deler av Niedersedlitz og Dobritz
(8) Prohlis	54 292	21,10	2 573	Großluga, Kleinluga, Kauscha, Leubnitz-Neuostra, Lockwitz, Nickern, Niedersedlitz, Prohlis, Reick, Strehlen, Torna og deler av Mockritz
(9) Plauen	47 621	15,80	3 014	Plauen, Südvorstadt, Coschütz, Gittersee, Kaitz, Kleinpestitz, Mockritz, Gostritz, Räcknitz, Zschertnitz
(10) Cotta	63 084	19,34	3 262	Briesnitz , Kemnitz, Stetzsch, Cotta, Omsewitz-Burgstädtel, Leutewitz, Gorbitz, Wölfnitz, Löbtau, Naußlitz, Roßthal-Neunimptsch, Dölzschen
(11) Altfranken	1 093	1,28	854
(12) Cossebaude	5 237	8,04	651	Gohlis, Niederwartha, Cossebaude, Neu-Leuteritz
(13) Gompitz	3 047	11,72	260	Gompitz, Ockerwitz, Pennrich, Roitzsch, Steinbach, Zöllmen, Unkersdorf
(14) Langebrück	3 713	6,95	534
(15) Mobschatz	1 452	8,50	171
(16) Oberwartha	366	2,03	180
(17) Schönborn	501	5,20	96
(18) Schönfeld-Weißig	12 570	41,33	304	Borsberg, Cunnersdorf, Eichbusch, Eschdorf, Gönnsdorf, Helfenberg, Malschendorf, Pappritz, Reitzendorf, Rockau, Rossendorf, Schönfeld, Schullwitz, Weißig, Zaschendorf
(19) Weixdorf	5 966	15,49	385	Weixdorf, Marsdorf, Lausa, Friedersdorf, Gomlitz

[rediger] Historie

Opprinnelsen til det som seinere skulle bli Dresden var en vestslavisk landsby som ble erobret av Henrik I på 900-tallet. På 1200-tallet lot markgreven av Meissen bygge en en borg ved fiskerlandsbyen beskrevet som Drezdzany ved Elbe, og 1206 nevnes området som Dresdene. Byen og den befestede markedsplassen nedenfor borgen vokste raskt, og Dresden endret karakter fra fiskelandsby til kjøpstad. På 1200-tallet bygges Frauenkirche og den første faste broen over Elbe.

Da kurfursten Fredrik den saktmodige døde 1464, og Sachsen 1485 ble delt mellom hans sønner Albert og Ernst, valgte den Albertinske grenen å flytte sin residens til Dresden, som først nå fikk en politisk rolle i historien. Ætten Wettin mistet for noen generasjoner kurfyrstetittelen, og først med Moritz av Sachsen blir Dresden 1547 residensstad i kurfurstendømmet Sachsen.

1632 døde halve befolkningen i pesten, og 1685 ble Altdresden ødelagt av brann, bare 23 av 357 hus klarte seg, og disse nevnes som Neustadt 1732. Tross dette øket befolkningen fra 3 745 år 1396 til 21 298 år 1699.

Med kurfyrsten Friedrich August I av Sachsen («den sterke»), som også var konge av Polen, får Dresden sin storhetstid. Hans rike var på denne tiden det nest største i Europa, og Dresden var hovedstad i denne sachsisk-polske unionen. Bybebyggelsen vokste enda mere, og August den sterke gjorde Dresden til en strålende barokkby ved hjelp av Europas største arkitekter. Man begynte å sammenligne Dresden med Wien, og byen ble kalt Elbflorenz (Firenze ved Elben). Dresden ble også en viktig kulturby, og berømte kunstnere som Canaletto (1720-1780) og Kuhl (1850-1915) har portrettert byen.

Etterhvert kom Sachsens nabo i nord, Preussen, til å utvikles til en ekspansiv krigerstat, og 1745 ble Sachsen beseiret av Preussen i slaget ved Kesseldorf. Sachsen måtte betale en million thaler i løsen, men ble snart angrepet på nytt, og syvårskrigen 1756-1763 fikk katastrofale følger, hvor byen ble sterkt skadet av preussiske og østerrikske styrker.

Fra 1768 ble Sachsen regjert av kurfurst Firedrich August II, som lot seg krone til konge av Sachsen, et nytt kongerike som kom til å inngå i Rhinforbundet, med Dresden som hovedstad 1806. Mellom 1809 og 1829 ble byens befestninger ødelagt på ordre fra Napoleon, og Dresden ble en åpen by. Etter Frankrikes nederlag 1813 tapte Sachsen det meste av sin betydning. På grunn av troheten mot Napoleon ble kurfyrsten fengslet i Berlin. Han måtte avstå tre femtedeler av sitt rike til Preussen under Wienerkongressen 1815, og Sachsens politiske rolle i Tyskland var snart historie.

På 1800-tallet blomstret kultur og industri, og 1839 ble den første tyske toglinjen åpnet mellom Dresden og Leipzig. Samtidig med sin voksende industri (blant annet sigarettindustri), bevarte byen sin profil som et tysk kultursentrum. I 1850 hadde Dresden 100 000 innbyggere, 1875 var folkemengden fordoblet, 1905 over en halv million. Efter den tyske riksgrunnleggelsen 1871 gjennomgikk Dresden omfattende utbyggelser: Semperoperaen ble bygget 1878, Albertinum 1887, politihovedkvarteret 1899, brua Blaue Wunder 1893, kunstakademiet 1895, hovedbanegården 1898, parlamentsbygningen 1906, og det nye rådhuset 1910.

13. november 1918 avgikk den siste kongen av Sachsen, Friedrich August III, og Dresden ble hovedstad i fristaten Sachsen. Denne friheten kom til å bestå i femten år, frem til alle tyske stater ble fratatt sin autonomi av den nasjonalsosialistiske regjeringen.

[rediger] Bombingen av Dresden

På slutten av andre verdenskrig gjennomgikk Dresden den største katastrofen i sin historie, en hendelse som ennå i dag vekker sterke følelser og er svært omstridt: Natten mellom den 13. og 14. februar 1945 bombet ca. 2 500 britiske og amerikanske bombefly byen med 650 000 sprengbomber og 200 000 brannbomber. Kanskje så mange som 200 000 mennesker mistet livet da mesteparten av sentrum ble lagt i grus. Angrepene kom puljevis. 244 britiske Lancastere begynte det første angrepet klokken 22.15. Brannbombene startet straks en ildstorm. Klokken 01.30 kom den andre puljen. Denne var dobbelt så stor som den første. I dagene etter, 14. og 15. februar, ble byen bombet i ytterligere to omganger av 521 amerikanske Boeing B-17 Flying Fortress bombefly. De allierte flyene møtte ingen motstand over Dresden fordi byen manglet antiluftskyts.

Det som gjør bombingen så kontroversiell er at angrepet var rettet bevisst inn på å ramme sivilbefolkningen. De alliertes strategi baserte seg på tidligere erfaring fra brannbombing av Hamburg. Overfor Dresden la man opp til å gjenta effekten, bare i større skala. Brannbombene som traff Dresden antente straks ildstormer. Disse artet seg på den måten at temperaturen ble så høy at luft ble sugd inn i brannene og startet en brennende pumpevirkning. Mennesker ble fanget i dragsuget og dratt inn i flammene, de som hadde søkt tilflukt i kjellere og bomberom døde av surstoffmangel.

Det eksakte tallet på omkomne vil trolig aldri kunne slås sikkert fast, det finnes flere anslag. Det som gjør beregningen så vanskelig er det store antallet flyktninger som befant seg i Dresden på dette tidspunktet. Disse hadde strømmet til byen fra tyske områder lenger øst i håp om å redde seg fra den røde hær som rykket stadig nærmere. Det var allment kjent i dette sene stadiet av krigen at Dresden ennå var blant de få tyske storbyer som var nærmest ubemerket av krigen; dens geografiske beliggenhet og militære betydning ble ansett som ubetydelig. Det var derfor en utbredt tro blant folk at Dresden ville bli spart.

Sovjetiske myndigheter, som kort etter okkuperte byen, anslo at bombeangrepene hadde kostet 200 000 mennesker livet. Tyske myndigheter rakk å identifisere 35 000 døde, men ifølge den amerikanske forfatteren William L. Shirer må antallet minst ha ligget på mellom 120 000 og 150 000. Som forsøk på å forsvare det allierte bombeangrepet, har det blitt hevdet at Dresdens industri under krigen var blitt omgjort til krigsindustri. Dessuten at Dresden var et trafikknutepunkt som ville vært viktig for tysk troppeforflyttning til Østfronten. Jernbaneanleggene var da også en av hovedmålene for operasjonen hvilket påvirket dødstallene da området inneholdt mengder med flyktninger fra Schlesien. Spørsmålet om hvorfor de allierte ikke bombet byen tidligere i krigen hvis det var så at det bare var fordi den hadde militærstrategisk betydning, forblir ubesvart.

Kremering av døde på Altmarkt

Bombingen gjorde at et område på 15 kvadratkilometer i den indre byen ble helt ødelagt, deriblant 14 000 hjem, 72 skoler, 22 sykehus, 19 kirker, 5 teatre, 50 bank- og forsikringsbygninger, 31 forretninger, 31 storhoteller og 62 administrasjonsbygninger.

Den aldrende forfatteren Gerhart Hauptmann som kalte Dresden «min ungdoms morgenstjerne» skrev efter katastrofen som han selv hadde opplevet: «Den som har glemt hvordan man gråter, lærte seg det igjen under Dresdens ødeleggelse». Den amerikanske forfatteren Kurt Vonnegut befant seg i byen under bombingen. Hans øyenvitneskildring i romanen Slaktehus 5 skildrer angrepet som et absurd eksempel på menneskenes ondskap mot hverandre.

Britiske myndigheter har satt opp en statue i London av mannen som var ansvarlig for den allierte bombingen av Dresden, Arthur Travers Harris, sjefen for det britiske Bomber Command. Tyske myndigheter har protestert mot dette, og også på hjemmebane har det vakt protester. Statuen er blitt tilgriset så mange ganger at den må ha politivakt.

I ettertid har de britiske handlingene blitt forklart med å «statuere et eksempel» for den røde árme om hva de vest-alliertes luftstyrker var istand til, akkurat som den de amerikanske atombombene i Japan. Dette siden de vest-allierte allerede begynte å forberede seg på den kalde krigen.

Ironisk nok var det daværende britiske kongehuset en gren av slekten Wettin, Sachsens kongehus, og Dresden var den britiske kongens slekts egen hjemby.

Dresden

Allerede 1945 ble arbeidet med å rense ruinene påbegynt, og 1946 ble planene for den første gjenoppbygningen presentert. Mange av de historiske bygningene er blitt restaurert. Våren 2004 sto Frauenkirche ferdig. En engelsk bomberpilot som hadde deltatt under angrepet, hadde sammen med sin sønn laget det nye korset på toppen av kuppelen. Byen er vennskapsby med engelske Coventry, som ble rammet av tysk bombing under krigen, om enn i mye mindre omfang.

I 2006 ble det laget en film om bombingen av Dresden

Dresden er et av de viktigste turistmål i Tyskland.